Time flies!

Skal si tiden går fort. Nå er det snart 2 mnd siden forrige innlegg… Hvor jeg lovet å komme med en oppsummering på hvordan det står til med meg. Jeg har vært veldig opptatt disse to månedene, og rett og slett ikke hatt tid til å innom bloggen.
Jeg startet på sykepleierutdanninga i høst. Jeg tok med meg begge ungene og flyttet inn til byen. Vi leier et lite hus, med tre soverom – og her trives vi veldig godt. Jeg føler meg trygg her, og det er så godt! Ungene trives godt de også.

Det er en travel hverdag dog. Datteren min går nå i 4. klasse, og gikk fra å være 2 i klassen til å være 2 klasser – med 20-25 elver i hver klasse. Hun går også på SFO. Hun trives godt, selv om hun savner sine gamle venner også. Sønnen min har begynt i barnehage, vi var kjempeheldig med å få plass i en barnehage som kan utvide åpningstid etter behov – så feks når jeg var i praksis nå nylig, kunne de åpne 06:30 så jeg rakk å levere ungene før jeg skulle på «jobb». Han trives kjempegodt i barnehagen, blir glad når han kommer dit, og noen ganger vil han helst ikke være med hjem – fordi han leker så godt der.

Å være alenemamma til to unger, og i tillegg heltidsstudent er litt utfordrende – men jeg føler jeg mestrer det veldig godt. Og til jul besto jeg Anatomi, Fysiologi, Mikrobiologi og Ernærings-eksamen!! Jeg er så fornøyd!! Jeg er også nettopp ferdig med 5 uker i praksis – som var første praksisperiode i første fokusområde, og jeg som alltid har sagt jeg ikke ville jobbe med eldre, STORTRIVDES med det! Så mange søte, gode, kloke, flotte gamle mennesker! Jeg savner noen av dem allerede… Neste praksisperiode er 5 nye uker etter påske.
I forbindelse med praksis er det også mye å gjøre, for man skal skrive logg og arbeidskrav. Det var en slitsom tid, fordi jeg følte at jeg nesten ikke så ungene – til tross for at jeg hadde mest dagvakter ( 07:15-15:00). Men det er da man lærer seg å bruke de dagene man har muligheten – til å være sammen med ungene.

Det er mye å gjøre på skolen framover nå. På mandag er det psykologi-eksamen. Og jeg som trodde at psykologien skulle bli enkel, jeg som satt med så mange egne opplevelser og erfaringer. Men psykologi i praksis (ved å være psyk selv, og ha venner som er psyke), og psykologi i teorien – er to helt forskjellige ting. Og det jeg trodde psykologi var, med læring innenfor ulike diagnoser osv – er det ikke. For her er det kun snakk om utviklings teori,  psykodynamtisk teori og lignende. Altså veldig teoretisk! Men gjør mitt beste, så satser vi på at det er nok denne gangen også!
Ellers har vi to arbeidskrav som skal levere i forbindelse med praksis. Det blir også praktisk prøve om ikke lenge, hvor man må bestå for å få fortsette i praksis. I tillegg til et arbeidskrav som er prøveeksamen, for så å ha en muntlig framføring i gruppe som eksamen. Alt dette skjer i løpet av de 6 ukene vi har teori nå mellom praksisperiodene.

For å komme inn på min psykiske helse. Jeg har ikke vært i behandling siden sommer 2010, men jeg har hatt noen samtaler med studieveileder på skolen. Mest for å få tips og råd om hvordan å forholde meg til klassen (og evnt lærere) og deres reaksjon på arrene mine.
Jeg har ikke selvskadet på over 3 år. Jeg er ikke lenger deprimert, langt i fra suicidal, og har heller ikke angst lenger. Og jeg er så STOLT!  … over hvor langt jeg har kommet!
Jeg kan fortsatt ha dager hvor jeg er trist og lei, men det går over! Jeg kan bli trist over hvordan jeg ser ut, hvordan fortiden min har vært, hvor mye jeg har mistet og hvor mye tid jeg har rotet vekk på å være psyk. Jeg kan fortsatt føle meg usikker og redd, jeg kan fortsatt føle redsel for å mislykkes. Jeg synes det er skremmende å være frisk, og ta valg selv, ta ansvar over mitt eget liv, være en voksen med alt som hører med. Men det går over! Alt i alt er hverdagen min uten negative og vonde tanker og følelser! Deilig!

Men det er en ting som fortsatt kan få meg helt ut av spill, og trigge veldig på alle gamle tanker og følelser. Nå som jeg har flyttet til byen, er mulighetene for å treffe på en viss person ganske stor. Vi bor i samme område, ungene våre går på samme skole – og jeg har sett han på parkeringsplassen ved skolen et par ganger. Da er det bare å fokusere på å puste, se bort og håpe på det beste. Men dagen kan være ødelagt, og jeg blir redd og går å ser meg over skulderen resten av dagen. Jeg har også sett han i butikken fler ganger, og det har satt meg helt ut. Jeg har fått angstanfall, vanskelig med å puste, vondt i magen og vanskelig å holde gråten igjen. En gang var sønnen min med, og da gjorde jeg alt jeg kunne for å fokusere på han, og det gikk greit. Men følte liksom at jeg var på vakt hele tiden da…
Jeg VET at han ikke kan gjøre meg noe, men jeg er redd for det likevel. Jeg er redd for hva han kan finne på å gjøre, om han kjenner igjen meg. Jeg ønsker ikke at han skal ødelegge meg mer, han har tatt nok fra meg! Men bare det å se han, eller høre navnet hans eller lignende – kan fortsatt sette meg ut av spill. Andre tidligere triggerpunkt, er heldigvis ikke så triggende lenger. Det er nå ord jeg kan høre/se – uten å bli trigget, det er nå ting jeg kan se uten å bli trigget. Så fra at ALT som omhandlet han  eller voldtekt (eller minnet meg om han eller voldtekt på noe vis) trigget meg, så er det nå bare selve han som trigger. Så det blir da bedre… Sakte men sikkert.

Men det står til bra med meg og ungene. Vi har en travel, men fin hverdag.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: