Lykke ♥

 

Jeg kjenner på mye lykke om dagen. Glede. Jeg bærer en liten gutt under hjertet mitt, og om omtrent 7 uker er han her. Ute, sammen med oss. Vi skal få gleden av å bli kjent med han. Elske han, og bli elsket av han.

Jeg må være en av de heldigste. Som får den ære av å bli mor til ikke bare et barn, men to. En jente – en stor og flink jente, den herligste på jord. Og nå en gutt, som jeg knapt kan vente på å få bli kjent med.

Jeg kan ikke annet enn å være lykkelig om dagen. ♥

Reklamer

Jeg så bare problemene.

Stikkende smerter i magen. Ømme bryster og uteblitt mens.

Problemer!

Alenemamma til to. Økonomi. Folkesnakk og fordommer.

Jeg så bare problemene. Bekymringer.

Likevel valgte jeg å følge hjertet mitt. Gjøre det som føltes best for meg. Og jeg har ikke angret et sekund. For sannheten er at det er ingen problemer. Alenemamma, so what? Jeg har vært alenemamma i 7 år, jeg kan dette. Selvfølgelig blir det litt mer utfordrende med to, men datteren min er så stor og flink, så dette kommer til å gå helt fint. I tillegg har jeg familie som stiller opp. Jeg har barnefar som stiller opp. Jeg har venner og slekt. Et nettverk. Økonomi, ikke akkurat et problem, man må jo bare lære seg å prioritere riktig. Barna kommer først. Livets opphold. Man må ikke ha de nyeste duppedittene. Man må ikke bruke de dyreste klærne. Det handler om prioriteringer. Folkesnakk og fordommer, hvorfor pokker skal jeg bry meg om hva andre mener om meg? Som min kjære pappa sa til meg, når jeg fortalte at jeg var gravid

Hev hodet, og ikke bry deg om hva naboen måtte si. Du vet at dine nærmeste støtter deg og er der for deg uansett, da er det ikke noe annet som betyr noe.

Og det er jo så sant som det kan bli. So what, om noen har meninger om meg og situsjonen? De får prate så mye de vil. Jeg har det bra, jeg er snart mamma til to – velsignet med livets mirakel ♥ Jeg har venner og familie som er der for meg, da er det virkelig ikke nøye hva sladderkjerringene i bygda sier.

Jeg ser ingen problemer lenger. Jeg ser gleder! Det vokser et lite liv i magen min. Min lille baby. Datteren min skal bli storesøster. Vi skal bli en større familie. Kjærlighet og nærhet. Livet! ♥ Ingen problemer, bare gleder!

Ikke lov meg evigheten!

Evig glad i deg.
Du mister aldri meg.
Jeg skal alltid være her for deg.

Løgner!

Tenk deg om.
Hvor mange har du lovet evigheten?
Hvilken garanti har du for at det vil vare for evig?
Vet DU hva framtiden bringer?

Jeg har blitt lovet evigheten, men evigheten tok slutt.
Igjen sitter jeg, uten deg.
Jeg lovet evigheten tilbake, men jeg kan ikke holde det løftet.
Jeg er forsatt glad i. Jeg ønsker å fortsatt være der.
Men jeg kan ikke.

Man må være realistisk.
HER og NÅ er du en jeg er glad i, veldig glad i.
Akkurat nå er jeg her for deg.
Og jeg HÅPER det vil være slik for alltid!

…men jeg kan ikke love noe!

Hvem vet hva morgendagen bringer.
Eller en uke, en måned, et år fra nå?

Så ikke lov meg evigheten.
La oss snakke om HER og NÅ.

Fanget i mørket.

Jeg har forvillet meg inn i mørket.
Jeg forsøker å fokusere, men alt er svart.
Jeg snur meg rundt og rundt, til alle kanter.
Leter fortvilt etter lyset, men det er borte.

Jeg tar et steg fram, famler etter noe å holde fast i.
Men mørket er et tomrom.
Hvor ble det av den trygge hånden,
som for litt siden guidet meg gjennom mørket, og tok meg med ut i lyset?

Kom tilbake, ta meg med ut her ifra.
Jeg vil se lyset og fargene.
Mørket skremmer meg
Jeg føler meg fanget.
Alene.

Kom tilbake!

{Liljen 21. september 2010}

Neida, det er ikke så farlig. Jeg har det BRA jeg. Men dette var tanker som for gjennom hodet mitt i går kveld. Jeg vet hvordan mørket ser ut, jeg har vært der så alt for mange ganger. Og det skremmer meg. Jeg vil ikke tilbake dit. Men redselen for å komme tilbake dit er stor, spesielt nå som den trygge hjelpen kanskje ikke lenger er der. Jeg føler meg ikke helt klar for å gi slipp på den enda, og føler det er urettferdig at jeg ikke får være med på avgjørelsen. Urettferdig at slike avgjørelser skal bli gjort over hodet på meg. Jeg vet hva jeg trenger, men det er bare ikke alltid like enkelt å få klart å si det med ord – spesielt ikke når dominerende personer allerede synes å ha bestemt seg. Mine ord har aldri vært viktige, da er det veldig vanskelig å si i mot noen som er av høyere rang enn meg.

Men jeg har det bra. Jeg er ikke tilbake i mørket. Det er kun gamle følelser og en redsel for dette, som fikk meg til å skrive det jeg skrev i gårkveld.

Redd og bekymret, men føles lettere nå!

I det siste har jeg vært ganske bekymret og redd.

Har vært til jordmor to ganger på kontroll, og begge gangene har blodtrykket vært høyt. Nå på tirsdag var det også eggehvitestoffer i urinen, ikke mye – men nok til at jordmor også ble bekymret. Så jordmor ringte sykehuset, og snakket med vakthavende gynekolog – for å få råd om hvordan hun skal følge meg opp. Fikk time på gynekologisk poliklinikk allerede dagen etter, og det var betryggende.

Uke 17 er alt for tidlig å få symptomer på svangerskapsforgiftning – ikke fordi det ikke er mulig, men fordi det er så fryktelig lenge til babyen er levedyktig utenfor magen min – det er lang tid å holde dette under kontroll. Jeg så for meg det verste, jeg så for meg alle mulige situasjoner og skrekksenarioer. Jeg planla hva som måtte gjøres om jeg måtte hvile mest mulig, hva som måtte gjøres om jeg ble innlagt, og hvordan vi skulle gjøre det om babyen kom for tidlig og jeg måtte tilbringe mange uker på sykehus med den lille. Mamma og pappa står bak meg 100%, og har lovet å hjelpe meg med datteren min om det går så langt. Husarbeid trenger jeg ikke tenke på, legging av jenta mi kan mamma ta seg av. Juleforberedelsene, som i de siste årene har vært mitt ansvar, trenger jeg ikke tenke på – jul blir det likevel.

Men, symptomene er svake enda. Og selv om det er greit å planlegge litt og være forberedt på hva som KAN skje – så er det også lurt å ikke ta sorgene på forskudd, og ikke bekymre seg unødig over slike ting.

På gynekologisk snakket jeg med en kjempetrivelig mann. Og jeg følte meg tryggere nesten med en gang. Foreløpig vil de ikke sette meg på noe mer medisin, det er nok med den blodfortynnende. Tett oppfølging, hyppig kontroll av BT og urin – det er det eneste vi trenger å tenke på nå. Mat og drikke som vanlig, lett husarbeid og lett mosjon kan jeg fortsette med. Blir jeg redd eller usikker, kan jeg når som helst ringe føden. Gynekologen mener at hun jordmora jeg går til er kjempedyktig, og tar slike ting på alvor. Om jordmor blir usikker, så får jeg komme på føden på kontroll. De er der for meg når som helst.

Fikk vite hva jeg må være obs på. Og det er jo de symptomene jeg allerede vet om. Hodepine – særlig i panneområdet og trykk bak øynene, flimmer eller synsforstyrrelser, smerter i øvre del av magen – særlig under høyre ribbeinbue. Får jeg slike symptomer, eller er usikker på om hodepinen er en vanlig hodepine eller en jeg bør være obs på – så måtte jeg ringe. Betryggende å vite at de er der, klar til å hjelpe meg om det skulle skje noe.

Så nå føler jeg meg litt tryggere. Jeg fikk tilbud om ultralyd i går også, men da ble den isteden for den jeg har neste torsdag. Så jeg takket nei, for barnefar skal jo være med på ultralyden – og han var ikke med i går. Men var ganske fristet til å se babyen min ja!! Gleder meg til neste torsdag, selv om jeg er litt nervøs også. Men om de sier at alt ser bra ut, skal jeg puste ut, slappe av og nyte svangerskapet. Forsøke å ikke være bekymret, og stole på at jordmor og de andre gjør det som er best for meg og babyen.

I tillegg får jeg en ekstra ultralyd i uke 32, ettersom risikoen for svangerskapsforgiftning også dette svangerskapet (hadde det med datteren min, om dere husker jeg har skrevet om det..)! Den ultralyden er hovedsaklig for å se at babyen får den næringen h*n skal, og at blodtilførselen via navlestrengen er god og slike ting. Ja, og at ikke morkaka svikter.

Skal til jordmor igjen 31. august. Har kontroll der hver andre uke nå, og det er trygt. Det normale er å ha hver fjerde uke så tidlig i svangerskapet. Og legen min mente jo at jeg trengte ikke gå til jordmor før i uke 22!! Glad jeg tok kontakt med jordmor før det jeg ja!! Bedre å bli nøye fulgt opp!!

BTW: måtte veie meg hos gynekologen, og jeg veide 2 kilo mindre enn hva jeg trodde jeg veide før jeg ble gravid!! Så enten har jeg gått ned i starten av svangerskapet, eller så gikk jeg ned før. Har ikke vært noe kvalm eller kastet opp noe, men hatt litt mindre matlyst – men har jo spist godt med mat likevel.. Men greit å veie litt mindre da ;) Håper jeg slipper å legge på meg så mye i løpet av svangerskapet, og at det er lett å ta av etterpå :)

15 uker, liv og hjertelyd!

Dette er som en drøm, en fin fin drøm!!

I dag er jeg 15 uker og 3 dager gravid. Jeg har kjent liv i over en uke nå, og på onsdag var jeg og datteren min til jordmor og da fikk vi høre hjertelyden til babyen. Det var skikkelig fint at jenta mi fikk være med på det, var stas for henne det – så STOLT storesøster!

Ingen plager, og føler meg i fin form. Pittelitt bekymret for blodtrykket og en eventuell svangerskapsforgifting, men får allerede nå god oppfølging, så det føles trygt. Går på forebyggende medisin – blodfortynnende, fram til uke 35. Oftere svangerskapskontroll – skal allerede tilbake om 2 uker, selv om det vanlige er kontroll en gang i mnd den første tiden.

Så nå ser vi fram mot ultralyd 26. august! Can’t wait!!

 

Svangerskapet mitt så langt

Testen tok jeg 7. juni. Helt utrolig positiv. Var i tillegg midt inni den verste forkjølelsa mi, så dagen etter ringte jeg legen. Fikk time samme dagen. Fortalte om forkjølelsen og graviditeten. Fikk penicillin en uke, og beskjed om å komme igjen tirsdagen etter for å se på babyen! Penicillinen virka, og jeg ble bedre. Møtte opp tirsdagen etter, barnefar kjørte meg. Fikk se babyen via innvendig ultralyd. Legen viste meg hjertet som slo, og da visste jeg at jeg hadde tatt riktig valg. Etter egen regning var jeg da 8 uker på vei, men legen mente jeg bare var 6 uker – ettersom den lille bare var 7 mm. Noe jeg ser på som ganske umulig, med tanke på siste mens og når vi faktisk gjorde *det*. Pratet også en del med legen, om når jeg skulle komme å ta blodprøver, når omtrent det ble UL og når jeg skulle begynne å gå på kontroll hos lege eller jordmor. Pratet også om mine psykiske problemer, og hun sa at hun så det på meg at det gikk bedre med meg. Hun har jo trossalt vært fastlegen min siden 2005, så hun har sett meg verre. Selv om jeg har hatt perioder jeg ikke har likt henne, så følte jeg det var greit å snakke med henne om dette, og sa hun bare måtte spørre senere også. Hun sendte henvisning til UL, og allerede på fredagen fikk jeg telefon fre føden.

De hadde lest i henvisningen at jeg hadde svangerskapsforgifting når jeg gikk med datteren min, og de lurte på hvor alvorlig det var. Så jeg sa at jeg ble jo satt i gang 2 uker før termin, så litt alvorlig var det nok. Og han sa at han hadde sett det, og mente nok det var alvorlig han også – og lovet å finne journalen min fra 2003 til jeg kom dit på UL. Han ville ha meg inn på sjekk rundt uke 12 – i tilfelle de må sette i gang noe forebyggende behandling mot sv.sk.forgifting – da det er en risiko for at jeg kan få det igjen. Jeg følte meg så letta. Synes det er veldig betryggende at de tar dette på alvor! Allerede dagen etter fikk jeg time i posten. 14. juli skulle jeg til tidlig UL, og 26. august til ordinær UL. Med i brevet var masse informasjon om fødeavdelinga! Sååå spennende!!

Formen har vært ganske bra. Er ikke plaget av den ekstreme kvalmen som enkelte får. Men blir akutt sulten, og om jeg ikke spiser da, så kan jeg bli kvalm. Har hatt et par ganger hvor jeg har følt meg så kvalm at jeg har måttet gå på badet, men det har gått over uten at jeg har kastet opp. Har også litt dårlig matlyst, noe som ikke fungerer helt bra med denne akutte sulten-følelsen, og kvalmen som kommer om jeg ikke spiser. Men det går da greit. De ømme brystene er verst, det er rett og slett VONDT! Håper det gir seg snart! Ellers er jeg veldig sliten, men det er nok mye pga forkjølelsen jeg ikke blir kvitt. Og i og med at jeg alt har hatt en runde med penicillin for ikke lenge siden, vil de ikke gi meg det igjen – selv om jeg har en virusinfeksjon. Men om det ikke blir bedre, så må jeg jo få det da. Det er jo ikke farlig sånn sett, men man må bare begrense det. Saltvannsnesespray og paracet er lov – om man ikke overdriver bruken, og det er fint. Har måttet ta litt paracet…

Sluttet å røyke dagen før jeg tok testen, og har klart meg veldig bra synes jeg. Har ikke klart å legge det helt fra meg, men er vanskeligst når jeg er med mange andre som røyker

I går var jeg på den tidlige ultralyden. Det var helt fantastisk. Den lille lå å sprella masse, og alt så helt bra ut. Lillesøster var med meg, selv om det var innvendig ultralyd. Når det kommer til det med svangerskapsforgiftning, så har jeg fått medisin som skal minske risikoen for å få det – en tablett hver dag fra uke 12 til uke 35.

Ps. Jeg driter i stygge kommentarer fra folk som ikke kjenner meg. Gjengangere som kommenterer dritt forstår jeg meg ikke på, hvorfor gidder DU lese her om alt jeg skriver er dritt og om jeg er så grusom ond og teit? LAME! Jeg driter i hva DU synes om at jeg er gravid og skal bære fram et barn, fordi jeg vet hva som er best for megselv, og jeg vet at familien som støtter meg 110% – da betyr det du sier INGENTING. Så bare drit i det! Takk!