Bloggen skulle våkne til liv, det gjorde den ikke. For å være ærlig har jeg ikke hatt overskudd, og det jeg har hatt av energi har blitt brukt på familien, hjemmet og andre SoMe. Prøver å være litt aktiv på snapchat i hovedsak, og står i bresjen for en snapkanal som heter Fibrokrigere. det er blitt en stor og flott kanal, vi er sju faste snappere og har mange trofaste gjester. Vi prøver å holde et positivt fokus, og tar opp tema som omhandler fibromyalgi. Vi får gode tilbakemeldinger på snapkanalen, og det er så fint. Den er viktig for mange. Både de med diagnosen selv og pårørende. Åpenhet er så viktig, for å bryte ned fordommer. Og sammen er vi sterke.

Livet med fibromyalgi har vist seg å være tøft. Sommeren 2019 klarte jeg ikke lengre stå i jobb, og ble 100% sykemeldt. Fra januar 2020 var jeg over på arbeidsavklaringspenger, og sa opp stillingen min på sykehuset våren 2020. Siden da har jeg vært i arbeidsutprøving, hvor jeg stortrivdes. Men kroppen min trivdes ikke. Selv om jeg jobbet bare noen få timer, to dager annenhver uke, taklet ikke kroppen det. Smerter og utmattelse gjorde at det gikk utover barna og huset. Jeg måtte tilbringe timer på sofaen etter å ha vært på jobb. Og slik skal det ikke være. Så i mai dette året var jeg ferdig på utprøvingen. Med en god sluttrapport. En lettelse, men samtidig veldig vemodig. For det er jo ikke det at jeg ikke vil, men kroppen sier stopp. Og det er ganske frustrerende.

Veien videre går nok mot ufør, og jeg begynner å finne ro ved den tanken. Til høsten skal jeg gjennom et rehabiliteringsopphold, som er siste steg under AAP før en evt søknad om uføre. Jeg håper at et opphold der kan gi meg noen verktøy til å mestre sykdommen bedre. Så det blir spennende.

Hverdagen er veldig varierende. Jeg har gode dager og dårlige dager. De gode dagene er jeg nesten smertefri og har god energi, mens en skikkelig dårlig dag er preget av verk store deler av kroppen og en tung utmattelse. Mens de fleste dagene er sånn midt i mellom. Med moderate smerter, og skiftende grad av utmattelse. Prioriteringen min er å fungere for ungene, så jeg bruker tid på hvile når de er på skole og barnehage.

Hvordan den mentale helsen er i alt dette er et annet spørsmål. Som oftes går det bra, men jeg har tyngre dager også – hvor jeg føler meg mislykket, er sint og frustrert over situasjonen min, føler på sorg over det jeg har tapt (jobb, sosialt og slikt). Jeg har dager jeg føler at dette livet jeg har ikke er noe godt liv, og at jeg sløser bort tiden og livet mitt på hvile. Jeg kan bli sur og gretten, og tåle mindre de dagene jeg har mye smerter. Og lar det gå utover de som står meg nærmest, og da spesielt samboer. Men som oftes går det bra.

Mental helse er jo noe som jeg har mye erfaring omkring. Jeg har jo min fortid, og jeg har mange venner som har / har hatt det tungt psykisk. Mange jeg kjenner fra min tyngste tid, hvor jeg var aktiv på blogg og forum som omhandlet psykisk helse, har tatt sitt eget liv. Alt for mange unge mennekser får ikke den hjelpen de trenger, og ser ingen annen utvei. For snart 16 år siden mistet jeg en god nettvenninne til selvmord. Vivian var en ung mamma, som hadde det så alt for vondt. Jeg var selv en ung mamma, og vi hadde så mange fine samtaler. Og en dag fikk jeg beskjed om at hun ikke var mer, hun hadde tatt livet sitt. Siden da har mange av de jeg kjente på nettet på den tiden forsvunnet. Og mange av de andre har forsøkt å ta livet sitt. Det er ikke så mange ukene siden jeg fikk vite at en annen god nettvenninne hadde forsøkt, og det var et under at hun overlevde. Jeg hadde mistet kontakten med henne, man blir så opptatt med sitt eget, og det går lengre og lengre tid mellom men snakkes. Det ble en vekker for meg. Skal man virkelig være så opptatt med sitt eget, at man ikke opprettholder kontakt med venner? Jeg skal prøve å bli bedre på å holde kontakten, ikke bare med henne, men med alle mine venner.

På førstkommende torsdag skal jeg i begravelse. Nok et ungt liv tapt til selvmord. Ei ung jente på bare 18 år, som fant livet for tungt å leve. Og sammen med sin kjæreste, tok hun livet sitt. To unge mennesker borte. Hvorfor? Fikk de ikke den hjelpen de trengte? Hva kan vi gjøre for å hjelpe de som har det så vanskelig? Jeg har signert oppropet til mental helse ungdom, og det kan du også gjøre her.

Denne jenta var en nær venninne av min eldste datter. Bestevenner siden fjerde klasse. Mistet litt kontakt på ungdomsskolen, men fant tilbake til hverandre. Denne jenta var med datteren min å kjøre fra Namsos til Ås i mai, så hun skulle slippe å kjøre alene. Og de fikk noen dager sammen, noe jeg er så inderlig glad for nå.

Livet er brutalt. Og verden er brutal. Så mange viktige tema man må snakke om. Og det som preger oss normenn i dag. Hatkriminalitet mot LHBTQ miljøet i Oslo, mot Oslo Pride. Hvor man skal feire pride, for å kjempe for et hvert menneskets rett til å elske den man vil. At noen kan drepe andre mennesker, pga kjærlighet? Hvem er han til å bestemme hvilken kjærlighet som skal være lov? Kjærlighet er vakkert, uansett form. Love is love. Det skremmer meg at noen kan hate fremmede mennesker, bare for hvordan de elsker. Det skremmer meg at noen kan hate fremmede mennesker, bare for hvordan de ser ut, hvor de kommer fra, hvilken tro de har.

Jeg hadde mye på hjertet i kveld, og egentlig mye mer. Men da gidder dere vel ikke lese alt. 

Hverdagen går sin gang. Barna vokser, har det bra og er fine. Og kanskje oppdaterer jeg snart igjen, og ikke lar det gå flere år. Hahaha!