Svangerskapet mitt så langt

Testen tok jeg 7. juni. Helt utrolig positiv. Var i tillegg midt inni den verste forkjølelsa mi, så dagen etter ringte jeg legen. Fikk time samme dagen. Fortalte om forkjølelsen og graviditeten. Fikk penicillin en uke, og beskjed om å komme igjen tirsdagen etter for å se på babyen! Penicillinen virka, og jeg ble bedre. Møtte opp tirsdagen etter, barnefar kjørte meg. Fikk se babyen via innvendig ultralyd. Legen viste meg hjertet som slo, og da visste jeg at jeg hadde tatt riktig valg. Etter egen regning var jeg da 8 uker på vei, men legen mente jeg bare var 6 uker – ettersom den lille bare var 7 mm. Noe jeg ser på som ganske umulig, med tanke på siste mens og når vi faktisk gjorde *det*. Pratet også en del med legen, om når jeg skulle komme å ta blodprøver, når omtrent det ble UL og når jeg skulle begynne å gå på kontroll hos lege eller jordmor. Pratet også om mine psykiske problemer, og hun sa at hun så det på meg at det gikk bedre med meg. Hun har jo trossalt vært fastlegen min siden 2005, så hun har sett meg verre. Selv om jeg har hatt perioder jeg ikke har likt henne, så følte jeg det var greit å snakke med henne om dette, og sa hun bare måtte spørre senere også. Hun sendte henvisning til UL, og allerede på fredagen fikk jeg telefon fre føden.

De hadde lest i henvisningen at jeg hadde svangerskapsforgifting når jeg gikk med datteren min, og de lurte på hvor alvorlig det var. Så jeg sa at jeg ble jo satt i gang 2 uker før termin, så litt alvorlig var det nok. Og han sa at han hadde sett det, og mente nok det var alvorlig han også – og lovet å finne journalen min fra 2003 til jeg kom dit på UL. Han ville ha meg inn på sjekk rundt uke 12 – i tilfelle de må sette i gang noe forebyggende behandling mot sv.sk.forgifting – da det er en risiko for at jeg kan få det igjen. Jeg følte meg så letta. Synes det er veldig betryggende at de tar dette på alvor! Allerede dagen etter fikk jeg time i posten. 14. juli skulle jeg til tidlig UL, og 26. august til ordinær UL. Med i brevet var masse informasjon om fødeavdelinga! Sååå spennende!!

Formen har vært ganske bra. Er ikke plaget av den ekstreme kvalmen som enkelte får. Men blir akutt sulten, og om jeg ikke spiser da, så kan jeg bli kvalm. Har hatt et par ganger hvor jeg har følt meg så kvalm at jeg har måttet gå på badet, men det har gått over uten at jeg har kastet opp. Har også litt dårlig matlyst, noe som ikke fungerer helt bra med denne akutte sulten-følelsen, og kvalmen som kommer om jeg ikke spiser. Men det går da greit. De ømme brystene er verst, det er rett og slett VONDT! Håper det gir seg snart! Ellers er jeg veldig sliten, men det er nok mye pga forkjølelsen jeg ikke blir kvitt. Og i og med at jeg alt har hatt en runde med penicillin for ikke lenge siden, vil de ikke gi meg det igjen – selv om jeg har en virusinfeksjon. Men om det ikke blir bedre, så må jeg jo få det da. Det er jo ikke farlig sånn sett, men man må bare begrense det. Saltvannsnesespray og paracet er lov – om man ikke overdriver bruken, og det er fint. Har måttet ta litt paracet…

Sluttet å røyke dagen før jeg tok testen, og har klart meg veldig bra synes jeg. Har ikke klart å legge det helt fra meg, men er vanskeligst når jeg er med mange andre som røyker

I går var jeg på den tidlige ultralyden. Det var helt fantastisk. Den lille lå å sprella masse, og alt så helt bra ut. Lillesøster var med meg, selv om det var innvendig ultralyd. Når det kommer til det med svangerskapsforgiftning, så har jeg fått medisin som skal minske risikoen for å få det – en tablett hver dag fra uke 12 til uke 35.

Ps. Jeg driter i stygge kommentarer fra folk som ikke kjenner meg. Gjengangere som kommenterer dritt forstår jeg meg ikke på, hvorfor gidder DU lese her om alt jeg skriver er dritt og om jeg er så grusom ond og teit? LAME! Jeg driter i hva DU synes om at jeg er gravid og skal bære fram et barn, fordi jeg vet hva som er best for megselv, og jeg vet at familien som støtter meg 110% – da betyr det du sier INGENTING. Så bare drit i det! Takk!

Em blir storesøster!

Jeg har fortalt datteren min at hun skal bli storesøster. Og hun ble så glad og er skikkelig spent. Og selv om hun lovet å holde det hemmelig, så har det vært vanskelig for henne – fordi hun gjerne vil fortelle hele verden det. Når jeg har tatt det opp med henne, så har hun svart

Jammen hun lovet å ikke si det til noen!

Så da må jeg svare at det lovet jo hun også! :p Hun har ikke sagt det til så mange da, bare noen av sine venninner – som sikkert har sagt det til sine foreldre – LOL LOL. Så har hun sagt det til faren sin og tanta si på den siden. Fikk melding fra tanta hennes, hun lurte på om det hadde ordna seg mellom meg og eksen – for det hadde jenta mi sagt. Og når jeg snakka med datteren min om det, så sa hun at hun skjønte ikke hvorfor jeg skulle ha baby om vi ikke var kjærester. Så jeg forklarte at noen ganger er det slik, og at det er det samme som at jeg ikke er sammen med pappaen hennes heller -og at eksen ikke er sammen med mammaen til sønnen hans.

Jeg spurte henne om hun ønsket seg lillebror eller lillesøster, og jeg ler fortsatt når jeg tenker på svaret. Først sa hun at hun ønsket seg lillesøster, og da jeg sa at det ikke var sikkert at det ble det – at det var noe vi ikke kunne bestemme på forhånd, og at det ble hva det ble – fikk jeg dette til svar:

Men mamma, du har jo laget jente før, så du vet da hvordan du gjør det!!

OMG, som jeg ler!! Jeg klarte å la være å le da, jeg måtte jo holde meg alvorlig, for hun mente det jo helt seriøst. Så jeg fortalte at man gjorde det samme for å lage jente og gutt – heldigvis spurte hun ikke hvordan det er man lager barn! Er nok ikke helt klar for den samtalen med henne enda.

I tillegg er hun redd for at hun skal bli sjalu på babyen. Sier det helt seriøst til meg,  at hun er redd hun skal bli sjalu. Hun vet at det er en fare for det, hun har sett det på barne-tv. Jeg fortalte henne helt ærlig at det kommer hun ikke til å få noen grunn til å være. Og jeg og svigerinna mi har snakket en del om dette også, i og med at de blir foreldre i oktober/november, og deres lille  også blir storesøster. Vi begge er så obs på at det kan skje, vi har snakket om hva vi kan gjøre for å forebygge det – så jeg føler meg trygg på at det ikke kommer til å bli noen stor sjalusi. Datteren min kommer jo alltid til å være hjertet mitt uansett. Det er hun og meg, for alltid. Selv om det nå kommer en som jeg også blir mamma til, enda en som blir hjertet mitt, enda en sammen med oss, for alltid – så kommer jeg ikke til å «glemme» henne og hennes behov, selv om babyen trenger litt mer tilsyn. Jeg synes det var fint at hun fortalte meg denne bekymringen, det sier kanskje litt om hvor bra det fungerer å lære henne at vi snakker om slike vonde følelser og bekymringer. Jeg er stolt av henne!

Hun snakker til magen min allerede, og snakker mye om babyen. Snakker om ting babyen skal få av henne. Jeg tror hun blir ei kjempefin storesøster – som helt ærlig fortalte meg at tissebleier kunne hun godt bytte, men bæsjbleiene fikk jeg bytte selv! :p

Vi har en spennende tid i møte!!

Jeg bærer livets mirakel under hjertet!

Som mange kanskje alt har skjønt, og som noen av dere alt vet (takk for støtte, G og C) så er jeg barntung. Jeg bærer livets mirakel under hjertet, og jeg er stolt og glad over det.

Dette er det vanskelige valget jeg tidligere skrev litt om. Jeg og barnefar er ikke kjærester, vi har ikke vært det siden før jul 2009. Men «ting» har skjedd likevel, og det ble resultater av det. Ikke planlagt, og ikke egentlig ønsket. Men vi kan for det selv, og når sjokket la seg ble det en gledens ting.

Jeg måtte slutte med pillen like før jeg ble gravid. Fordi jeg har slitt med høyt blodtrykk en stund, og hormonene i pillen da ikke er bra for meg. Når man ikke går på pillen er sjansen for å bli gravid større enn om man går på pillen, men aldri i verden om jeg hadde trodd det skulle klaffe så fort. Nei, jeg er ikke naiv – jeg vet man kan bli gravid til og med når man går på pillen, jeg vet også at det for mange er klaff ved første eggløsning etter at man har sluttet på pillen. Men vi var ikke prøvere en gang, vi gikk ikke inn for å bli gravide… Det bare skjedde.

Jeg hadde vel gått å kjent litt på symptomene en ukes tid eller mer før jeg tok testen. Stikkende smerter i magen ved eggstokkene, mye trøtt og sliten, uteblitt mens (noe som ikke bekymret meg så veldig, den bruker å være ustabil), ømme bryster og mer tissetrengt. Spesielt de stikkende smertene og de ømme brystene fikk det til å ringe en klokke hos meg. Testen ble bestilt på nett, gjennom et apotek. Mandag 7. juni kom den i posten, og jeg tok den med en gang. Den ble positiv med en gang, og aldri har jeg sett så sterk positiv test.

Jeg gråt og lo om hverandre. Oops, I did it again! To ganger i livet mitt har jeg tatt test,  2003 og  2010 – begge gangene har den vært positiv. Em var heller ikke planlagt. Jeg var heller ikke sammen med barnefar. Why do I get myself into this situations? Det første jeg gjorde var å skrive til lillesøster, som hadde fått vite om situasjonen dagen før. Så skrev jeg til C, som jeg også hadde snakket med kvelden før. Så ringte jeg mamma. Tenkte ikke over at hun var på jobb, og at det kom til å bli vanskelig for henne å jobbe etterpå. Det var godt å ha fått sagt det til henne, og vi skulle snakke mer om det når hun kom hjem. Snakket også med G på msn. Den støtten fra de som da alt visste det, var gullverdt!

Jeg følte hele tiden at dette var et vanskelig valg, men var det egentlig det? Jeg er i prinsippet i mot abort, alltid sagt at andre får gjøre som de vil – men at abort er noe jeg ALDRI kunne gjort selv. Jeg vet hva det vil si å få et barn, å skulle drepe et annet barn som JEG har laget, som vokser inni MEG – det ville jeg aldri kunne gjort. Valget mitt var allerede tatt, jeg var bare redd. Redd for å ikke få støtte, redd for reaksjoner fra andre. Men all den fine støtten jeg fikk fra venner og familie hjalp meg til å bli mer sikker på at valget mitt var riktig.

Mange vil kanskje si at valget mitt ikke er riktig, med tanke på situasjonen min. Jeg blir alenemor til 2. Jeg sliter psykisk. Jeg har ingen jobb. Jeg bor hjemme hos foreldrene mine. Men vet dere hva, jeg driter i hva andre måtte mene. Jeg har vært en god mamma for ei jente i snart 7 år, hun har gjort meg godt – gjort meg til et sterkere menneske. Jeg vet at mine psykiske problemer er noe jeg jobber med, og kommer til å bli frisk fra – jeg er allerede på god vei. At jeg bor hjemme ser jeg på som bare et pluss. Vi har familie rundt oss, som støtter og stiller opp, som er glade i oss og tar vare på oss. Vi har det trygt og godt, og de gjør meg til en bedre mamma – bare fordi de er der for meg. At jeg ikke jobber er et større problem, det kan bli trangt om pengene. Men man klarer det man må klare, og planen er å komme seg ut i jobb eller videre utdanning senere. Det er aldri for sent.

Jeg gir blaffen i hva andre måtte mene, fordi jeg vet at min familie og barnefars familie støtter oss og stiller opp. De ser på dette som en glede. Selv om det ikke var planlagt, og situasjonen ikke er optimal – så klarer de å se gleden i det. Et barn. Vårt barn. Deres barnebarn, niese/nevø, søskenbarn, grandniese/grandnevø.

Jeg føler meg så trygg på at dette skal gå bra. Jeg er ikke redd. Jeg er sterk, og jeg har støtte fra de som jeg er glad i. Jeg vet hva jeg går til. Dessuten er barnefar der for meg. Han vil være med på alt, stille opp og ta ansvar. Han vet også hva han går til, han er også forelder fra før.

Når det kommer til mine problemer, så føler jeg at det går veldig bra. Ingen selvdestruktive tanker, innlegget om selvskadingen her forleden var oppriktig og ærlig. Jeg kommer til å fortsette i behandling, for jeg vet at jeg har noen problemer jeg må jobbe med enda. Relasjoner. Reaksjoner. Borderline. Men jeg vet jeg er på god vei.

Bloggen kommer til å få et annet fokus framover. Jeg kommer fortsatt til å skrive om psykiske problemer, jeg føler det er viktig å skrive åpent om slike ting. Men jeg kommer også til å skrive om livet mitt som det er nå, bloggen handler jo om det ~Life as it is~, derfor kommer det til å bli blogging om svangerskapet også.

Å respektere andre.

Hva er respekt?

Respekt kommer fra det latinske: «spici» og «spectare». Begge varianter av verbet har betydningen «å se, å skue noe fremfor seg». Med «re-» foran verbet får vi «respici» eller «respectare». Det norske verbet «respektere», kan bety: «å se om igjen, se påny».

Respekt er et begrep for vår holdning overfor andre som kan vise at vi anerkjenner at den andre er verdig en aktelse enten som vår likemann eller som en vi setter høyere enn oss selv.

I en humanistisk ånd er respekt noe alle mennesker fortjener fordi de er mennesker.

(Wikipedia)

Det med respekt er vanskelig. Jeg vet med meg selv at det er vanskelig å respektere noen som feks har gjort meg vondt. Det er vanskelig å respektere andres valg, om det innebærer sorg for meg selv. Men man må bare forsøke å tenke på at andre gjør det de mener er best for seg selv, og det må man bare respektere – selv om det er vanskelig, kanskje spesielt om man ikke forstår det. Jeg tror respekt og forståelse går mye inn i hverandre. Om man har forståelse for et annet menneske, er det vel også lettere å respektere.

Jeg har tatt mange valg, som ikke er blitt tatt i mot med forståelse og da heller ikke respekt. Men dette er valg jeg mener er best for meg, og eventuelt for andre – og jeg står for de valgene. Da er det ekstra leit at det finnes mennesker som ikke respekterer dette. Kanskje har jeg ikke gjort meg fortjent til noen respekt fra enkelte – det kan jeg lett forstå. MEN, når det er andre mennesker med i bildet, mennesker som virkelig fortjener respekt – så blir jeg oppgitt over at noen rett og slett ikke klarer å respektere det som er blitt sagt.

Når en avgjørelse er blitt tatt, av flere sammen, så bør det bli respektert. Uansett hvor såret eller sint man er for det. Det er liksom lite man kan gjøre med det uansett. Valget er tatt, the end!

Jeg vet jeg kanskje kaster stein i glasshus her, men jeg er ikke redd for å si at jeg synes det er vanskelig med respekt – spesielt om det innebærer sorg for meg selv. Men jeg vet at valg er blitt tatt, og at det ikke kan endres på – derfor lar jeg det ligge. Det er vanskelig å respektere, men hva hjelper det å rope ut om det? Hva hjelper det å presse seg på, og late som ingenting? Da gjør man det bare verre for segselv, og man bør kunne ha respekt for segselv til å klare å la ting ligge.

Likte godt siste setningen i sitatet hentet fra Wikipedia:

I en humanistisk ånd er respekt noe alle mennesker fortjener fordi de er mennesker.

Noe flere burde tenke over. Jeg vet at JEG trenger å tenke over dette, og forsøke å gjøre noe med egen respekt for enkelte andre. I’m only human, og langt fra perfekt! Jeg er ikke redd for å si det;  Det finnes en del mennesker jeg har mistet respekten for – om jeg noen gang har hatt respekt for dem da.

Photobucket
~Hva vil det si å respektere andre mennesker?
~Hva skal til for å respektere noen?
~Hva må et menneske gjøre for at andre mister respekten for deg?

Photobucket

Gjennomhullet.

Stikk etter stikk.
Små overfaltiske stikk. Dype stikk.
Håpet og troen renner ut gjennom hvert åpne sår – sår etter dine stikk.
Livslysten. Gleden.
Igjen sitter jeg, gjennomhullet og med en uendelig smerte.

Finner du tilfredstillelse ved å stikke?
Hjelper det deg til å få det bedre med deg selv?
Gir det deg da en rett til å stikke meg?
Er livet mitt så mye mindre verdt?
Er det virkelig ikke så nøye om JEG smertes?
Fortjener jeg det?

Stikk etter stikk, gjennomhuller meg.
Gjennom hullene renner alt håpet, troen, gleden – kjærligheten.
Igjen sitter jeg, tom. Alene. Gjennomhullet.

Er du stolt?
Jeg lider. Er du fornøyd?
Eller kommer du til å fortsette å stikke meg?

Vri heller om kniven. Kjør dolken din inn i mitt hjerte – bli ferdig!

Photobucket

Den største gaven – den har jeg fått!

Den største gaven i livet er å bli mamma ♥ Og den gaven har jeg fått! Jeg har verdens skjønneste datter, og hun har verdens beste mamma! Det er hun og meg, oss to – for alltid!

 

Det å stå der med den positive testen i hånden, for litt over 7 år siden – var skremmende. Jeg var 19 år, snart 20 – uten en fast kjæreste. Ville det gå? Jeg var sikker i min sak, jeg kunne aldri tatt abort! Truslene jeg fikk fra barnefaren var ekstreme, jeg kunne lett la meg skremme og gå med på det han ville – ta abort. Jeg er glad jeg så på det som tomme trusler! For det var nettopp det de var – tomme trusler.

Det ble et ensomt svangerskap, men ingenting kunne ta fra meg gleden over barnet mitt som vokste like under hjertet mitt. Vi var som ett, meg og den lille. Jeg blir rørt den dag i dag, når jeg tenker tilbake på første gangen jeg hørte hjertelyden, eller da jeg første gangen kjente at hun rørte på seg i magen min, eller ultralyden – da jeg så babyen min for første gang. ♥ Innimellom blir jeg rørt bare av å se på henne, og innse at hun har jeg laget, hun er min – jeg er mamman hennes.

Hun er den fineste på jord. Og hun er så god, jeg får aldri nok av henne! ♥

 

Hun var en vakker baby. Alle sa det, og det var sant. Mange nyfødte er skrukkete og sånn, men min lille datter var nydelig helt fra starten. Alle sa det, og det var sant. Hun var helt perfekt! Vi fikk en tøff start, men vi klarte oss – og vi skal fortsette å klare oss. Vi har hverandre.

 

Det er så fint å se hvor stor og flink hun har blitt. Babyen min. Hun vokser og vokser. Snart er hun ferdig med 1. klassen. Hun leser, skriver, regner. Hun er veldig smart. Tall og bokstaver, farger og former – hun var tidlig ute. Noen ganger er hun ekstremt veslevoksen, og noen ganger blir jeg forundra over hvor mye hun vet. En dag var fjernkontrollen forsvunnet, og vi lette etter den. Vi har svarte stresslesser, og fjernkontrollen er svart på baksiden. Hun finner fjernkontrollen, og sier:

Den lå oppned på stolen – den var jo helt kamuflert!

Og hun hadde jo rett. Den var jo det. Dette er to år siden, da var hun 4 år. Hvor mange 4åringer kjenner til ordet «kamuflert»? Vi har mange slike episoder, hvor hun forundrer oss alle med hva hun egentlig vet. Ingen skal komme å si at dokka mi er dum, nei!

Det er nesten skremmende hvor fort tiden går, hvor fort hun vokser. Mange ganger skulle jeg ønske hun kunne være babyen min for alltid. Med stormskritt nærmer vi oss tenårene – hun har kommet halvveis nå. Jeg minnes meg selv som tenåring. Første gang jeg fikk mensen, åh stakkars min mamma – hun fikk skylden. For hadde ikke hun vært mamman min, hadde jeg ikke fått mensen i en alder av 11 år – fordi mamma var tidlig ute, og da var jeg tidlig ute. Og 4 år kan min lille jente få mensen, og jeg vil være den «skyldige». Måtte gudforby at hun blir som meg… Jeg var nok ikke like enkel å ha med å gjøre!

 

(Bilde laget av  Liljen, sitat av Liljen (c) )

Jeg elsker å være mamma. Det må være det beste som finnes i verden. Den kjærligheten mellom mor og barn. Ingenting er mer ekte enn det. ♥ Og nå skal jeg gå å legge meg sammen med henne, ingenting er så deilig som å våkne om morgenen av myke barnehender som tar rundt deg og sier «Nå må du våkne, mamma» – samtidig som man får en kjempekos. Vi er heldige sånnsett, det er kun oss to – og da er det god plass til henne i dobbelsenga mi – jeg skjemmer henne bort litt, hun sover ofte hos meg. Da kan jeg ligge å se på henne når hun sover, ingenting er som å se på et fredfult barn som sover.

Photobucket

Kan man ikke se bra ut selv om man er tykk?

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om dette:

Men ser man ikke bra ut når man er litt rund også da?
Kan man ikke være vakker og flott likevel om man har noen kilo for mye?
Sitat: Ser man ikke RÅBRA ut som tykk også? Les mer her.

Jeg la ut tre bilder av meg selv på lørdag, festkledd i en blåkjole. En av kommentarene jeg fikk var denne:

Du så skikkelig feit ut i den kjolen! (sitat Yri)

Jeg svarte ærlig tilbake, at jeg faktisk ER feit. Det er det ingen som kan nekte for, og jeg vet det utmerket godt selv også. Jeg har også venninner som er tykke, noen som er litt over normalen. Jeg møtte faktisk ei av dem på lørdag, hun er mye større enn meg – eller større på en annen måte kanskje også. Men hun så virkelig bra ut. Klærne og alt var så gjennomført, og hun var KUL. I tillegg virket det som hun hadde god selvtillitt, hun oste av selvtillitt og trygghet på seg selv – selv om hun hadde en del kilo for mye.

Men pokker – hvem bestemmer hva som er «noen kilo for mye»? Er det ikke hva en føler seg komfortabel med selv? En som kanskje er litt rund, og er akkurat helt fornøyd med seg selv – kan vel langt fra føle at h*n har noen kilo for mye, selv om kanskje «normalen» sier det? Hvorfor skal da andre skulle påpeke at man han noen kilo for mye – bestemmer man ikke selv om man føler man har akkurat nok kilo?

Som jeg skrev i det andre innlegget – «ser man ikke råbra ut som tykk også» – så er det mange som har vært tykk, men slanka seg – som får kommentarer som «NÅ ser du råbra ut». Men kan ikke se råbra ut som tykk også? Er tykke mennesker stygge? Jeg bare spør . . .

Jeg har mange kilo for mye – nærmere bestemt 30, ut i fra hva jeg føler meg komfortabel med. Her har jeg bestemt hva som er for mye for meg. Jeg liker ikke kroppen min slik den er nå. Og jeg skulle veldig gjerne gå ned i vekt, og få en kropp jeg er mer fornøyd med – men det er ikke så lett. Så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det? Hvorfor ikke finne klær man liker, stæsje seg opp og forsøke å være fornøyd med den man er. Det er ingen av mine venner eller kjente som sier jeg er stygg. Mange synes jeg er vakker, det er det de sier til meg:

Så vakker du er i kveld!

Og mange ganger føler jeg meg faktisk vakker også. Selv om jeg er tykk. Jeg kler meg i noe jeg trives med, jeg er sammen med mennesker jeg føler meg trygg sammen med. Og jeg stråler. Jeg er tykk, men jeg føler meg fin – og da er jeg fin! For man KAN faktisk se råbra ut som tykk også! På lørdag var en slik dag. Jeg følte meg fin, derfor turte jeg også å legge ut bildene – selv om jeg er tykk.

Ha tro på deg selv, stol på de som sier du er vakker. Kle deg i det du føler deg komfortabel med, og hev hodet. For du ER vakker – uansett hva tallet på vekta sier!

You are beautiful no matter what they say
Words can’t bring you down
You are beautiful in every single way
Yes, words can’t bring you down

Sitat: Christina Aguilera - You are Beautiful

Photobucket