Oppklaringsinnlegg i forbindelse med VG-artikkel.

Det var ikke slik det skulle bli. Det var ikke slik jeg ble forklart at saken skulle fremstilles.

Vi ønsker at saken skal bidra til å spre informasjon og innsikt i denne vanligste spiseforstyrrelsen av dem alle. I saken kommenterer fagkilder fra det nye behandlingstilbudet for denne gruppen ved Haukeland Sykehus, samt Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser og medisinske behandlere innen fedmefeltet.

I tillegg vil jeg bruke sitater fra bloggere og forumskribenter som forteller om egne erfaringer med lidelsen.

Slik jeg leser saken nå, så handler den mer eller mindre kun om meg, og min overspising – som jeg forøvrig ikke har på papiret som en diagnose. Jeg ser ingen sitater fra andre bloggere eller forumskribenter, og det jeg har bidratt med er også blitt omformulert, slik at jeg ikke kjenner meg igjen i det som blir skrevet.

Tilberede, spise. Tilberede, spise. Helt til det ikke går mer, fordi magen står stram og smertefull som et trommeskinn.

Dette er ikke mine ord. Men blir framstilt slik i artikkelen.

Det står også at jeg har hatt spiseforstyrrelsen i flere år, men jeg har faktisk ikke spiseforstyrrelsen på papiret. Alt dette utspinner seg fra et innlegg jeg skrev i bloggen min, hvor jeg skrev at jeg kjente meg igjen i hovedtrekkene til overspisingsproblematikken. Et innlegg hvor jeg skriver at jeg sliter med maten, at jeg kjenner igjen følelser i forbindelse med overspising. At maten har vært en trøst for meg. Et problem, at jeg ikke alltid har hatt kontroll.

Jeg har aldri spist så mye som det beskrives at en med denne diagnosen kan gjøre, det bildet i artikkelen er ikke meg. Jeg tror jeg aldri kunne klart å spise så mye i løpet av en dag, det til tross for at jeg overspiser.

Føler at artikkelen fremstiller meg som svært syk, og jeg er glad jeg ikke sto fram med fullt navn – selv om det er lett å finne fram til meg nå og.

Dette er meg:

~ Overvektig, men ikke sykelig overvektig
~ Overspiser, men ikke sykelig overspiser

Overvekten min kommer i hovedsak etter et svangerskap, etterfulgt av psykisk sykdom, som gjorde at jeg isolerte meg – i liten grad – og dermed ikke fikk den mosjonen som jeg trengte for å gå ned i vekt. I tillegg må jeg jo innrømme at mat har vært min trøst. Jeg har trøstespist.

Når jeg hadde en dårlig periode, kunne jeg «løse» det på tre ulike metoder:
~ Selvskading
~ Overspising
~ Alkohol

Når jeg kjempet i mot selvskadingen, var det oftes overspisingen som «løste» problemene. Maten som fikk meg til å føle meg nummen og følelsesløs, for en liten stund. Glemme de psykiske smertene. Trøstespising.

Overspisingen min. Spiser for mye. Kort sagt. Klarer ikke slutte å spise middag, så lenge det er mer å ta av. Spiser når jeg er deprimert, for å få tankene over på noe annet. Spiser fordi jeg føler meg sulten, og overspiser fordi jeg føler jeg ikke blir riktig mett av en «normal» porsjon.

Alt på grunn av dette innlegget, hvor jeg kjenner meg igjen i en liste over hva som kjennetegner en tvangsspiser/overspiser. Å ikke være fornøyd med kroppen sin, å misunne de som klarer å kaste opp det de har spist, + + +

Jeg er skuffet over fler ting her nå, for det første at jeg ikke fikk tilbud om å lese artikkelen før den ble publisert. For det andre at hun har omformulert meg så veldig, og jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt i denne artikkelen. Og derfor føler jeg at et oppklaringsinnlegg er på sin plass. Forklare litt mer om hva JEG mener om dette, hvordan det er for meg.

Kommentarene under artikkelen gidder jeg ikke en gang å kommentere, men er det noe rart man føler skam når man blir møtt med så mange fordommer?

Kommentarfeltet mitt er åpent for kommentarer og spørsmål.

Advertisements

19 tanker på “Oppklaringsinnlegg i forbindelse med VG-artikkel.

  1. Hei, tusen takk for din oppriktighet!!!! Jeg har hatt overspising så lenge jeg kan huske. Ble min overlevelsesstrategi! Opplevd veldig mye vondt i barne og ungdoms år!!!!!! Fikk først en «diagnose» for litt over 4 år siden. Bullimi (aldri kastet opp, men brukt avføringsmiddel ca 10 år, før diagnosen) ingen har kalt det overspising, noe jeg nå vet at jeg hadde. Har jobbet aktivt m ernæring og psykolog i 2 års tid, og føler at jeg nå har kontroll! Det dukker opp innimellom, og da er livet tungt igjen. Har nå iallefall klart å ha stabil vekt i et år, så de sprekkene, utgjør ikke vektøkning!!!! Gått ned totalt 65 kilo på 4 år, har enda noen kilo å ta av, og håper det skjer, etterhvert. Skal følge m på bloggen din!! Viktig tema, og «vi» trenger mer anerkjennelse for vår lidelse. Lykke til, Liljen!!!! <3 ps, bruker sjelden emailen min, så følger m her

  2. Nei, er det noe rart man føler skam? Jeg har helt sluttet å lese kommentarer nedenfor slike artikler, jeg har helt sluttet å forvente og i det hele tatt ha forhåpninger om at folk skal forstå, folk har mer enn nok med sine egne problemer og tar ikke fem flate øre for å spy edder og galle på oss det er akseptert å mobbe. Jeg har heller ikke noen diagnose, men kjenner meg igjen i det som skrives om tvangsspising. Jeg klarer å kaste opp noe, men langt fra alt og er dermed ganske overvektig… og SKAMFULL! Jeg har klart gå ned ganske mye for noen år siden, men det viste seg å være pga glutenallergi, så kroppen tok ikke til seg så mye av kaloriene jeg dyttet i meg. Frister nesten å kjøre på med gluten igjen..hadde det bare ikke vært for de intense magesmertene jeg får da.

  3. Hadde veldig lyst å kjefte på VG i kommentarfeltet, men man får visst ikke være anonym …. :/

    Kan jeg få spørre hvorfor du ville gå ut med dette i VG?

    • Valgte å være med på dette, fordi jeg ønsker at andre skal se at de ikke er alene om å ha denne problematikken.

      Men hun journalisten sa at det var fler bloggere/forumister som skulle bli sitert, men nå føler jeg at det handler mer eller mindre kun om meg. I tillegg til at hun har feilsitert og omformulert meg, til noe jeg føler jeg ikke kan stå for nesten.
      Jeg kjenner meg ikke igjen i artikkelen, og synes derfor hele greia ble veldig dumt…

      Men da hjelper det på med gode kommentarer på innlegget og på privat mail, om at det var godt for andre at jeg sto fram.

  4. Hei, jeg leste artikkelen i VG og det var noe som fanget interessen min. Derfor googlet jeg navnet ditt og fant bloggen din. Jeg har lest noen av innleggene dine og vil bare si at jeg synes at du er utrolig tøff. Du har vært igjennom mye, men likevel har du ikke latt deg knekke. Du har stått oppreist og turt å fortelle din historie, både gjennom bloggen og da du anmeldte overgriperen. Du har opplevd å ikke bli trodd av systemet da du trengte det mest, du har blitt avvist da du trengte hjelp. Likevel står du frem her og forteller så ærlig om livet ditt. Dine ord treffer meg, og jeg håper så inderlig at alt ordner seg for deg. Takk og lykke til.

  5. Hei!
    Har fulgt med med bloggene dine i en lang stund nå (denne og «familiebloggen»), men har dessverre sjelden kommentert innleggene. Denne gangen ville jeg likevel si noe. Først; Takk. Det er utrolig tøft gjort å være såpass åpen om slike «skamfulle» problemer, som egentlig er mer vanlig enn man tror. Har selv slitt med selvskading, overspising og alkohol som «problemløsere» når jeg har vært langt nede psykisk, men er nå virkelig på bedringens vei. En stor del av takken vil jeg rette til bloggere som deg som viser at det er flere som sliter med det samme, men også viser at det er mulig å komme ut av det. Så igjen; Takk!
    Du er sterk Liljen! Fortsett bloggingen. Du er en inspirasjon for oss andre som sliter og har slitt. :)

  6. utrolig leit når VG skriver om og ikke fremstiller saken slik den egentlig er da… Jeg stusset litt på om det var deg det var snakk om når jeg leste den i går, pga «Liljen», men jeg kunne ikke være helt sikker heller, så derfor sjekka jeg gamle bloggen din i dag. Synes uansett at du ahr vært tøff som går foran og viser til andre i samme situasjon jeg.

  7. Leste artikkelen i Vg og nå din kommentar her. Jeg syntes at artikkellen var bra og ikke at du ble framstilt så ille som du sikkert følte personlig. Jeg har selv slitt med tvansspising siden barneårene og er nå 48 år og når jeg leser det du skriver her så er det tydelig at du sliter med tvangsspising.
    Min erfaring er at man aldri skal stole på at det man sier til en journalist blir framstilt slik man ønsker.
    Her har nok sikkert journalisten vært i kontakt med flere og så framstiller hun det som om du har sagt alt sammen.
    Jeg opplevde artikkelen som en positiv lesing.
    Så mitt råd til deg er at du ikke skal tenke så mye på hvordan du føler at du ble framstilt, men heller hvordan folk som sliter med det samme kanskje får en god opplevelse av å kjenne seg igjen i «dine» ord.
    Leste ikke kommentarene under, men må jo tilbake å lese nå. Ble nyskjerrig.

    Ønsker deg lykke til videre i jobben med å bli bedre:-)

  8. Jeg leste artikkelen i går, men kunne ikke få meg til å tro at det var deg den handlet om. Tenkte faktisk jeg skulle si fra til deg at noen hadde «stjålet» Liljen-navnet. I artikkelen fremstilles det jo som at du har et gigantisk problem med mat, og at det er det bloggen din hovedsaklig handler om. Og som du sier, det er jo på en måte deg som har blitt «hovedpersonen», og hun har lagt mange ord i munnen på deg. Veldig feil! Kjære vene, så mye rart journalister klarer å vrenge ut av seg.

    Etter å ha lest det opprinnelige innlegget ditt, så må jeg bare si at du er utrolig tøff som deler det! Jeg kjenner meg igjen i mange av punktene, men hadde aldri tort å skrive det på bloggen.. Det er modig gjort av deg å blogge om det, og det var modig gjort av deg å stille opp i den artikkelen. Bare synd at det ble så feil.. Uansett så hjelper det helt sikkert noen andre at du har tort å stå frem:) Du er tøff!!

  9. Jeg har vært i din situasjon. Eller, mulignes enda verre. Suget, panikken, maten… Og det ble verre og verre. På tross av en enrom kunnskap om kosthold og trening 3-4 ganger i uka.
    Etter mange år fikk jeg konstatert insulinresistens (forstadiet til diabetes 2), og tok derfor tak i problemet og oppdaget at jeg ikke tåler karbohydrater. Ved å kutte til et lavkarbokosthold har livet mitt forrandret! Både fysisk og psykisk!
    Det er bevist at sukker har større påvirning på hjernen enn kokain….
    Det jeg forsøker å si er at man er ikke psykisk syk om man overspiser! Ikke la de få deg til å tro det.
    Og det finnes løsninger! Det koster litt, men etter de første 3-4 dagene er det meste over! Send meg en mail om du lurer på noe mer.

  10. Jeg synes det er veldig synd at du følte det sånn mht til artikkelen, men jeg vil du skal vite at jeg synes den var veldig opplysende og informativ :) Har også lest gjennom noen av kommentarene under, og de viser helt klart at det er mye uvitenhet ute og går. Har man ikke noe positivt å si, kan man la være å si noe i det hele tatt. Jeg vil i hvert fall ønske deg lykke til videre med alt livet måtte by på :)

  11. Hei.
    Fin blogg du har.
    Kan jeg få spørre deg om en ting? Hvorfor føler du misunnelse over de som kaster opp?

  12. Huff, tror det dessverre er et kjent problem at journalister mistolker og omskriver for at flere skal lese. Syns det er utrolig ufint på dine vegne. Uansett syns jeg dette var et flott og oppklarende innlegg. Jeg har en tendens til å trøstespise selv. Merkelig nok trøstespiser jeg fordi jeg legger på meg. Ganske så ironisk, og ekstremt lite rasjonelt.

  13. Hei, jeg heter Lars og kom akkurat over bloggen din i forbindelse med artikkelen på VG. Jeg skulle skumme gjennom et par poster, og endte opp med å lese meg flere måneder tilbake. Jeg syns bloggen din er kjempeinteressant og veldig godt skrevet, og har anbefalt deg på bloggen min http://larswegas.wordpress.com

    Hilsen en ny, men veldig engasjert leser :-)

  14. Du har opplevd mye vondt, forstår jeg. Hadde lyst til å linke til en nydelig sang som jeg fant på youtube for noen dager siden:

    Handler om å tørre og sette døra litt på gløtt for det som ligger foran deg.

  15. det er så vanvittig typisk at de tabloide mediene fremstiller saker helt annerledes enn de er. skandaløst er det.

    stå på,

    – irmelin

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: