Repost: Jeg er ikke lenger en selvskader

Dette innlegget skrev jeg i juni 2010. Og siden den gangen har jeg ikke skadet meg selv en eneste gang! Jeg visste det nok den gangen, at jeg var ferdig som selvskader. Jeg husker jeg printet ut dette innlegget, og leverte til psykologen min. Vi hadde aldri noen god kjemi, og hans reaksjon på dette innlegget var å mistro meg. Stilte spørsmål om hvorvidt jeg var ærlig i det jeg skrev, om jeg hadde funnet det på for å skjule problemene mine for han. Det var vel noe av det verste han kunne si til meg, for aldri var jeg ærligere enn når jeg skrev. Tidligere behandlere visste dette, de tok skrivingen min på alvor. Men uansett, jeg skrev dette den gangen – og det er godt å se tilbake på det, og faktisk se at jeg klarte det!
Telleren min sier: 5 år og 112 dager! Har da tatt utgangspunkt i nyttårsaften, da selvskadingen mai året etter var kun et par små overflatiske risp.

Her er innlegget:

 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er 100% sikker på at jeg aldri igjen kommer til å dra et barberblad eller lignende over huden min, for å bevisst skade meg selv!

Jeg har følt meg sikker før også, men aldri SÅ sikker. Jeg har lenge følt for å skrive dette innlegget, men vært redd for å;
a) virke hovmodig
b) ikke klare å holde det
c) få feil reaksjoner

Men det føles riktig å skrive dette nå. Siden nyttår har jeg skadet meg èn gang, og det var bare et par små risp – og det var den gangen jeg mistet min beste venninne. Det var veldig vondt for meg. I 2009 selvskadet jeg også veldig lite. Det gikk lang tid mellom hver gang, og som oftes var ikke kuttene spesielt dype.

Før hadde jeg en TRANG til å skade meg. Jeg hadde gjerne LYST til å gjøre det. Jeg MÅTTE gjøre det. Nå har jeg ingen slike følelser igjen for selvskadingen. Det er noe jeg gjorde før, noe jeg er ferdig med. Et sted jeg ikke vil gå tilbake til.

Det er vanskelig å forklare hva jeg føler i forhold til selvskadingen nå. Men jeg klarer ikke se for meg megselv sitte å lage kutt i armen min. Jeg kjenner jeg gremmes ved tanken. Jeg kjenner at smerten ved å selvskade kommer til å være mye mer vond enn de smertene jeg har inni meg (smerter som ikke lenger er så intense som de en gang var!). Selvskadingen er ikke verdt det. Selvskadingen gjør bare livet hundre ganger verre – og jeg har det såpass fint nå, at jeg ikke vil fucke til livet mitt ved å skade meg igjen. Jeg trenger det ikke, jeg ønsker det ikke, jeg vil ikke og jeg skal ikke!

Det føles deilig å være ferdig med tiden som selvskader. Det er deilig å se arrene bli bleikere. Noen av de vises nesten ikke lenger, og man må se godt etter for å se dem. Jeg har enda noen store, som vises ganske godt – men de er ikke lenger røde og «selvlysende». I sommer skal jeg ikke være redd for å gå med armene bare, og jeg skal la arrene få masse sol, så de bleikes enda mer! Jeg er ikke lenger redd for å vise dem fram, da alt dette er fortid. Det er noe jeg gjorde før, fordi jeg hadde en vanskelig periode i livet mitt. Jeg er ikke redd for å si at det var slik jeg var før. Og det føles som en befrielse!

Jeg har kommet sykt langt siden 2006-2007. Da skadet jeg meg selv nesten hver dag, noen ganger flere ganger om dagen. Utstyr ble handlet inn veldig ofte. Strips.  Barberblad. Bandasjer. Plastertape. I tillegg til at det ble brukt noen kroner på legevakta. I 2008 hadde jeg 8 måneder i strekk uten selvskading, 2009 var litt tøffere pga behandlerbytte og en del tull der. Men jeg har vokst mye, jeg har blitt sterkere. En liten filleting er ikke lenger verdens undergang. Selvmord har jeg ikke tenkt på, på mange år (typ 2007 sikkert..) – det er ikke lenger et alternativ! ALDRI!

Jeg har sett flere skrive at de bruker ord istedenfor selvskadingen. I og for seg så gjør jeg også det, på bloggen min. Men egentlig bruker jeg ikke ord istedenfor selvskadingen heller. Jeg føler meg bare helt ferdig med selvskadingen. Jeg har ikke lenger bruk  for den, selv ikke på en dårlig dag. Det er så enkelt å la være å skade meg, jeg tenker ikke på det lenger, drømmer ikke om å gjøre det, lengter ikke lenger.

Neste steg er å kaste de barberbladene jeg kjøpte, som jeg enda har liggende i kommodeskuffen. De har ligget der lenge, ubrukt. Synes bare det er surt å kaste dem, det er så mange – og jeg betalte jo litt for dem. Men det er ikke vanlige barberblad, så jeg kan ikke bruke dem i høvvelen min liksom – så jeg har jo ikke bruk for dem! Dessuten vet jeg ikke om jeg bare kan kaste dem i vanlig søppel heller. Men får finne ut av det.

Farvel selvskading.
Farvel barberblad.
Farvel kutt, blod og bandasjer.
Farvel legevakt.
Farvel skam og redsel.
Farvel – jeg er ferdig!!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: