Fin ferie

Postet den av

Forrige uke var vi på en fantastisk fin ferie. Hele turen ble egentlig mye på impuls.

Jeg vant billetter til Tusenfryd gjennom Vennebyen på Facebook. Og ønsker så veldig å kunne ta med ungene dit, så vi begynte å planlegge reise og overnatting.

Endte med at vi fikk tak i et 6manns familietelt. Og avtalte med Kristine, ei venninne i Holmestrand, om å få campe i hagen deres noen dager. Det var veldig koselig å treffe Kristine igjen, var blitt fire år siden. Og det var hyggelig å hilse på hennes samboer og barn.

Ungene mine lekte godt med jenta til Kristine.

Mens vi var i Holmestrand, fikk vi tatt en tur til Drammensbadet også. Det var skikkelig gøy. Og jeg og Kristine fikk avtalt å møte fler av jentene jeg kjenner det nede. Så vi fikk møtt både Martine med barna, og Jenny og samboeren, samt godeste Line. Martine var det 12 år siden jeg så sist, mens Jenny og Line har jeg møtt siden da. Men 7 år siden jeg så Line, og litt usikker på Jenny – men noen år siden det også.

Etter tre nettet i telt i Holmestrand reiste vi mot Tusenfryd. Og fikk ei natt på Vestby gjestepark også. Hadde en litt ekkel opplevelse der. Even holdt på å sette opp teltet, og Kory og Olea lekte like ved. Jeg og Mats-Oliver skulle opp til Essoen en snartur. Når vi kom kjørende nedover, møtte vi Kory og Olea langs veien, sammen med en fremmed dame. De gråt. De hadde trodd at både jeg og Even dro fra dem, og hadde ikke sett Even ved teltet. Da gjorde det vondt i mammahjertet 💔😭 Heldigvis var damen veldig hyggelig. Og ungene hadde fortalt hva de het og hvor de var fra. Og den fremmede damen var jo fra ei bygd like i nærheten av Namsos.

Men det vanket tusen gode kos til begge barna, med mange unnskyldninger og forklaringer. Og jeg sa at jeg og Even kunne aldri finne på å dra fra dem, fordi vi elsker de for mye🤍🤍

Så var det dags for Tusenfryd. Ungene fikk beskjeden kvelden i forveien, og spesielt Mo ble veldig gira. Tusenfryd ble en skikkelig gøy opplevelse for oss alle. Fikk prøvd karuseller både sammen og litt hver for oss. Var også i badefryd, og koste oss med mat og drikke. Fikk også hilst på Vennebyen.

Etter dagen i Tusenfryd, kjørte vi nedover til Rakkestad. Hadde på impuls spurt Caroline, ei venninne, om å campe i hagen deres en natt eller to. Caroline hadde jeg ikke sett på 7 år. Var skikkelig koselig å treffe henne igjen, og hilse på hennes samboer og to barn. Også her lekte barna godt sammen. Og her ble jeg mektig imponert over Mo. Han var så tålmodig med Caroline sin Benjamin på 3,5 år.

Dagen etter kjørte vi ned mot Nordby kjøpesenter, og handlet litt. Før turen gikk opp mot Oslo og Lørenskog, for å hilse på Tante Sigrun. Når vi kom dit, kom både hun og onkel Kai ut, og hadde med brus, kjeks, is, kaffe og vannmelon til oss. Og plutselig kom også fetter Thomas kjørende. Så det ble veldig hyggelig. Også fikk jeg arvet noen klær etter Tante.

Hadde snakket om å campe på tur oppover også. Og evt ta turen inn til Røros. Men etter besøket i Oslo var vi egentlig litt gira på å komme hjem. Så da kjørte vi i ett hjemover, og var hjemme kl. 05 på natta.

Her kommer noen bilder

Reklame

Når kroppen ikke spiller på lag.

Postet den av

Alt skulle bli så bra. Jeg var ferdig utdannet sykepleier, hadde kommet meg ut av det helvette jeg var i med selvskading og psykiske problemer. Jeg hadde funnet tilbake til esken, vi fikk et barn til sammen, og så et til. Livet skulle bli fullkomment.

Men så bestemte kroppen seg for å sette en stopper for lykken. Med økende grad av smerter, stivhet og lite energi. Og jeg gikk hos fysioterapeut og kiropraktor. Og begynte utredning hos fastlege og etterhvert revmatolog.

Fikk i februar 2019 diagnosene fibromyalgi og non-radiografisk spondyloartritt. Fibromyalgi er kroniske muskelsmerter, ledsaget av en haug andre problemer. Kognitivt med hukommelse, konsentrasjon, osv. Mage og tarm, irritabel tarm. Utmattelse, fatigue. Søvnproblemer. Og mange andre ting. Non-radiografisk spondyloartritt er kronisk betennelse i is-ledd (ledd mellom bekken og ryggrad), og kan være begynnelsen på ankyloserende spondylitt (tidligere kalt bekhterevs sykdom).

Så bestemte jeg meg for å ta en fedmeoperasjon, i håp om at det kunne bedre helsen. Så september 2020 tok jeg en gastric sleeve. Skulle egentlig ta en bypass, men polypper i magesekken gjorde at jeg måtte ta sleeve – for å kunne følge med på dem. Og det har vært litt av en reise. Alt positivt. Livet er så mye lettere, bokstavelig talt.

Men problemene fortsatte bare å dukke opp. Menstruasjonsproblemer. Kraftige blødninger over lengre tid enn vanlig mens. Og forverring i fibromyalgien ved mens. Så fikk undersøkt dette, og ble da påvist livmorfremfall, samt mulig cyste på eggstokk. stor forståelse for min problematikk. Og jeg fikk innvilget hysterektomi, fjerning av livmor. Og da mulig fjerning av eggstokk på venstre side. Like før sommeren 2021 ble den fjernet, men eggstokken fikk være, da det ikke var cyste på den likevel.

Når jeg gikk ned i vekt, ble det mer og mer tydelig en brokk på magen, grunnet delte magemuskler siden svangerskap nr. 2 og overvekt i etterkant. Og denne ble operert like før jul 2021. På nyåret var jeg inne for en kontroll etter denne operasjonen. Det ble tatt CT. Etter en stund ringte en kirurg en ettermiddag. Fortalte at alt så fint ut etter brokkoperasjonen, men at ct viste en kul i bekkenområdet på venstre side. De ville ta en mr for å se nærmere på hva dette var.

Kul i bekkenet gir jo automatisk en krisetanke.

Noe i samme tidspunkt var jeg hos tannlege, for tennene spiller heller ikke på lag. Var da hos en ny tannlege, og hun påpeker de mørke pigmentflekkene jeg har på innsiden av leppene og kinnene. Jeg har hatt de lenge, og spurt tannleger tidligere om dette – men aldri fått noe annet svar enn at det ikke var noe farlig. Denne tannlegen mente også at det ikke var noe farlig, men ble nysgjerrig og henviste meg til hudlege.

Hudlege kikket, og spurte masse spørsmål. Om medisinene og vitaminene. Fortalte da om fedmeoperasjonen og polyppene i magesekken. Pga mine symptomer og tidligere funn av polypper, mente han at jeg har en sjelden sykdom som heter Peutz-Jeghers syndrome. Det er en tilstand som gir polypper i mage og tarm, noe som også gir en betraktelig økt risiko for kreft. Så hudlege henviste meg til sykehuset for videre utredning, eller som han sa «du skal skoperes fra topp til tå».

Men den kulen i bekkenet og hudlegens diagnose PJS, som gir økt risiko for kreft. Var jeg helt sikker på at nå var jeg full av kreft. Og det ble lange uker å vente på svar på både det ene og det andre.

Den kulen i bekkenet ble henvist til st.olavs, og alle var usikre på den, så ble henvist videre et par ganger der også. Til slutt landet de på en ultralydveiledet biopsi. Det ble en CT-veiledet aspirasjon av cysten. Ingen biopsi var nødvendig, for væsken i cysten var helt klar. Og det så dermed veldig fredelig ut, men den ble sendt til mikrobiologisk undersøkelse for sikkerhets skyld.

I etterkant har jeg fått telefon fra lege, om at væsken som ble sendt til mikrobiologisk undersøkelse inneholdt for mye blod, så prøven ble ikke god nok. både han og jeg syntes det var merkelig, for røntgenlege beskrev væsken som helt klar. Men han skulle snakke med henne, og høre om videre oppfølging. Men trodde ikke det var nødvendig med ny prøve, iom at det ser helt ufarlig ut. Og prøven blir da mest fordi de er nysgjerrig på hva det kan være.

I mai i år var jeg på koloskopi, for å sjekke tykktarm for polypper. Det ble jo i og for seg en positiv tilbakemelding der. For det viste ingen polypper, og lege der mente jeg ikke har PJS. Men fikk påvist IBS (irritabel bowel syndrom, irritabel tarm).

Men vanskelig når en lege er mer eller mindre sikker på diagnose, og en annen er sikker at det ikke er det. Men snakket med hudlege, og skal tilbake dit i august. Skal da be om gentest, for PJS er en genetisk sykdom. Og evt svelge kapsel for å sjekke tynntarmen. Han snakket også om biopsi av pigmentflekkene.

Så per må er verken cyste eller PJS avklart. Selv om begge deler per nå ser fredelig ut.

Men det stopper ikke der. Etter fjerning av livmor har jeg etterhvert merket mer og mer problemer nedentil. Og snakket med gynekologisk poliklinikk for å sjekke opp. Det var jeg denne uken, og har fått påvist cystocele, rektocele og enterocele. Gynekolog sier jeg har en generell svakhet i bindevev. Så på høsten blir det ny operasjon, for å stramme opp og hekte opp skjelden. Så det blir fjerde operasjon på 2 år.

Jeg har jo tett oppfølging hos fastlege. Og tar blodprøver hver tredje måned. Nå i juni nårnjeg var det, fikk jeg melding fra fastlegen på helsenorge på kvelden. Blodprøvene viser forhøyet stoffskifte. Så jeg måtte ta nye blodprøver om to uker, med antistoffer. Disse har jeg fått svar på, at de viser et reelt høyt stoffskifte, og at det er mulig Graves sykdom. Men videre oppfølging etter sommerferien.

Så ja. Det dukker stadig opp nye ting med denne kroppen. Nye symptomer, nye plager, nye sykdommer. Og jeg jobber på for å å orden på ting. Ringer rundt og pusher på for å fremskynde timer, krever videre undersøkelser om noe er uklart. For er det noe jeg har merket meg disse årene, er det at man bør sette seg inn i ting selv, pushe på litt. Ikke alltid finne seg i svaret «det ser helt ufarlig ut». Men kreve å få det utredet ordentlig. Ikke alltid finne seg i at ting tar tid, men ringe og pushe på, sette seg opp på liste over «kan møte på kort tid». Etterspørre fremgang om det tar tid før man hører noe.

Jeg har møtt en person i helsevesenet som jeg virkelig setter pris på. En kvinnelig kirurg ved sykehuset Namsos. Hun som ringte meg angående CT som viste cysten. Hun har stått på. Henvist meg videre når de i Namsos var usikker. Ringt meg tilbake for å fortelle hva st.olavs sa, ringt igjen for å informere meg om fremgang der, hvordan det ble sendt videre til ny avdeling også der, og at hun skulle ringe igjen når hun visste mer. Så hun har jeg følt virkelig tar pasienter på alvor og følger opp.

Men stå nå er:

– delvis uavklart cyste

– uavklart diagnose på pigmentflekker og polypper

– uavklart høyt stoffskifte

– venter operasjon på fremfall i underliv

Å lurer jeg bare på hvor det skal ende. Hvor mye skal jeg være nødt å leve med? Hvorfor går kroppen i shutdown? Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Fortjener jeg virkelig ikke bedre?

Livet nå…

Postet den av

Bloggen skulle våkne til liv, det gjorde den ikke. For å være ærlig har jeg ikke hatt overskudd, og det jeg har hatt av energi har blitt brukt på familien, hjemmet og andre SoMe. Prøver å være litt aktiv på snapchat i hovedsak, og står i bresjen for en snapkanal som heter Fibrokrigere. det er blitt en stor og flott kanal, vi er sju faste snappere og har mange trofaste gjester. Vi prøver å holde et positivt fokus, og tar opp tema som omhandler fibromyalgi. Vi får gode tilbakemeldinger på snapkanalen, og det er så fint. Den er viktig for mange. Både de med diagnosen selv og pårørende. Åpenhet er så viktig, for å bryte ned fordommer. Og sammen er vi sterke.

Livet med fibromyalgi har vist seg å være tøft. Sommeren 2019 klarte jeg ikke lengre stå i jobb, og ble 100% sykemeldt. Fra januar 2020 var jeg over på arbeidsavklaringspenger, og sa opp stillingen min på sykehuset våren 2020. Siden da har jeg vært i arbeidsutprøving, hvor jeg stortrivdes. Men kroppen min trivdes ikke. Selv om jeg jobbet bare noen få timer, to dager annenhver uke, taklet ikke kroppen det. Smerter og utmattelse gjorde at det gikk utover barna og huset. Jeg måtte tilbringe timer på sofaen etter å ha vært på jobb. Og slik skal det ikke være. Så i mai dette året var jeg ferdig på utprøvingen. Med en god sluttrapport. En lettelse, men samtidig veldig vemodig. For det er jo ikke det at jeg ikke vil, men kroppen sier stopp. Og det er ganske frustrerende.

Veien videre går nok mot ufør, og jeg begynner å finne ro ved den tanken. Til høsten skal jeg gjennom et rehabiliteringsopphold, som er siste steg under AAP før en evt søknad om uføre. Jeg håper at et opphold der kan gi meg noen verktøy til å mestre sykdommen bedre. Så det blir spennende.

Hverdagen er veldig varierende. Jeg har gode dager og dårlige dager. De gode dagene er jeg nesten smertefri og har god energi, mens en skikkelig dårlig dag er preget av verk store deler av kroppen og en tung utmattelse. Mens de fleste dagene er sånn midt i mellom. Med moderate smerter, og skiftende grad av utmattelse. Prioriteringen min er å fungere for ungene, så jeg bruker tid på hvile når de er på skole og barnehage.

Hvordan den mentale helsen er i alt dette er et annet spørsmål. Som oftes går det bra, men jeg har tyngre dager også – hvor jeg føler meg mislykket, er sint og frustrert over situasjonen min, føler på sorg over det jeg har tapt (jobb, sosialt og slikt). Jeg har dager jeg føler at dette livet jeg har ikke er noe godt liv, og at jeg sløser bort tiden og livet mitt på hvile. Jeg kan bli sur og gretten, og tåle mindre de dagene jeg har mye smerter. Og lar det gå utover de som står meg nærmest, og da spesielt samboer. Men som oftes går det bra.

Mental helse er jo noe som jeg har mye erfaring omkring. Jeg har jo min fortid, og jeg har mange venner som har / har hatt det tungt psykisk. Mange jeg kjenner fra min tyngste tid, hvor jeg var aktiv på blogg og forum som omhandlet psykisk helse, har tatt sitt eget liv. Alt for mange unge mennekser får ikke den hjelpen de trenger, og ser ingen annen utvei. For snart 16 år siden mistet jeg en god nettvenninne til selvmord. Vivian var en ung mamma, som hadde det så alt for vondt. Jeg var selv en ung mamma, og vi hadde så mange fine samtaler. Og en dag fikk jeg beskjed om at hun ikke var mer, hun hadde tatt livet sitt. Siden da har mange av de jeg kjente på nettet på den tiden forsvunnet. Og mange av de andre har forsøkt å ta livet sitt. Det er ikke så mange ukene siden jeg fikk vite at en annen god nettvenninne hadde forsøkt, og det var et under at hun overlevde. Jeg hadde mistet kontakten med henne, man blir så opptatt med sitt eget, og det går lengre og lengre tid mellom men snakkes. Det ble en vekker for meg. Skal man virkelig være så opptatt med sitt eget, at man ikke opprettholder kontakt med venner? Jeg skal prøve å bli bedre på å holde kontakten, ikke bare med henne, men med alle mine venner.

På førstkommende torsdag skal jeg i begravelse. Nok et ungt liv tapt til selvmord. Ei ung jente på bare 18 år, som fant livet for tungt å leve. Og sammen med sin kjæreste, tok hun livet sitt. To unge mennesker borte. Hvorfor? Fikk de ikke den hjelpen de trengte? Hva kan vi gjøre for å hjelpe de som har det så vanskelig? Jeg har signert oppropet til mental helse ungdom, og det kan du også gjøre her.

Denne jenta var en nær venninne av min eldste datter. Bestevenner siden fjerde klasse. Mistet litt kontakt på ungdomsskolen, men fant tilbake til hverandre. Denne jenta var med datteren min å kjøre fra Namsos til Ås i mai, så hun skulle slippe å kjøre alene. Og de fikk noen dager sammen, noe jeg er så inderlig glad for nå.

Livet er brutalt. Og verden er brutal. Så mange viktige tema man må snakke om. Og det som preger oss normenn i dag. Hatkriminalitet mot LHBTQ miljøet i Oslo, mot Oslo Pride. Hvor man skal feire pride, for å kjempe for et hvert menneskets rett til å elske den man vil. At noen kan drepe andre mennesker, pga kjærlighet? Hvem er han til å bestemme hvilken kjærlighet som skal være lov? Kjærlighet er vakkert, uansett form. Love is love. Det skremmer meg at noen kan hate fremmede mennesker, bare for hvordan de elsker. Det skremmer meg at noen kan hate fremmede mennesker, bare for hvordan de ser ut, hvor de kommer fra, hvilken tro de har.

Jeg hadde mye på hjertet i kveld, og egentlig mye mer. Men da gidder dere vel ikke lese alt. 

Hverdagen går sin gang. Barna vokser, har det bra og er fine. Og kanskje oppdaterer jeg snart igjen, og ikke lar det gå flere år. Hahaha!

Lot masken falle

Postet den av

Nå hadde jeg pressa meg selv for hard, for lenge.
Mye tanker og følelser som herjer nå. Jeg har mye vondt for tiden, og er veldig sliten og utmatta. Sover dårlig og lite. Vært 40% sykemeldt siste tiden.
Jeg stortrives på jobb, elsker jobben min. Men har de siste ukene gruet meg til å gå på jobb, fordi jeg vet det blir noen vonde timer – hvor jeg må bite tennene sammen og late som alt er OK. Og jeg har gått med tårene trillende nedover kinnene når jeg har gått til garderoben etter mine 5 timer på jobb, pga smertene, den dårlige samvittigheten, dårlige selvfølelsen og utmattelsen.
Jeg kommer hjem, og er ikke i stand til å ta vare på hus og hjem. Og får hjem en samboer som uff’er seg, når han ser alt jeg ikke har gjort.
Jeg tar godt vare på ungene på 1, 3, 8 og 15 år – men jeg har ikke overskuddet til å være så påkoblet som jeg ønsker. Vi er sjelden ute å leker på ettermiddagen etter skole og barnehage. Leken tar vi inne på stua, hvor sofaen er nær når mor har fått nok og må ta en hvil.

Den dårlige samvittigheten er der konstant, ovenfor jobb, kollegaer, samboer og barn. Og alt dette gjør at jeg mister meg selv, mister troen på meg selv og selvfølelsen er på bunn.

Så jeg føler jeg står vinglende på kanten av et stup, og jeg vet hva som møter meg om jeg faller utfor – for der har jeg vært før. Depresjon og selvdestruktive tanker og handlinger.

Så i dag hadde jeg samlet masse mot til å legge masken til side og være 100% ærlig om hvordan jeg egentlig har det for tiden. Så jeg satt gråtende til den enestående fastlegen min, og fortalte alt. Og ble møtt med en forståelse og omsorg jeg er så utrolig takknemlig for. Og det endte med 100% sykemelding. Jeg vet ikke om jeg er letta eller trist for det, men kanskje begge deler. Jeg ønsker ikke å ikke jobbe, men jeg forstår at jeg er nødt til å ta vare på meg selv nå. Og som fastlegen sa, det er bedre å ta grep NÅ, for veien tilbake blir så mye tyngre om man har falt utfor stupet.

Så om noen har tips til god selvpleie når man har det så elendig, så tar jeg i mot. Fastlegens tips var omega3, lette gåturer i nærmiljøet, sove og hvile, alltid ha barna i barnehagen uten dårlig samvittighet.

Bloggen våkner til liv

Postet den av

Bloggen er våknet til liv igjen grunnet min fysiske helse. Siden siste fødsel har jeg kjent mer og mer på at formen ikke har vært god. Jeg begynte å kartlegge de symptomene jeg kjente på. Jeg begynte å snakke høyt om de smertene jeg hadde. Smerter som for meg har blitt så normale i hverdagen at jeg ikke har tenkt så mye på dem. Smerter jeg har hatt i mange år, i en viss grad – men bare lært meg å leve med, på min egen rare måte. Men smerter som ble verre og verre å leve med etter siste svangerskap. Smerter som gjennom permisjonstiden satte meg mer og mer ut av spill, andre symptomer som satte meg ut av spill. Og når det begynte å nærme seg få måneder / uker til jobb igjen, begynte jeg å grue for å komme tilbake i jobb, for hvordan skulle det gå med de plagene jeg hadde. Plager som gjorde at jeg ikke fungerte hjemme en gang, hvordan skulle jeg da greie å kombinere jobb og privatliv med de plagene.
Så kartleggingen startet, og samtalen med fastlegen ble tatt. Og det ble startet med utredning av de muskel- og leddplagene jeg kjente på. Blodprøver, røntgen, MR, smerteskjema, undersøkelse. Henvisning til revmatolog.
Og der var jeg 11.02, og fikk påvist diagnosen Fibromyalgi. Samtidig er det spørsmål om jeg kan ha Bekhterev. Men de funnene på MR kan også stamme fra belastningen etter to tette svangerskap. Så flere leger skulle se på bildene, og drøfte saken. Venter enda svar på dette.

Bloggen kommer til å handle en del om det å lære seg å leve med kronisk muskelsmertesyndrom, og hvordan behandlingsmåtene vi prøver ut fungerer på meg. Jeg vil åpne opp for at andre skal få forståelse, slik at det kan bli lettere å leve med en usynlig sykdom.

 

Ser du det på meg?

Postet den av

01785FAB-DC1F-49B8-A301-BBEDC80D2D38

Ser du det på meg?

Ser du at HELE kroppen verker av smerte? Ser du hvor utmattet og sliten jeg er? Ser du hvor nær «The breaking point» jeg er?

…Nei, du gjør nok ikke det. Fibromyalgi vises ikke. Kronisk muskelsmertesyndrom vises ikke. Muskel- og leddsmerter vises ikke. Men selv om man ikke kan SE det, så betyr ikke det at det ikke er der.

HVER dag med en verkende pine, enten i en muskel, eller fler, eller i hele kroppen. Oftes er hele kroppen litt småøm 24/7, med innslag av en dypere smerte innimellom. Hode, nakke, skuldre, armer, fingre, rygg, korsrygg, bekken, hofter, lår, legger, føtter. Ikke ÉN eneste dag uten at kroppen verker.

Og det er bare litt av sykdommen. Så mange tilleggsproblemer;

Utmattelse. Ååå, den er slitsom. Hvor kroppen ikke adlyder, fordi den er så utmatta at den ikke orker røre på seg. Armer og bein kjennes blytunge. Du orker ikke en gang tenke på at du må prøve å røre på dem. Tenk at det går an å bli SÅ sliten.

Så har man den irritable tarmen, hyppige vannlatingen, muskelkrampene, hukommelsen, konsentrasjonsevnen, muskelsvakhet, nummenhet, søvnvansker, nedstemthet, kløe, blåmerker, tørre øyne, hårtap, appetittløshet … listen er lang!

Man ser det ikke på meg, men det betyr ikke at det ikke er der. Hver dag er en kamp om å få gjort de mest hverdagslige ting. Komme seg ut av sengen om morgenen, få gått på do, dusjet, ordne seg, kle på seg, spise, stelle barn, levere barn, jobbe, handle, hente barn, lage middag, rydde etter middag, stelle barn, legge barn.

På en GOD dag er alt dette nesten for mye av hva kroppen min greier med. På en dårlig dag har jeg nok med å puste! Dette er kronisk sykdom! Dette er USYNLIG sykdom. For du ser det ikke på meg!

En ny start…

Postet den av

Så mye som skjer, og skrivelysten kommer tilbake. Jeg følte alltid jeg hadde en evne til å formidle, jeg var god med ord. Det er lenge siden nå, og mye har hendt. Men jeg ønsker å gi det et forsøk! Kanskje mest for min egen del, å få skrive ned og bearbeide tanker og følelser igjen.

Men vi får se hvordan det blir… Min nye diagnoe gjør noe med hodet mitt, jeg svekkes kognitivt. Leter etter ord, glemmer, mister konsentrasjonen…
Diagnosen svekker i grunnen hele kroppen. Fibromyalgi. Kroniske ledd- og muskelsmerter.

Jeg kommer til å skrive mer om dette, hvordan det påvirker meg og alle i rundt meg. En usynlig kronisk sykdom.
Jeg har nylig fått diagnoen, og greier ikke helt å bli fortrolig med den. Kanskje skrivingen kan hjelpe meg på vei?!

Jeg har rydda i den gamle bloggen. Fortiden er slettet, iallefall store deler av den. Starter nesten med blanke ark. Men noen innlegg var verdt å la stå. De sier jo også litt om hvem jeg er, hvem jeg var …