Behandlingen fungerer ikke!

I mai skrev jeg et innlegg om hva jeg trenger i behandlingen, og tenkte å oppsummere litt, i forhold til hvordan det har vært hos den nye psykologen:

Det jeg trenger er:

~ Stabilitet. Jeg trenger faste og regelmessige avtaler.

:: Brutt. Den nye psykologen har tydeligvis en praksis som går på «passer det den dagen, passer det kl. da og da» – i steden for mer faste avtaler til samme dag og samme tid hver gang.

~ Trygghet. Gjennom stabilitet, føler jeg meg trygg(ere).

:: Brutt.

~ Jeg trenger en behandler som ikke lar det bli stille over lenger tid. Jeg blir usikker på meg selv når det blir stille, det føles da som det stilles forventninger til at JEG må prate – og det klarer jeg ikke, og da hater jeg meg selv for at jeg lar det bli stille.

:: Veldig brutt! Forrige samtale satt vi begge stille i 45 minutter. Fikk beskjed om at det var JEG som skulle prate, det var MITT ansvar. Om ikke jeg pratet, så skulle ikke han prate heller.

~ Jeg trenger å ha lov til å kunne si “vet ikke” – uten at behandler skal mene eller tro jeg er dum. For det er veldig ofte jeg faktisk ikke vet, eller ikke klarer å sette ord på ting. Jeg vil kunne si “vet ikke” – og at det godtas.

::Brutt. Med svar som «vet ikke er ikke et svar» og «du vet det, du bare tørr ikke å si det!»

~ Jeg trenger å ha lov til å ha med skriverier. Det er vanskelig å få fram ord, det er vanskelig å SI dem. Selv om det ofte er vanskelig å skrive dem også, så er det uansett mye enklere enn å si dem. Jeg trenger å forklare hva jeg tenker og   føler, ved å SKRIVE.

::Brutt. Hadde med noe jeg hadde skrevet (Det her), hvor behandler ikke trodde på ærligheten min i innlegget. Han trodde at jeg hadde skrevet det der, og tatt det med – KUN for å berolige han til å tro at ting var bedre med meg.

~ Jeg trenger å føle at det er jeg som bestemmer. Jeg vil kunne si “dette vil jeg ikke snakke om akkurat nå”, og at det blir respektert.

::Vanskelig å si, egentlig ikke vært innom noen forbudte temaer. Det har vært ting jeg ikke har villet snakket om, men ikke turt å si fra at jeg ikke vil snakke om. Klarer ikke ha tillitt til han, og stoler ikke på han – derfor vanskelig å si fra at jeg ikke ønsker å snakke om noe. Så kanskje delvis brutt?!

~ Jeg trenger å føle at jeg ikke blir overkjørt. Jeg trenger en behandler som ikke går en meter foran meg fra venterommet til kontoret sitt. Det får meg til å føle meg så liten og ubetydelig.

::Brutt.

Kan vel trygt si at jeg ikke er fornøyd med min nye behandler. Han har brutt min tillitt, han har handlet uten å vite noen ting om min situasjon og hvordan jeg har det I DAG, han har uttalt seg om ting han virkelig ikke har noe med (graviditeten) og oppfordret meg til å ta abort – selv om han ikke kjenner situasjonen min og hvordan jeg er som mamma, og selv om jeg da fortalte at valget var tatt, og at alle som kjenner meg var enige i det valget. Om ikke JEG kommer med forslag til neste time, (altså dag og klokkeslett) – så setter han ikke opp time, og ber meg heller ringe når jeg har funnet ut når jeg vil komme. Men jeg vet ikke når han har ledig, sant! Da er det bedre om han finner en ledig tid, og spør meg om det passer den dagen.

Det er vel snart 2 mnd siden jeg var der sist. Det har vært sommerferie. Og første timen etter sommerferien måtte jeg avlyse, jeg hadde ikke barnevakt til jenta mi. Mamma hadde begynt på jobb igjen, og skolen til datteren min hadde enda ikke startet. Skulle få ny time i posten, men isteden kom det et brev om at psykologen er sykmeldt – og er ikke på jobb igjen før 15. september. Jeg kjenner at det gjør ingenting. For min del må han bare være borte lenger, faktisk helt til han skal ut i permisjon i november (eller når det var).

Jeg får det vondere av å gå til han, enn jeg gjør om jeg bare klarer meg på egen hånd hjemme. Jeg har det faktisk veldig fint om dagen, og har ingen dumme tanker og følelser. Men hos han sitter jeg bare å føler meg dum, ubrukelig, verdiløs og ikke minst psyk – veldig psyk. Men jeg er ikke det lenger. Jeg selvskader ikke. Jeg sitter ikke hjemme og gråter (med annet hormonene gjør meg rørt eller trist over små filleting – men sånn er det å være gravid! :p ) Jeg har ingen tanker om å ta livet mitt, what so ever!! Jeg har ingen unormale reaksjoner eller krangler. Jeg sover godt om natta, og sover ikke hele dagen. Er ikke redd for å ut å treffe mennesker, og møter dem med et smil. Ingen angst og ingen depresjon.

Hadde jeg fått den rette hjelpen nå, så hadde jeg nok kommet meg helt – det er jeg sikker på. Kanskje kunne jeg forsøke meg ut i jobb etterhvert. Men jeg er redd for å bytte behandler igjen, jeg er redd for å slutte til behandling. Men den behandlingen jeg får nå er ikke den rette for meg. Den funker ikke.

Reklamer

15 tanker på “Behandlingen fungerer ikke!

  1. Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg.. Det virker som om du er generelt uheldig med behandlerne dine, noen behandlere kommer man ikke overens med i det hele tatt, synd men sant. Du får få tanta di (??) til å snakke med han gamle, kanskje det kan løse seg så du får han. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg.

    MEN det er så utrolig bra at du føler det går mye bedre for tida!! Jeg er kjempeglad på dine vegne! <3 !!

  2. Høres ut som en utrolig dårlig behandler!!! En lege skal aldri oppfordre til noe som helst (f.eks. abort eller ikke), og jeg synes han høres utrolig uprofesjonell ut.

    Håper virkelig at det blir bedre når du får en ny en i november!!

    <3

  3. Det gjør meg vondt, det gjør meg sint, å lese dette.

    jeg kan med hånden på hjertet si at jeg vet hvordan du har det, da jeg har opplevd nøyaktig det samme som du er gjennom nå. Du er en sterk jente, Kristel, jeg vet du at du klare dette.

    Mitt råd er å fortelle behandlern din om dette. Fortell alt, si at hvis han ikke skjerper seg, så bytter du, nok en gang. Det er bedre å bytte foir mange ganger, for å finne den rette, enn å ha en dårlig en over lengre tid. Selv om det tar på å bytte så ofte, så tror jeg du ville hatt det bedre etterhvert uansett.

    Sender degt varme klemmer vennen. Jeg vet dette kommer til å ordne seg, uansett hvordan og uansett når <3

  4. Åå Kristel, så trist å lese! Det er klart at han har sine egne metoder, men når du VET hva som fungerer for deg, så burde det ikke være noe problem for ham å tilpasse seg litt. Det er tross alt for din skyld at dere sitter der, det er ikke for ham.

  5. Huff. Det er ikke lett det der.. Alle behandlere er jo forskjellige, og det virker ikke som om du har den rette behandleren for deg nå.. Håper det ornder seg . Eller at du får en ny… Klem

  6. Det der hørtes virkelig ikke noe særlig ut.
    Hadde jeg vært deg, hadde jeg nok vurdert å bytte psykolog – halve poenget med en sådan person er at man kommer overens og kan snakke, right?

    Men, jeg har nok vært heldig med psykologen jeg gravde fram på Google; og jeg har utover dette liten erfaring med psykologer, psykiatere, og annet psykisk helsepersonell.

  7. Så bra at du har det ganske fint og bra for tida! :)
    Etter det jeg har lest i dette innlegget, og tidligere, om din behandler så tenker jeg at du burde få en ny behandler. Det er jo ganske vesentlig og veldig viktig å opprette et bra forhold til sine pasienter for at pasientene skal klare å fortelle hva de/han/hun føler og tenker.
    Det er så og si aldri lett å skifte behandler (jeg har hatt 5 forskjellige over ca 6.5 år – de fleste har jeg vært fornøyd med), men noen ganger så må man gjøre det for å faktisk få hjelp og komme seg videre og bli friskere/frisk.

    Jeg har heller ikke fast ukedag/tidspunkt hos behandleren min (jeg hadde det hos mine forrige behandlere) og har egentlig samme ordninga som du har med din. Jeg har egentlig ingen problemer med at behandleren min prioriterer de som er sykere enn meg og strever med selvmordstanker (som jeg ikke lenger gjør), men når det går ukesvis i mellom timene så føler jeg at alt stagnerer og jeg faller tilbake til der jeg var før. F.eks i sommer så gikk jeg 6-7 uker uten behandling, så fikk jeg to avtaler (to dager etter hverandre) og så må jeg vente atter en måneds tid igjen. Det blir så ustabilt med slike ordninger og man trenger stabilitet rundt seg for å komme seg videre på bedrings vei.
    Ellers så har jeg et ganske fint forhold med min behandler (jeg har hatt henne i 1.5 år eller noe sånt), men jeg føler meg ofte dum når jeg må si «vet ikke» når hun spør om diverse ting – tanker og følelser. Det er jo ikke alltid like lett å vite f.eks hvor sterk grad en eller annen følelse eller tanke fra fortida er, hvilken tanke eller følelse det er, hvor i kroppen man føler det mest, osv. Jeg skjønner poenget med å gjenkjenne følelsene og reaksjonene og forstå hvorfor og hvordan unngå de verste reaksjonene etc, men ja…

  8. Det er trist at det har blitt sånn…man går i behandling for å bli bedre/få prata ut,lette på ting,få støtte og motivasjon…når det blir brutt har behandleren ikke gjort jobben sin. Jeg Opplever noe av det samme med min behandler…»passer det da? hva med den dagen? går det greit om 2 uker?» Ikke veldig faste og trygge rammer…

    Vurdert å bytte behandler?

    klem

  9. Hei, først og fremst hei..Jeg har aldri vært så heldig å vært innom bloggen din før.
    Det er ikke så lett å finne fram til bedre blogger her i internett jungelen, det er jo en del rare blogger, fjaseblogger, men de om det, de mener jo selvfølgelig ikke det selv, og det er egentlig ganske frekt av meg å si at noen har en fjaseblogg..Meeeen, fritt land, frie meninger.

    Jeg har en god del erfaring med behandlere, altså psykologer, psykiatere og leger osv. Og jeg kjenner igjen en god når jeg ser han/henne, eller leser om vedkommende.
    Dessverre så virker denne behandleren din heller dårlig, ihvertfall ift det du trenger.
    Nå skal jeg spørre et spørsmål du kanskje syns er sdumt.. Har du fortalt dette til vedkommende?
    At du må bli spurt spørsmål? At du ikke kan sitte uten å si noe? At du må ha faste rammer? At du må føle deg trygg?
    Selv om han her ikke liker at du skriver, så syns jeg at du skal skrive ned alt dette her, slik du føler det å gi det til ham, så vet han.
    Selvfølgelig er sjansen stor for at du har sagt disse tingene, men det er ikke farlig å minne ham på det igjen.

    Jeg vet at det er en metode psykologer bruker for å få klienten til å snakke, altså ikke å si noe. Da skal en føle seg presset til å si noe, og mange gjør jo det. Men for deg så er dette feil metode. Han skulle brukt en metode med nøkkelord kanskje, hvor han spør spørsmål til det siste du forteller.

    Eks, «Jeg er så lei meg pga av eksen min som bare ringer hele tiden og maser om alt mulig…» Psyk» hva er det han vil når han ringer?» Osv osv osv…. Det er en mye bedre måte for å få deg til å snakke på.
    Dette og sentrale spørsmål samt oppsymering på hvordan han tilker det du sier, slik at du kan rette på ham om det han oppfatter er feil.

    Sorry, dette ble veldig langt, men jeg kjenner jeg blir litt provosert.
    At mennesker som virkelig trenger hjelp ikka sakl få det gjør meg vondt og irritert.

    Jeg liker bloggen din veldig godt, tror noek helt sikkert at jeg kommer til å følge med her inne :)
    Jeg har selv opplevd mye, veldi mye, og skriver åpent om det, det hjelper, det er jo en slags terapi.
    BAre spør om du lurer på noe :)

  10. Svar: Uansett hva andre eller jeg måtte mene så er dette DIN blogg. Og jeg synes du skal fortsette å gjøre slik du føler det er best – det er det som gjør deg unik. Tenk om alle blogger var like – noe så kjedelig! Dessuten har jeg beundret kategoriene dine, og tenkt at det er et vanvittig bra system i dem! :)

  11. Den som kan hjelpe deg, er kun deg selv..=) Jeg har dessverre ikke troen på psykologer og behandlere som det blir kalt. Noen kan sikkert være bra, men ikke få deg til å være ett enda større offer når du går derfra. Det gjorde jeg hver gang, til slutt stoppet jeg hele behandlingen. De får deg til å føle deg værre, en ting de kan brukes til, er å prate om ting hvis du ikke har noen andre du stoler på.

    Men at de kan «gjøre en frisk», neppe….

    Det er oss selv hele veien som har all makten til vårt eget liv, og det er så fantastisk godt å lese at du er så bevisst på alt i livet ditt, hva du trenger osv.
    Det er det som er så viktig, bli kjent med seg selv, tørre å stole på seg selv og våge å ta sine egne valg. Sine riktige valg. Ingen andre vet hva som er riktig for deg!

    Jeg er veldig glad for at du ikke hørte på psykologen din og tok abort, men at du stod på ditt. De kan jo rett og slett være farlige mennesker og ødelegge andres liv de folkene!!!

    Jeg kunne snakket om systemet osv i timesvis, det feiler så mange steder, men jeg vil så gjerne skryte av deg og hvor bra du har klart deg!! Du er også et motiverende eksempel for andre voldtektsofre, og jeg gleder meg på vegne av det nye lille familiemedlemmet, gratulerer!

    Stå på videre, og ikke gi deg.. (og ikke gjør deg avhengig av behandling og behandlere, du klarer dette kjempefint selv!)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: