Tilbake?!

Her er det nå veldig lenge siden jeg har skrevet, og bloggen har vært HELT forsømt de siste 9 månedene. Domene mitt er løpt ut, CSS-upgrade hadde løpt ut. Bloggen så rotete og stygg ut, og uten noen nye innlegg.

Nå har jeg tatt en liten makeover på bloggen, og tenkte å komme med et lite innlegg om hvordan det står til hos Liljen nå for tiden! Men ettersom jeg plages en del med nettet akkurat i kveld, så tror jeg at jeg må komme tilbake med det senere.

Men iallefall, før jeg avslutter dette lille innlegget med livstegn….

VIL JEG ØNSKE DERE ALLE ET GODT NYTT ÅR!!!

Hvordan går det egentlig?

Det er ikke så mange som spør meg om dette lenger, kanskje fordi det tilsynelatende ser ut til å gå så bra?! Jeg vil uansett skrive litt om hvordan det går jeg. Lenge siden jeg har skrevet her i bloggen nå.

Det går hovedsaklig veldig bra med meg. Jeg stortrives som 2barnsmamma, og vi har det veldig fint sammen alle tre. Datteren min er den flinke storesøstra, og sønnen min er den søte og rampete og nysgjerrige lillebroren, og jeg er den beste mamma de kan ha.

Men selv om ting går bra, så glemmer man ikke hvordan ting har vært.

For 1,5 år siden omtrent, skrev jeg om en brå og brutal avslutning på psykiatrisk poliklinikk, hvor psykologen jeg gikk til bare plutselig sa «Dette er den siste timen vår!» – uten noe forvarsel. Jeg sa at jeg ikke følte meg klar for det, at jeg følte det var ting jeg trengte å få på plass først. Men jeg hadde visst ingenting jeg skulle sagt, de visste tydeligvis hva som var best for meg.

Nå sitter jeg her, og føler fortsatt at det er ting som ikke er helt som de skal. Jeg har det kjempebra med meg selv, og med ungene. Jeg er glad i livet. Men jeg har vært gjennom helvette. Det har vært ting som har hendt meg, og det har vært tider hvor jeg ikke har vært helt meg selv – om jeg kan si det sånn. Og jeg føler fortsatt at jeg sitter inne med en del sorg over dette, og også sinne. Fler år av livet mitt er på en måte borte, rotet bort i en mørk og dyster verden. År jeg aldri får tilbake. Etter de vonde hendelsene ble jeg psyk. Sinnet mitt var rettet mot meg selv og alle jeg var glad i. Og jeg tror aldri jeg gav meg selv tid til å sørge over den urett som ble begått mot meg.

Nå føler jeg at jeg har kommet inn i et liv som mamma. Det er MAMMA jeg er, det er det jeg er ment å være. Tiden for sinne (rettet mot den/de som fortjente det) og sorg er passert – jeg gikk glipp av den, sløste bort tiden med å bare være psyk.

Jeg er redd for framtiden.

For utdanning. For økonomi. For jobb.

Og jeg føler at det kanskje hadde vært lettere om jeg hadde hatt noen å prate med, fått litt mer orden på selvtilliten. Kanskje jeg hadde klart å se at jeg KAN klare det.
Jeg leker med tanken om utdanning, starte skole fra høsten eller neste høst. Men det innebærer mange vanskelige valg. Flytting. Alene. Med 2 små. Bytte av skole til datteren min. Få barnehageplass til sønnen min. Støtte fra familie? Støtten har jeg, det vet jeg – men jeg må bo så nært at de kan hjelpe til om jeg trenger det. Jeg er redd for å mislykkes! Selv om jeg er mye sterkere nå, enn jeg var for 6 år siden, når jeg gikk et semester på førskolelærerlinja. Mye sterkere nå, enn når jeg failet påbyggingsåret to år på rad. Men jeg er likevel redd. Hva om jeg ikke er sterk NOK.

Med den brå avslutningen føler jeg at jeg ikke ble bra nok til å klare meg helt på egen hånd. Jeg har klart meg utrolig bra – det er ikke det… Jeg har hatt fokuset på svangerskapet, babyen i magen og datteren min som kommende storesøster. Og etter at sønnen min ble født, har jeg jo hatt en liten en som trenger meg 24/7. Jeg er mamma til to, og så lenge jeg har de to, så kommer jeg nok alltid til å klare meg. Jeg er så sterk som jeg er nå, fordi de to trenger en mamma som er der.
Men likevel blir jeg grepet av angst av og til. For ikke å snakke om redselen for framtiden. Og jeg er redd jeg trenger hjelp for å ikke mislykkes igjen…

Men jeg har det veldig fint nå. Og jeg er veldig glad i livet. Jeg har en fantastisk familie, som består av foreldre, søsken, svigerinner og svoger, og tre skjønne tantebarn. I tillegg til to helt utrolig nydelige og flinke unger!

Så ja… Det er ståa nå. Tanker jeg har tenkt litt på de siste dagene.

Oppklaringsinnlegg i forbindelse med VG-artikkel.

Det var ikke slik det skulle bli. Det var ikke slik jeg ble forklart at saken skulle fremstilles.

Vi ønsker at saken skal bidra til å spre informasjon og innsikt i denne vanligste spiseforstyrrelsen av dem alle. I saken kommenterer fagkilder fra det nye behandlingstilbudet for denne gruppen ved Haukeland Sykehus, samt Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser og medisinske behandlere innen fedmefeltet.

I tillegg vil jeg bruke sitater fra bloggere og forumskribenter som forteller om egne erfaringer med lidelsen.

Slik jeg leser saken nå, så handler den mer eller mindre kun om meg, og min overspising – som jeg forøvrig ikke har på papiret som en diagnose. Jeg ser ingen sitater fra andre bloggere eller forumskribenter, og det jeg har bidratt med er også blitt omformulert, slik at jeg ikke kjenner meg igjen i det som blir skrevet.

Tilberede, spise. Tilberede, spise. Helt til det ikke går mer, fordi magen står stram og smertefull som et trommeskinn.

Dette er ikke mine ord. Men blir framstilt slik i artikkelen.

Det står også at jeg har hatt spiseforstyrrelsen i flere år, men jeg har faktisk ikke spiseforstyrrelsen på papiret. Alt dette utspinner seg fra et innlegg jeg skrev i bloggen min, hvor jeg skrev at jeg kjente meg igjen i hovedtrekkene til overspisingsproblematikken. Et innlegg hvor jeg skriver at jeg sliter med maten, at jeg kjenner igjen følelser i forbindelse med overspising. At maten har vært en trøst for meg. Et problem, at jeg ikke alltid har hatt kontroll.

Jeg har aldri spist så mye som det beskrives at en med denne diagnosen kan gjøre, det bildet i artikkelen er ikke meg. Jeg tror jeg aldri kunne klart å spise så mye i løpet av en dag, det til tross for at jeg overspiser.

Føler at artikkelen fremstiller meg som svært syk, og jeg er glad jeg ikke sto fram med fullt navn – selv om det er lett å finne fram til meg nå og.

Dette er meg:

~ Overvektig, men ikke sykelig overvektig
~ Overspiser, men ikke sykelig overspiser

Overvekten min kommer i hovedsak etter et svangerskap, etterfulgt av psykisk sykdom, som gjorde at jeg isolerte meg – i liten grad – og dermed ikke fikk den mosjonen som jeg trengte for å gå ned i vekt. I tillegg må jeg jo innrømme at mat har vært min trøst. Jeg har trøstespist.

Når jeg hadde en dårlig periode, kunne jeg «løse» det på tre ulike metoder:
~ Selvskading
~ Overspising
~ Alkohol

Når jeg kjempet i mot selvskadingen, var det oftes overspisingen som «løste» problemene. Maten som fikk meg til å føle meg nummen og følelsesløs, for en liten stund. Glemme de psykiske smertene. Trøstespising.

Overspisingen min. Spiser for mye. Kort sagt. Klarer ikke slutte å spise middag, så lenge det er mer å ta av. Spiser når jeg er deprimert, for å få tankene over på noe annet. Spiser fordi jeg føler meg sulten, og overspiser fordi jeg føler jeg ikke blir riktig mett av en «normal» porsjon.

Alt på grunn av dette innlegget, hvor jeg kjenner meg igjen i en liste over hva som kjennetegner en tvangsspiser/overspiser. Å ikke være fornøyd med kroppen sin, å misunne de som klarer å kaste opp det de har spist, + + +

Jeg er skuffet over fler ting her nå, for det første at jeg ikke fikk tilbud om å lese artikkelen før den ble publisert. For det andre at hun har omformulert meg så veldig, og jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt i denne artikkelen. Og derfor føler jeg at et oppklaringsinnlegg er på sin plass. Forklare litt mer om hva JEG mener om dette, hvordan det er for meg.

Kommentarene under artikkelen gidder jeg ikke en gang å kommentere, men er det noe rart man føler skam når man blir møtt med så mange fordommer?

Kommentarfeltet mitt er åpent for kommentarer og spørsmål.

I feel complete as I whisper: I love you

Sleep, baby sleep
Rest your head on my shoulder
I feel complete, I don’t mind getting older
Son, I’ll be here until my time is over
Till the end you can depend on me

Life can be hard and the world may deceive you
There might be times when you think no one needs you
Son, follow love, go wherever it leads you
Till the end you can depend on me

I’ll be your rock, I’ll have your back
If you go off a beaten track
I can’t say how your life will be
But there’s one thing I guarantee
You can depend on me

Sleep, baby sleep
Stars are shining above you
I feel complete as I whisper: I love you
Son, I’ll be there, I will take good care of you
Till the end you can depend on me

I’ll be your rock, I’ll have your back
If you go off a beaten track
I can’t say how your life will be
But there’s one thing I guarantee
You can depend on me

(I’ll be your rock, I’ll have your back)
If you go off a beaten track
I can’t say how (I can’t say how)
Your life will be (your life will be)
But there’s one thing I guarantee
You can depend on me
You can depend on me

[Lyrics:  Babel Fish – Depend on me]

Adresse: Fødeavdelinga – på ubestemt tid!

2/3 av 2011 har jeg tilbragt her, på Fødeavdelinga. Det er mange som er innlagt for tiden, og jeg kjenner jeg er glad for at det er føden jeg er innlagt, og ikke på psyk – som mange av bloggerene jeg kjenner. Styrketanker til dere som har vært og er innlagt på psyk nå!

Men det er ikke så gøy å være innlagt på føden heller. Jeg kjenner det tærer på kreftene og humøret. Jeg har høyt blodtrykk. Så har jeg normalt blodtrykk. Så er det høyt igjen. De er redde for svangerskapsforgiftning, men så viser blodprøvene at alt er fint. Så er det «bare» blodtrykket det er noe galt med da.

1. januar ringte jeg føden, da hadde jeg veldig høyt blodtrykk og masse ødem (vann i kroppen) – fikk komme inn på en kontroll, og ble innlagt. Da var jeg inne til 4. januar, da hadde BT sunket og prøvene var fine, så jeg fikk reise hjem en tur. Med ny kontroll på føden fredag 7. januar. Det var innmari godt å komme hjem, til bedre mat, til datteren min, til senga mi.

Kontrollen den fredagen gikk bra. BT var ok, og jeg fikk reise hjem. Men jeg ble værende i byen hele dagen, fordi jeg måtte vente til mamma var ferdig på jobb. Så da var jeg hos svigerinna mi og lille nevøen min *heart*. I 15-tiden begynte jeg å få flimmer for øynene, men det gav seg etter en halvtime omtrent. Og når jeg henta mamma på jobb i 17-tiden begynte jeg å få hodepine. Når vi starta å kjøre hjem, forsvant ord for meg – og det jeg ville si hørtes bare rart ut inni hodet mitt. Jeg sa ord feil, og alt var bare ekkelt. Så vi ringte føden, og de ville jeg skulle komme på en sjekk igjen.

Ble innlagt med en gang, og sjekken tok vi etterhvert. Alt så bra ut med babyen, men BT mitt var ganske høyt. Og jeg fikk paracet mot hodepinen, samt forbud mot TV, PC, lesing og for mye lys. Jordmor snakket om igangsettelse, men vi måtte vente å høre hva legen sa. Legen sa det var mulig det ble igangsettelse søndagskveld eller mandagsmorgen. Men i løpet av helga roa BT seg, og formen min var fin. Derfor ble det besluttet å ta en dag om gangen.

Tirsdag var jeg igjen i god form, og fikk derfor reise hjem – men laget en avtale med legen om å sjekke BT på sykehjemmet hver dag framover til neste jordmor-kontroll som skulle være den 19. januar. Skulle dit å måle, fordi det var nært, og mindre stress for meg.

På onsdagen var jeg der å målte BT og da var det igjen ganske høyt. Så ringte føden. I og med at formen min var OK, ble jeg og legen enig om at jeg skulle ringe i løpet av ettermiddagen/kvelden om det ble verre – og komme inn på kontroll på føden dagen etter.

Så på torsdag kjørte pappa meg til føden, hvor blodtrykket ble målt, jeg ble satt på registrering og sjekka urinen. I tillegg ville de ha en ny ultralyd, samt ta blodprøver – og ettersom det var litt travelt på avdelinga på torsdag, måtte jeg pent belage meg på å overnatte der, slik at de kunne ta UL på ettermiddagen.

Legen jeg snakka med på fredag ville ikke sende meg hjem, ettersom BT er så ustabilt. Og ville heller sette meg i gang om det steg noe mer.

Så her sitter jeg da. På Fødeavdelinga på Sykehuset. Og venter på å få bli satt i gang, slik at babyen min kan komme ut og vi begge kan reise hjem til storesøster som savner mamman sin stakkars.

Vært ganske vondt å være borte fra henne. Vet hun savner meg også, men samtidig vet jeg at hun har det godt sammen med mormor og morfar – de skjemmer henne bort litt da.

Det er usikkert hvor lenge jeg blir her nå, men jeg håper på å få komme hjem til neste helg. Forhåpentligvis MED baby!! :D