Når kroppen ikke spiller på lag.

Alt skulle bli så bra. Jeg var ferdig utdannet sykepleier, hadde kommet meg ut av det helvette jeg var i med selvskading og psykiske problemer. Jeg hadde funnet tilbake til esken, vi fikk et barn til sammen, og så et til. Livet skulle bli fullkomment.

Men så bestemte kroppen seg for å sette en stopper for lykken. Med økende grad av smerter, stivhet og lite energi. Og jeg gikk hos fysioterapeut og kiropraktor. Og begynte utredning hos fastlege og etterhvert revmatolog.

Fikk i februar 2019 diagnosene fibromyalgi og non-radiografisk spondyloartritt. Fibromyalgi er kroniske muskelsmerter, ledsaget av en haug andre problemer. Kognitivt med hukommelse, konsentrasjon, osv. Mage og tarm, irritabel tarm. Utmattelse, fatigue. Søvnproblemer. Og mange andre ting. Non-radiografisk spondyloartritt er kronisk betennelse i is-ledd (ledd mellom bekken og ryggrad), og kan være begynnelsen på ankyloserende spondylitt (tidligere kalt bekhterevs sykdom).

Så bestemte jeg meg for å ta en fedmeoperasjon, i håp om at det kunne bedre helsen. Så september 2020 tok jeg en gastric sleeve. Skulle egentlig ta en bypass, men polypper i magesekken gjorde at jeg måtte ta sleeve – for å kunne følge med på dem. Og det har vært litt av en reise. Alt positivt. Livet er så mye lettere, bokstavelig talt.

Men problemene fortsatte bare å dukke opp. Menstruasjonsproblemer. Kraftige blødninger over lengre tid enn vanlig mens. Og forverring i fibromyalgien ved mens. Så fikk undersøkt dette, og ble da påvist livmorfremfall, samt mulig cyste på eggstokk. stor forståelse for min problematikk. Og jeg fikk innvilget hysterektomi, fjerning av livmor. Og da mulig fjerning av eggstokk på venstre side. Like før sommeren 2021 ble den fjernet, men eggstokken fikk være, da det ikke var cyste på den likevel.

Når jeg gikk ned i vekt, ble det mer og mer tydelig en brokk på magen, grunnet delte magemuskler siden svangerskap nr. 2 og overvekt i etterkant. Og denne ble operert like før jul 2021. På nyåret var jeg inne for en kontroll etter denne operasjonen. Det ble tatt CT. Etter en stund ringte en kirurg en ettermiddag. Fortalte at alt så fint ut etter brokkoperasjonen, men at ct viste en kul i bekkenområdet på venstre side. De ville ta en mr for å se nærmere på hva dette var.

Kul i bekkenet gir jo automatisk en krisetanke.

Noe i samme tidspunkt var jeg hos tannlege, for tennene spiller heller ikke på lag. Var da hos en ny tannlege, og hun påpeker de mørke pigmentflekkene jeg har på innsiden av leppene og kinnene. Jeg har hatt de lenge, og spurt tannleger tidligere om dette – men aldri fått noe annet svar enn at det ikke var noe farlig. Denne tannlegen mente også at det ikke var noe farlig, men ble nysgjerrig og henviste meg til hudlege.

Hudlege kikket, og spurte masse spørsmål. Om medisinene og vitaminene. Fortalte da om fedmeoperasjonen og polyppene i magesekken. Pga mine symptomer og tidligere funn av polypper, mente han at jeg har en sjelden sykdom som heter Peutz-Jeghers syndrome. Det er en tilstand som gir polypper i mage og tarm, noe som også gir en betraktelig økt risiko for kreft. Så hudlege henviste meg til sykehuset for videre utredning, eller som han sa «du skal skoperes fra topp til tå».

Men den kulen i bekkenet og hudlegens diagnose PJS, som gir økt risiko for kreft. Var jeg helt sikker på at nå var jeg full av kreft. Og det ble lange uker å vente på svar på både det ene og det andre.

Den kulen i bekkenet ble henvist til st.olavs, og alle var usikre på den, så ble henvist videre et par ganger der også. Til slutt landet de på en ultralydveiledet biopsi. Det ble en CT-veiledet aspirasjon av cysten. Ingen biopsi var nødvendig, for væsken i cysten var helt klar. Og det så dermed veldig fredelig ut, men den ble sendt til mikrobiologisk undersøkelse for sikkerhets skyld.

I etterkant har jeg fått telefon fra lege, om at væsken som ble sendt til mikrobiologisk undersøkelse inneholdt for mye blod, så prøven ble ikke god nok. både han og jeg syntes det var merkelig, for røntgenlege beskrev væsken som helt klar. Men han skulle snakke med henne, og høre om videre oppfølging. Men trodde ikke det var nødvendig med ny prøve, iom at det ser helt ufarlig ut. Og prøven blir da mest fordi de er nysgjerrig på hva det kan være.

I mai i år var jeg på koloskopi, for å sjekke tykktarm for polypper. Det ble jo i og for seg en positiv tilbakemelding der. For det viste ingen polypper, og lege der mente jeg ikke har PJS. Men fikk påvist IBS (irritabel bowel syndrom, irritabel tarm).

Men vanskelig når en lege er mer eller mindre sikker på diagnose, og en annen er sikker at det ikke er det. Men snakket med hudlege, og skal tilbake dit i august. Skal da be om gentest, for PJS er en genetisk sykdom. Og evt svelge kapsel for å sjekke tynntarmen. Han snakket også om biopsi av pigmentflekkene.

Så per må er verken cyste eller PJS avklart. Selv om begge deler per nå ser fredelig ut.

Men det stopper ikke der. Etter fjerning av livmor har jeg etterhvert merket mer og mer problemer nedentil. Og snakket med gynekologisk poliklinikk for å sjekke opp. Det var jeg denne uken, og har fått påvist cystocele, rektocele og enterocele. Gynekolog sier jeg har en generell svakhet i bindevev. Så på høsten blir det ny operasjon, for å stramme opp og hekte opp skjelden. Så det blir fjerde operasjon på 2 år.

Jeg har jo tett oppfølging hos fastlege. Og tar blodprøver hver tredje måned. Nå i juni nårnjeg var det, fikk jeg melding fra fastlegen på helsenorge på kvelden. Blodprøvene viser forhøyet stoffskifte. Så jeg måtte ta nye blodprøver om to uker, med antistoffer. Disse har jeg fått svar på, at de viser et reelt høyt stoffskifte, og at det er mulig Graves sykdom. Men videre oppfølging etter sommerferien.

Så ja. Det dukker stadig opp nye ting med denne kroppen. Nye symptomer, nye plager, nye sykdommer. Og jeg jobber på for å å orden på ting. Ringer rundt og pusher på for å fremskynde timer, krever videre undersøkelser om noe er uklart. For er det noe jeg har merket meg disse årene, er det at man bør sette seg inn i ting selv, pushe på litt. Ikke alltid finne seg i svaret «det ser helt ufarlig ut». Men kreve å få det utredet ordentlig. Ikke alltid finne seg i at ting tar tid, men ringe og pushe på, sette seg opp på liste over «kan møte på kort tid». Etterspørre fremgang om det tar tid før man hører noe.

Jeg har møtt en person i helsevesenet som jeg virkelig setter pris på. En kvinnelig kirurg ved sykehuset Namsos. Hun som ringte meg angående CT som viste cysten. Hun har stått på. Henvist meg videre når de i Namsos var usikker. Ringt meg tilbake for å fortelle hva st.olavs sa, ringt igjen for å informere meg om fremgang der, hvordan det ble sendt videre til ny avdeling også der, og at hun skulle ringe igjen når hun visste mer. Så hun har jeg følt virkelig tar pasienter på alvor og følger opp.

Men stå nå er:

– delvis uavklart cyste

– uavklart diagnose på pigmentflekker og polypper

– uavklart høyt stoffskifte

– venter operasjon på fremfall i underliv

Å lurer jeg bare på hvor det skal ende. Hvor mye skal jeg være nødt å leve med? Hvorfor går kroppen i shutdown? Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Fortjener jeg virkelig ikke bedre?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: