Et stort steg fram. Vaklende. Mot en utrygg hverdag. Hvordan skulle jeg mestre dette? Livredd. Men også nysgjerrig, spent. Jeg skulle studere, på høgskole.
Jeg hadde ikke troen den gangen. Det tror jeg ingen hadde. Men jeg var nødt til å forsøke.

Det er nå 973 dager siden, og i går leverte jeg hovedoppgaven. Bachelor. Jeg mestret det! JEG, lille utrygge, usikre, selvdestruktive jenta, med null selvtillit.

Tilbakemeldingene gjennom studiene har alltid vært gode. Jeg har en forståelse. Jeg ser sammenhengene. Jeg har kunnskap. Jeg er god nok, jeg er bra nok! Jeg har håndlaget. Evnene. Egenskapene. Jeg har gode utsikter for å bli GOD.
Tilbakemeldingene til oppgaven har vært over all forventning. Oppgaven som ble levert har god kvalitet, og de aller fleste tror det blir en god karakter. Jeg er fornøyd uansett resultat, fordi jeg faktisk har KLART DET! For det var ingen selvfølgelighet før jeg begynte. INGEN i verden hadde trodd det, for bare 5 år siden.

Om litt over 50 dager tar jeg sommerferie, som ferdig utdannet. Jeg står med autorisasjon som sykepleier. Det er lite som tilsier at jeg ikke skal komme dit nå. For første gang siden jeg startet studiene, har jeg faktisk fullstendig troen på at jeg greier fullføre. Det er en merkelig følelse, en uvant følelse. Jeg, som alltid mislyktes i alt jeg gjorde. Jeg har lyktes!

Hvem hadde trodd det?