Ser du det på meg?

Ser du at HELE kroppen verker av smerte? Ser du hvor utmattet og sliten jeg er? Ser du hvor nær «The breaking point» jeg er?

…Nei, du gjør nok ikke det. Fibromyalgi vises ikke. Kronisk muskelsmertesyndrom vises ikke. Muskel- og leddsmerter vises ikke. Men selv om man ikke kan SE det, så betyr ikke det at det ikke er der.

HVER dag med en verkende pine, enten i en muskel, eller fler, eller i hele kroppen. Oftes er hele kroppen litt småøm 24/7, med innslag av en dypere smerte innimellom. Hode, nakke, skuldre, armer, fingre, rygg, korsrygg, bekken, hofter, lår, legger, føtter. Ikke ÉN eneste dag uten at kroppen verker.

Og det er bare litt av sykdommen. Så mange tilleggsproblemer;

Utmattelse. Ååå, den er slitsom. Hvor kroppen ikke adlyder, fordi den er så utmatta at den ikke orker røre på seg. Armer og bein kjennes blytunge. Du orker ikke en gang tenke på at du må prøve å røre på dem. Tenk at det går an å bli SÅ sliten.

Så har man den irritable tarmen, hyppige vannlatingen, muskelkrampene, hukommelsen, konsentrasjonsevnen, muskelsvakhet, nummenhet, søvnvansker, nedstemthet, kløe, blåmerker, tørre øyne, hårtap, appetittløshet … listen er lang!

Man ser det ikke på meg, men det betyr ikke at det ikke er der. Hver dag er en kamp om å få gjort de mest hverdagslige ting. Komme seg ut av sengen om morgenen, få gått på do, dusjet, ordne seg, kle på seg, spise, stelle barn, levere barn, jobbe, handle, hente barn, lage middag, rydde etter middag, stelle barn, legge barn.

På en GOD dag er alt dette nesten for mye av hva kroppen min greier med. På en dårlig dag har jeg nok med å puste! Dette er kronisk sykdom! Dette er USYNLIG sykdom. For du ser det ikke på meg!