Dette er Liljen

Photobucket

Må vel ha et lite innlegg som sier litt om hvem jeg er…

Photobucket

Har vel alltid vært veldig beskjeden og sjenert. Da jeg var lita hang jeg mest i skjørtene på mamma når vi var ute blandt mye folk. Når jeg ble større lærte jeg også at det ikke var mye vits å snakke, fordi ingen lytta uansett – derfor ble jeg den stille jenta, hun som aldri sa noe særlig blandt andre mennesker bortsett fra venner.

Jeg har vokst opp blandt både guttevenner og jentevenner, og var nok en god blanding av guttejente og «vanlig» jente. Jeg klatra i trær og lekte med biler og lego, men jeg lekte også med dukker og barbie. Nå er jeg ei jente som gjerne vil kunne andre ting enn bare å vaske hus og lage middag. Jeg vil gjerne bytte dekk på bilen min selv, jeg kan gjerne hugge ved. Jeg vil kunne klare meg selv, uten å være avhengi av andre.

Da jeg var 20 år ble jeg mamma. Alenemamma. Har alltid vært alene med henne. Fram til jeg ble tobarnsmor i en alder av 27. Fortsatt alene.

Jeg har opplevd mye vondt i livet mitt, og jeg har slitt en del psykisk. Jeg er ikke redd for å si det lenger. Jeg har erkjent problemene mine, og jeg har tatt tak i dem. Jeg går til behandlig hos psykolog, i tillegg til at jeg jobber beinhardt med meg selv. Jeg har lært meg at åpenhet er veldig viktig, og jeg ønsker å nå ut til folk – og la folk vite at psykisk helse ikke er tabu!

Jeg har diagnosene Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse og Unnvikende (Engstelig) Personlighetsforstyrrelse. Jeg har slitt med selvskading i 10 år. Og har angst og depresjoner. Har opplevd voldtekt, og har blitt mobbet. Så jeg har en del erfaringer som har formet meg til den jeg er i dag. Gått i fast psykiatrisk behandling siden 2006, men som ble avsluttet høsten 2010.

Photobucket

Jeg var 20,5 år – og absolutt ikke klar for å bli mamma. Det var ikke planlagt, og jeg var ikke sammen med barnefaren. Men jeg tok et valg, og det har jeg ikke angret på siden da.

Jeg har alltid vært alene med henne, men faren hennes har vært der og støtta opp innimellom. I tillegg har familien på farsiden vært veldig støttende og snille. De har tatt godt i mot oss, og det er deilig.

Datteren min er ei flink og god jente. Hun er veldig smart, og lettlært. Hun er utrolig godhjerta og herlig.

På grunn av min situasjon bor jeg og datteren min hjemme hos mamma og pappa. Det er tryggest og best for oss, foreløpig. Vi får god støtte fra dem, de har alltid vært der for oss – og de er så flinke med henne, samtidig som de ikke tar helt over.

Mange vil nok være skeptiske til meg som mor, pga alt jeg har vært gjennom og pga min ustabilitet. Men jeg vet at jeg er en god mor, selv om jeg har mange fler tyngre dager enn mødre flest. Og det er ingen i min omgangskrets, familie eller behandlingsteam som noen gang har stilt spørsmål ved meg som mamma. Det er betryggende å vite.

Har tidligere unngått å skrive noe særlig om datteren min på bloggen, nettopp fordi enkelte folk er veldig dømmende når det kommer til at jeg er mor og psykisk syk. Men i det siste har jeg skrevet mer og mer om det, nettopp for å vise at ungene mine har det bra og at jeg er en god mamma. Jeg har ingenting å skjule.

Juni 2010 fant jeg ut at jeg var gravid igjen, med min eks. Jeg valgte å beholde, etter kjempefin støtte fra familie og venner.  Det gledes stort over å skulle bli mamma igjen! Denne gangen, mest sannsynlig, til en gutt.

