De blå lysene gjør at alle andre viker for oss, det går fort – veldig fort. Og det er glatt. Til vanlig hadde jeg nok vært redd, jeg er en pyse på vinterføre! Men aldri har jeg følt meg mer trygg i bil. «Ta det rolig, vi skal komme fram alle fire», sa han – og jeg tar det overraskende rolig. Det er så tydelig at de virkelig kan jobben sin.

Han sover hele veien, og jeg må stadig sjekke om han egentlig lever. Uroen er i meg enda, selv om vi er i trygge hender. Men to hendelser på 2 timer er vel ikke vanlig, og det er vel en grunn til at vi blir sendt med blålys videre. Jeg er fortsatt redd for å miste han.

Det føles godt å komme frem, samtidig som jeg er usikker på hva som møter oss. Han er våken nå, og de vil undersøke han – men han klamrer seg til meg. Han liker ikke alt som skjer, og han er sliten og trett. Han har vært gjennom helvette, og det tar på for en liten kropp. Han vil bare hvile i de trygge armene til mammaen sin. Men han må vente. Det er ikke mye de kan gjøre enda, så vi får rom og må vente. Froskerommet blir vårt.

Til min store overraskelse kvikner han til, og vi begynner å utforske plassen vi er kommet på. Vi finner leker, og han er plutselig seg selv igjen. Så glad og leken. Og mammaen må smile. Men jeg tar ikke øynene fra han, det tørr jeg ikke, og jeg tenker på at det kommer til å bli lenge til jeg tørr å slippe han ut av syne…

Plutselig stopper han opp. Setter fra seg leken. Han ser så utrolig sliten ut, som om alle kreftene bare ble sugd ut av han. «Er du sliten lillevenn? Skal vi gå til rommet» spør jeg, og i det jeg skal løfte han opp, nesten segner han sammen. «Åh, ble du plutselig så sliten?» sier jeg – så blir han tung i armene mine, jeg trenger ikke se på han for å forstå hva som skjer. Jeg løper bortover gulvet, mot korridoren. Det ser nesten ut som de står å venter på oss, som om de visste det de også. Jeg trenger ikke si noe, før de kommer mot oss. De er veldig rolige, og sier jeg må gå inn på rommet å legge han i senga, jeg er grepet av panikk – men det at de er så rolige gjør meg også roligere. Dessuten – og det er nesten rart å si det – har jeg nok blitt litt vant med dette nå… Men det betyr ikke at jeg ikke er redd. Tårene triller, men jeg er rolig. Han får medisin, og etter en stund sover han igjen. Den dype søvnen av utmattelse og medisiner. Jeg vet det er normalt nå. Jeg står å stryker på han, bare for å vise han at jeg er der.

Så skjer det ting rundt oss. De er mange der, de er engstelige. 3 ganger på 6 timer. Han har ingen feber, har ikke hatt det på hele dagen. De påskynder blodprøver, og ikke lenge etter kommer de for å stikke. Han er våken nå, han merker uroen rundt seg. Han sitter i fanget mitt, og tre andre står over han. En skal stikke, de to andre hjelper meg med å holde han. Han sloss som om det står om livet, og øynene mine renner over, mammahjertet gråter. Prøvene må tas, jeg må være sterk og hjelpe med å holde han. «Snart er det over lille venn, snart er det over!» – jeg tror ikke trøsten min hjelper, han er sint, roper og skriker, sparker, slår, vrir seg. Men de får til slutt stukket, og tatt de prøvene de må. De mangler bare CRP, så de må stikke i fingeret også. Men det er fort gjort, og snart er det over.

De snakker om en annen prøve, spinal-ett-eller-annet, jeg får ikke med meg hva de kaller det. (De skal spinalpunktere, ta prøve fra ryggmargen). «For å utelukke…» sier legen. Jeg tørr ikke spørre hva de skal utelukke, jeg er redd for svaret. Alle mulige farlige sykdommer farer gjennom hodet mitt, jeg vil ikke vite! Men det er en risiko når han er så krigersk, så han får medisin – som skal gjøre han rolig. Det er en mild form for narkose.

Han skal liksom sovne, men den slår ut feil – han blir mer urolig, faller ikke til ro. Nye vurderinger tas, og vi skal avvente prøven. «Han er så våken mellom krampene» sier legen, og det er et godt tegn. Men skjer det en gang til, så blir det en annen form for narkose, for da MÅ spinalprøven tas!

(I ettertid har jeg forstått det er hovedsaklig hjernehinnebetennelse de ville utelukke).

Tilbake på rommet blir han koblet opp til antibiotika. Og med veneflon på foten, bør han helst være mest mulig i ro. Men har har så mye uro i kroppen sin. Medisinen har gjort dette med han, og det er vanskelig å holde han rolig. I fler timer holder vi rommet, og han kjemper i mot. Vil ikke hvile, vil ikke noe. Jeg er sliten og engstelig, skulle ønske vi kunne få sove litt begge to.

Det blir ganske seint før han endelig sovner.

Jeg teller timene. Fra første til andre gikk det 2 timer, fra andre til tredje gikk det 4 timer – når kommer neste? Jeg drar sengen hans helt inntil min, legger meg å ser på han – jeg er så trøtt og sliten, men tørr jeg sove? Noen ganger lager han noen lyder, det stikker i meg – men det skjer ingenting, han sover videre. Helt vanlig. Sekundene, minuttene og timene går. De sier jeg bare må sove, jeg trenger hvile sier de. Jeg trenger krefter for morgendagen, uansett hva som skjer da. Jeg dupper litt, men det er ikke mye søvn i løpet av natten.

Han sover lenge dagen etter, og når han våkner er han i mye bedre form. Det blir en rolig dag for oss, ingenting som skjer. Annet enn at han er i bedre form, og vi utforsker avdelingen. Han er av antibiotikaen intravenøst, og får nå bare dose via sprøyte et par ganger i døgnet – så vi kan bevege oss ganske fritt.

Dagen etter er CRP sunket bra. Vi får resept på antibiotika og stesolid, og vi får hjem. Det er nyttårsaften, og vi får hjem! Kunne ikke vært mer glad! Men samtidig så utrolig engstelig: Klarer vi dette? Hva om noe skjer?

Men ingenting skjer. Formen blir bedre og bedre. Han blir mer og mer seg selv. Og etterhvert kan jeg la meg selv hvile. Henvisning til EEG, som viste normale verdier. Nå er alt vi kan gjøre å observere han, ser vi noe unormalt? Jeg merker ingenting unormalt med han, han er en livlig gutt på 2 år. Jeg er vel blitt litt mer hønemor. «Joda, han kjennes litt varm ut?!», «Har du vondt noe sted, vennen??» – måler tempen unødig mye, men da er det kjekt med thermoflash, så det ikke er til plag for han.

Han må ikke komme for langt bort fra meg. Barnehagen er greit, de vet om hendelsene. De vet hva de skal gjøre om noe skjer, de vet de skal ringe meg om han er i dårlig form. Vi må ta en del forhåndsregler, være mer obs ved forkjølelse og feber. Han er også trygg hos mormor, der har vi stesolid liggende i kjøleskapet. De er fullstendig oppdatert på alt sammen, de vet hva de skal gjøre.

Jeg mistet han ikke, og jeg kommer ikke til å miste han. Men der og da, var jeg helt overbevist om at mitt største mareritt var i ferd med å skje. Det var det aller verste jeg har vært med på, og jeg er så evig takknemlig for alle de flinke og gode menneskene vi møtte – som tok vare på både han og meg. Jeg er takknemlig for at jeg ikke mistet han – lillehjertet mitt ♡