Photobucket

Fortiden min inneholder mye grums. Jeg har minner fra barndommen som ikke er fine, selv om jeg også har mange gode minner fra barndommen – sånn alt i alt hadde jeg en fin barndom. En fin familie, med fine foreldre og 3 søsken. Godt forhold til andre slektninger. Det er ETT minne jeg sliter litt med, men velger å ikke skrive så mye om det.

Fram til jeg var 10 år bodde vi ved kysten i ei lita bygd. Lekte med både gutter og jenter, alt fra de som var noen år yngre til de som var noen år eldre. Fant på mye rart, og var kanskje litt rampete.

Når vi flytta litt mer sentralt ble alt så annerledes. Fler å holde sammen med. Men det førte også til fler krangler, jeg skjønner ikke hvorfor jenter skal ha så vanskelig med å være 3 jenter sammen, eller fire for den saks skyld. Hvorfor skal de alltid være bare to og to? I femte klasse opplevde jeg for første gang å virkelig si noe lite gjennomtenkt, som ødela veldig mye for meg. Det hjalp lite å beklage seg, hun ville ikke tilgi det jeg hadde sagt. Det var jo ikke vondt ment . . .

Jeg lærte meg at det var best å ikke si noen ting. Jeg var ganske stille og beskjeden fra før, men ble enda mer stille og beskjeden etter hvert. Man burde virkelig bruke tid til å tenke gjennom hva man skulle si, ellers ble det feil – derfor endte det med at jeg tenkte og tenkte, og aldri fikk til å si det jeg ville si.
Det ble også slik at når jeg da først hadde noe å si, så lyttet ikke folk til meg. Det jeg hadde å si var ikke viktig. Dette er noe jeg sliter med enda, og blir heller sittende å lytte til andre, i steden for å være den som snakker.

Jeg har alltid vært overfølsom som jeg kaller det. Tatt ting veldig tungt, og holdt fast lenge i det. Som da søskenbarnet mitt mistet livet i en bilulykke, eller da en av mine lærere på barneskolen gikk på sjøen for å ta sitt eget liv. Da farmor døde. Og en stund var det så veldig mange i den lille bygda vår som døde på kort tid, og jeg tok det til meg. Sørget over dem jeg knapt kjente også. Hold liksom litt fast i sorgen.

Første året på videregående var ensomt. Jeg gikk i en fin klasse, men utenom skolen snakket jeg ikke med dem. Jeg var for sjenert. Det var dette året jeg for første gang rispet meg med barberblad. Vi hadde hatt besøk av en tørrlagt alkoholiker på skolen, som holdt foredrag. Jeg tenkte mye på denne tiden (jeg har vel alltid vært en tenker), skrev et brev til han etterpå, hovedsaklig om mitt søskenbarn som døde i den bilulykken – ettersom det var snakk om fyllekjøring. Jeg fikk svar på brevet også, og det betydde mye for meg. Jeg lengtet så sårt etter en som brydde seg, og alltid hadde jeg søkt mot de eldre mennene. (Jeg vet ikke hvorfor..) Endte med at jeg ringte han, men turte ikke si noe – og hatet meg selv for det etterpå. Så jeg rispet meg. Bare pittepittelitt.

Andre året var et fint år. Kom veldig godt overens med klassen, og jeg var en helt annen person. Klassens klovn, hun som dansa på pulten i friminuttene, hun som ikke tok seg selv så høytidelig. Men etter skoletid var jeg fremdeles veldig ensom. Enstøing.

Tredje året på videregående bodde jeg på hybel hos en politimann. Og i november 2001 voldtok han meg. Jeg turte ikke si noe til noen. 21. januar klarte jeg ikke mer – jeg forsøkte å ta livet mitt. Ble oppdaget av mine to beste venner, og familien min skjønte da at jeg måtte flytte. Jeg hadde tidligere sagt at jeg ville det, uten å si noe om hvorfor. Men kontrakten min var bindende, så jeg kunne ikke flytte. Men dagen etter selvmordsforsøket dro pappa og henta alle sakene mine fra hybelen, og fikk ordna meg ny hybel. Familien min fortalte senere at de var redd noe slikt hadde skjedd, men de håpet at det ikke var det. Like etter påske begynte ei venninne å spørre meg om hva som var hendt, og jeg klarte ikke lenger å holde det for meg selv. Jeg fortalte det til to venninner og en venn. Vennen sa det til faren sin, og saken ble anmeldt. 2 avhør som begge varte litt over 4 timer. Mine tre venner var i avhør, i tillegg til politimannen. Så ble saken henlagt. «Intet straffbart forhold anses bevist». Den sommeren fortalte jeg det også til familien min, det var da de sa at de hadde på følelsen av at det var noe slikt. 24. april hadde jeg nok et selvmordsforsøk, en kompis av meg kjørte meg til legevakta.
Etter det fikk jeg time til psykolog, og forsøkte meg der. Men klarte ikke gå dit. Var der kun et par ganger. Var veldig deprimert og hadde mye angst. Sov ikke om nettene, og skulket skolen. Selvskadet og tenkte ofte på å ta livet mitt.

Fra januar 2002 fikk jeg et seksuelt forhold til han som senere skulle bli far til mitt barn. Jeg hadde vært forelsket lenge, så da han knipsa kom jeg. Jeg ble hans skitne lille hemmelighet. Vi holdt på i godt over et år, før jeg ble gravid – og jeg bestemte meg for å beholde ungen. Da hadde jeg noe å leve for, og jeg hadde aldri klart å leve med meg selv om jeg hadde tatt abort. Ble mor til ei skjønn jente høsten 2003!

Fullførte videregående gjennom kveldskurs på voksenopplæring i 2005/2006, og høsten 2006 begynte jeg på høgskole – førskolelærer-linja! Det var vel i 2005 jeg begynte å bli dårligere igjen. Selvskadingen tok seg opp, forholdet til barnefaren ødla meg også. Han brukte meg, samtidig som han hadde flere han lå med. Så lovet han meg gull og grønne skoger. Og gav meg skylden da jeg konfroterte han med de andre jentene. Rakket ned på meg, fordi jeg hadde snoket på hans mobil eller PC. Og jeg tok på meg all skylden. Jeg og datteren min bodde alene høsten 2005, og jeg sov lite om nettene. Jeg lukta brann, selv om det ikke brente. Jeg var redd hele tiden, og turte ikke sove. Jeg var sliten og lei.

Før jeg og datteren min flytta inn til byen var den verste tiden med pappa. Jeg bodde hjemme, og jeg og pappa krangla hele tiden. Jeg provoserte nok mer enn nødvendig, og han overreagerte mer enn nødvendig. Endte med at jeg stadigvekk søkte tilflukt hos barnefaren, og ble der noen uker i strekk. Pappa ble så sint på meg, veldig ofte, at han slo eller tok hardt tak i meg. Han klarte ikke kontrollere sinne sitt. Senere begynte jeg å forstå at jeg provoserte han så ille, for å få han til å slå – fordi jeg følte jeg fortjente det.

I begynnelsen av 2006 var jeg til legen min, og ba om henvisning til psykolog. April/mai var jeg til utrredning, og oktober 2006 hadde jeg min første time til en spesialvernepleier, som viste seg å være redningen min. Men de to årene jeg gikk hos han hadde jeg en veldig alvorlig selvskading, i tillegg til at jeg tok overdose flere ganger. Men de 8 siste mnd hos han hadde jeg holdt meg skadefri, og OD-fri. Men han måtte slutte, og jeg måtte begynne hos en ny. Da sprakk jeg også på selvskadingen, og den tok seg opp igjen.

På grunn av behandlingen, og det at jeg var på mitt verste på den tiden, sluttet jeg også på førskolelinja – etter bare et halvt år. Det å være alenemor og psyk, og i tillegg bo 12 mil unna familien var uholdbart for meg. Jeg måtte ha fokus på behandlingen.

September 2008 sluttet behandleren min, og jeg fikk ny psykolog. Hadde en dårlig start med henne, og jeg ble dårligere igjen. Men nå etter 1,5 år til henne, har også hun sluttet.

Gikk noen få ganger til ny psykolog, før han bestemte seg for at det ikke var hensiktsmessig for meg å gå til behandling. Så fra september 2010 sto jeg uten behandlingstilbud.

Photobucket

Hjemmeværende alenemamma. Gaah, så kjedelig. Jeg klarer ikke jobbe eller gå skole, så jeg er hjemmeværende. Venter nå mitt andre barn, så blir hjemmeværende en stund til.

Har nylig sluttet i behandling på psykiatrisk poliklinikk, da de ikke lenger så noen hensikt med behandling for meg. Vurderer per dagsdato (21.10.10) å kontakte familieambulatoriet og psykiatrisk sykepleier i kommunen.

Har kommet meg veldig langt i det siste. Lært megselv å kjenne bedre. Reflekterer over min situasjon, og jobber hardt med meg selv. Vil kalle meg 100% skadefri, og ser på selvskading og slike selvdestruktive ting som et tilbakelagt kapitel!

Går på arbeidsavklaringspenger fra NAV fram til desember 2010, etter det blir det stønad for aleneforeldre – fram til jeg forhåpentligvis kan klare å komme meg ut i jobb etter at minstemann er 1-2 år

Photobucket

Bli mor til to. Fokusere på familien min. Fortsette kontakt med barnevernet, og motta råd og veiledning derfra om det trengs. Forsøke å få et godt samarbeid med begge barnefedrene, i hovedsak faren til Em – da han har vært fraværende fram til nå. BF til Lissinj er veldig involvert og støttende, og satser på at framtiden også blir slik.

Evnt forsøke psykiatrisk sykepleier i kommunen eller familieambulatoriet om det anses som nødvendig. Hvis ikke blir det å stå på egne bein.

Vil forsøke å jobbe fram mot å komme meg i jobb, så snart minstemann er stor nok til å begynne i barnehage. Evnt vurdere å flytte, slik at muligheten for jobb er større.

 

Bloggen har vært min måte å få ut mye av det vonde i livet mitt. Bloggen handler om livet på godt og vondt, men kanskje aller helst om psykiske problemer. Bloggen har vært min ventil, min terapi, min måte å få ut vonde tanker. Min kanal for å få mer åpenhet omkring psykiske problemer, min måte å informere om hvordan livet som psykisk syk kan være.

PERSONFORKORTELSER I BLOGGEN:
JB ~ Eks-behandleren min (131006-110908)
RS ~ Eks-psykologen min (170908-160410)
TI ~ Eks-Psykologen min (190510-210910 )

Bruker generelt initialene til folk jeg skriver om, iallefall sånn oftes.

Reklamer

18 tanker på “Dette er Liljen

  1. Hei.

    Kom tilfeldigvis over bloggen din, og ble veldig trist av å lese alt som har skjedd deg. Jeg synes det er kjempe bra, og veldig tøft av deg å være så åpen om det. Jeg kommer til å følge bloggen din, og håper intenst livet blir bedre for deg og datteren din.

    Hilsen Elise =)

  2. Er midt oppi ein tøff kamp mot sjølvskadinga nå, der tranga er sterk. Det var motiverande å komme over bloggen din kor du skriv om din eigen kamp. Det gav meg nytt mot og håp. Eg har blogg sjølv, men eg torer/vil ikkje vere så open der, så eg held meg anonym bak denne kommentaren. Stå på! :)

    • Så bra da, Anonym. Det er en veldig vanskelig kamp – men det er ikke umulig å få det bedre. For 3-4 år siden feks, så var jeg ekstrem. Skadet meg så og si hver dag, til og med når jeg hadde det ganske greit. Mens i 2008 hadde jeg en periode på hele 8 mnd helt uten kutting. Og nå er det også 15 uker siden jeg skadet meg sist. Så det er jo mulig å få det bedre :)

      Heløt greit at du vil være anonym, jeg forstår det veldig veldig godt. Bare å sende en mail om du vil prate med noen som vet hvordan det er. Mailadressen min finner du under «kontakt meg» :)

  3. Hei.
    Kom tilfeldig over denne bloggen via et googlesøk. Ble inspirert til å fortelle om meg selv. Jeg er også psykisk syk og mamma(50%) til en gutt på snart 10 år. Går i behandling for generalisert angst, posttraumatisk stress og depresjoner. Dvs diagnosene har variert litt opp gjennom årene.
    Jeg fikk diagnosen panikkangst da jeg var 18 år, og så ble den sosial angst, men nå i en alder av snart 34 år kaller de det for generalisert angst. Mye av angsten bunner i mobbing i barndommen, vold og systematiske voldtekter i et 2 år langt forhold og en fraværende alenemor.
    Har prøvd EMDR og alle mulige slags tabletter, men ingenting har hjulpet nevneverdig. Har nå kutta ut tabletter og skal prøve å rett og slett komme meg ut av huset ved hjelp av en kontaktperson som skal komme og hente meg. Det MÅ hjelpe, er lei av å mure meg inne..

    Ønsker deg lykke til videre, kommer tilbake og forteller om det hjelper med en kontaktperson :) Du må gjerne skrive til meg om det er noe du lurer på.

    Mvh Merete

  4. Når man er psykisk syk og har et støtte apparat og er villig til å gjøre alt for å få barnet sitt til å få en trygg oppvekst så skal ikke folk bry seg så mye tneker jeg.

    Det er mange «friske» mennesker der ute som burde tenkt både fem og seks ganger til før de fikk barn.

  5. Jeg synes ikke at det er dumt at du er mamma – tvert i mot. Jeg synes at barn og foreldre skal bo sammen så langt som mulig. Såklart, om man er syk klarer man vell ikke selv og se at man ikke burde ha unge, men det virker ikke som det er slik med deg.

    I å med at du bor med foreldrene dine, er det ingen skade i det. I tillegg, siden du går til psykolog og får støtte fra familien din – så vil nokk dem gripe inn om situasjonen blir slik at du ikke burde beholde barnet ditt. Så om noen sier til deg at du ikke burde ha barnet, så synes jeg dem skal tenke seg om en gang til før dem utaler seg.

  6. heihei, kom helt tilfeldig over bloggen din. og ville bare si.. vet ikke helt hva jeg ville si. men ..
    jeg er bare 13 år og skjønner kanskje ikke så mye , men når jeg leste om linjen innlegget. så tror jeg jeg skjønte alt.jeg gråt så mye når jeg leste alt som har skjedd deg og det er så mye dumt som du virkelig ikke fortjener og oppleve . men det har jo igrunn skjedd mye bra i livet ditt også. og så bra at du vil dele problemmene dine for andre. det er veldig godt å få ut følelsene sine sammen med andre. har hatt en del små problemer iløpet av det siste året innen for de samme greiene, men har klart meg fint i det siste. og jeg håper du og em får det kjempe fint videre i livet. stå på med bloggingen! :) klemmer fra Maaaaaalin ♥

  7. Utrolig sterkt å lese historien din. Jeg hadde selv en mobbeperiode som gikk over hele 1.-10.klasse, veldig lite fysisk, selv om det var noe, og veldig mye psykisk. Det som reddet meg var det faktum i at jeg var altfor glad i å prate. En venninne av meg derimot prøvde å ta livet sitt en gang med å hoppe ut fra vinduet på rommet sitt. Jeg er veldig glad for at det går bedre med deg, det viser hvor sterk du egentlig er. Du er en fantastisk jente, ikke glem det. Og en utrolig flink og omsorgsfull mor. Lykke til videre!

  8. Du er en stor inspirasjon! Ikke bare for meg, men for mange andre. Å lese bloggen din gir meg på en måte håp, spesielt når de dagene som er tøffere enn de andre strømmer på. Det å lese om hvordan du kjemper og står på, og samtidig er en god mor for Em, er som sagt en inspirasjon. Jeg beundrer motet ditt, rett og slett!
    Stå på, jeg heier på deg!

  9. du må ikke føle deg misslykket ! du er kjempeflink, og kjempesterk ..
    at du er mamma er slettes ikke dumt, ingenting er så sterkt som båndet mellom mor og barn ..
    at fortiden din er både tøff og vond er det ikke tvil om, men kanskje i fremtiden vil du lære deg å bruke det positivt =) Hvis flere hadde gjort det, ville værden vært ett bedre sted .. Bare det at du er så åpen rundt dine problemer er helt fantastisk, og gjør det mindre vanskelig for andre å sette ord på hva de føler. med tiden vil nok dette med psykisk helse bli enda mindre tabu, og dette pga folk som deg som er så flink å sette ord på ting : )

    og målene til framtiden din er absolutt ikke små. Bare det at du er så bestemt på å få behandlingen til å funke, selv om du må bytte behandler, er kjempeflott. Du er en inspirasjon i deg selv : )

  10. Hei.Kom tilfeldig over denne bloggen via et googlesøk. Ble inspirert til å fortelle om meg selv. Jeg er også psykisk syk og mamma(50%) til en gutt på snart 10 år. Går i behandling for generalisert angst, posttraumatisk stress og depresjoner. Dvs diagnosene har variert litt opp gjennom årene.Jeg fikk diagnosen panikkangst da jeg var 18 år, og så ble den sosial angst, men nå i en alder av snart 34 år kaller de det for generalisert angst. Mye av angsten bunner i mobbing i barndommen, vold og systematiske voldtekter i et 2 år langt forhold og en fraværende alenemor.Har prøvd EMDR og alle mulige slags tabletter, men ingenting har hjulpet nevneverdig. Har nå kutta ut tabletter og skal prøve å rett og slett komme meg ut av huset ved hjelp av en kontaktperson som skal komme og hente meg. Det MÅ hjelpe, er lei av å mure meg inne..
    +1

  11. Kom tilfeldig over bloggen din og må si det er sjokkerende hvordan politiet har behandlet både deg og saken din! Det er bra sterkt av deg å stå fram sånn som dette og jeg ønsker deg virkelig alt godt fremover i livet. Vanskeligheter har heldigvis også den effekten at det kan gjøres om til erfaringer. Med dem kan man alltid hjelpe andre og forstå dem bedre enn noen andre kan. Inkludert psykologer som leser seg til det aller meste. Jeg har opplevd pedofili og min sak ble henlagt. Jeg syns det er rart hvordan verden fungerer.. men jeg har blitt mer positiv. Jeg venter barn i August og det er flott å se hvordan du har klart deg. Jeg er sikker på at du er en god mamma for du virker veldig, veldig fornuftig. Det var godt å komme over en blogg som ikke skriver om bare slike kjedelige greier som mote og hår :)

  12. Hei.Kom tilfeldig over denne bloggen via et googlesøk. Ble inspirert til å fortelle om meg selv. Jeg er også psykisk syk og mamma(50%) til en gutt på snart 10 år. Går i behandling for generalisert angst, posttraumatisk stress og depresjoner. Dvs diagnosene har variert litt opp gjennom årene.Jeg fikk diagnosen panikkangst da jeg var 18 år, og så ble den sosial angst, men nå i en alder av snart 34 år kaller de det for generalisert angst. Mye av angsten bunner i mobbing i barndommen, vold og systematiske voldtekter i et 2 år langt forhold og en fraværende alenemor.Har prøvd EMDR og alle mulige slags tabletter, men ingenting har hjulpet nevneverdig. Har nå kutta ut tabletter og skal prøve å rett og slett komme meg ut av huset ved hjelp av en kontaktperson som skal komme og hente meg. Det MÅ hjelpe, er lei av å mure meg inne..+1
    +1

  13. veit ikke helt hva jeg skal skrive, men som en sa, du er en inspirasjon for deg selv:-)! stå på:) veldig mange som har problemer, men ikke alle takler de som deg. skulle ønske jeg kunne skrive en blogg som du:) masse masse masse lykke til:-) klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: