Å respektere andre.

Hva er respekt?

Respekt kommer fra det latinske: «spici» og «spectare». Begge varianter av verbet har betydningen «å se, å skue noe fremfor seg». Med «re-» foran verbet får vi «respici» eller «respectare». Det norske verbet «respektere», kan bety: «å se om igjen, se påny».

Respekt er et begrep for vår holdning overfor andre som kan vise at vi anerkjenner at den andre er verdig en aktelse enten som vår likemann eller som en vi setter høyere enn oss selv.

I en humanistisk ånd er respekt noe alle mennesker fortjener fordi de er mennesker.

(Wikipedia)

Det med respekt er vanskelig. Jeg vet med meg selv at det er vanskelig å respektere noen som feks har gjort meg vondt. Det er vanskelig å respektere andres valg, om det innebærer sorg for meg selv. Men man må bare forsøke å tenke på at andre gjør det de mener er best for seg selv, og det må man bare respektere – selv om det er vanskelig, kanskje spesielt om man ikke forstår det. Jeg tror respekt og forståelse går mye inn i hverandre. Om man har forståelse for et annet menneske, er det vel også lettere å respektere.

Jeg har tatt mange valg, som ikke er blitt tatt i mot med forståelse og da heller ikke respekt. Men dette er valg jeg mener er best for meg, og eventuelt for andre – og jeg står for de valgene. Da er det ekstra leit at det finnes mennesker som ikke respekterer dette. Kanskje har jeg ikke gjort meg fortjent til noen respekt fra enkelte – det kan jeg lett forstå. MEN, når det er andre mennesker med i bildet, mennesker som virkelig fortjener respekt – så blir jeg oppgitt over at noen rett og slett ikke klarer å respektere det som er blitt sagt.

Når en avgjørelse er blitt tatt, av flere sammen, så bør det bli respektert. Uansett hvor såret eller sint man er for det. Det er liksom lite man kan gjøre med det uansett. Valget er tatt, the end!

Jeg vet jeg kanskje kaster stein i glasshus her, men jeg er ikke redd for å si at jeg synes det er vanskelig med respekt – spesielt om det innebærer sorg for meg selv. Men jeg vet at valg er blitt tatt, og at det ikke kan endres på – derfor lar jeg det ligge. Det er vanskelig å respektere, men hva hjelper det å rope ut om det? Hva hjelper det å presse seg på, og late som ingenting? Da gjør man det bare verre for segselv, og man bør kunne ha respekt for segselv til å klare å la ting ligge.

Likte godt siste setningen i sitatet hentet fra Wikipedia:

I en humanistisk ånd er respekt noe alle mennesker fortjener fordi de er mennesker.

Noe flere burde tenke over. Jeg vet at JEG trenger å tenke over dette, og forsøke å gjøre noe med egen respekt for enkelte andre. I’m only human, og langt fra perfekt! Jeg er ikke redd for å si det;  Det finnes en del mennesker jeg har mistet respekten for – om jeg noen gang har hatt respekt for dem da.

Photobucket
~Hva vil det si å respektere andre mennesker?
~Hva skal til for å respektere noen?
~Hva må et menneske gjøre for at andre mister respekten for deg?

Photobucket

Reklamer

4 tanker på “Å respektere andre.

  1. Jeg synes ordet respekt er vanskelig, da jeg ikke får den respekten jeg mener folk bør ha til meg. Jeg har tatt mange og veldig dumme valg, som jeg prøver å rette. Noen har jeg allerede rettet opp, mens andre sliter jeg med å rette opp enda. Hvis du leste innlegget mitt ang det med venner og vennskap for et par dager siden, så ble det tatt negativt imot.

    Ei venninne, eller, jeg vet ikke lengre, presterte å skrive dette på facebook statusen sin, dagen etter jeg skrev innlegget.

    «Hvilken rett har du til og sitte og klage på at jeg aldri har tid?Tror du ikke man har nok og gjøre klart på slutten?Skal jeg kanskje bare drite i og tenke på mine premature rier og rådene fra legene.? nei vettu hva!En ekte venn hadde aldri klaget over at man ikke sees så ofte når man vet hva en annen har vært igjennom…! Jeg ofrer ikke alt når det kan gå utover den lille gutten i magen min. Deal with it or get lost!:)»

    Jeg skjønte fort at dette var rettet mot meg, da jeg skrev i flertall i innlegget, men likevel så konfronterte hun meg ikke med det. Hun har visst lenge at jeg har slitt med å stole på folk, hun har visst problemene jeg har hatt med å bli gravid, og hun venter sin første unge nå innen 28 dager. Jeg respekterer henne, og jeg velger å være ærlig overfor henne ang mine tanker og følelser rundt dette, noe hun sa hun forstod og aksepterte. Brått våkner jeg til den meldingen overfor, og får et slag i tryne. Hun har visst om dette lenge, jeg har nevnt det flere ganger at jeg føler hun trekker seg unna meg, og lurer på hvorfor, og hun påstår at det jeg skrev var rettet mot henne, noe som er helt feil, da jeg skrev generelt folk, ikke visse personer.

    I det siste har folk sluttet å respektere meg som person, da alle trekker seg unna tvert jeg sier noe som kanskej virker negativt, fordi jeg har negative tanker. Hvorfor skal det være slik at når en er ærlig, så forsvinner alle sammen? Er det slik at jeg må slutte å være ærlig å fortelle hva jeg føler, for å beholde venner? Det er jo nesten helt feil, i forhold til hvordan vennskap egentlig skal være.

    Ang spørsmålene:
    1. At kan aksepterer mennesker slik de er, både med og uten de problemene de har. har de problemer, og du anser noen som en god venn, så stiller man opp, istede for å stikke en i ryggen på grunn av problemene.
    2. Jeg vet ikke lengre, ang dette.
    3.For at noen mister min respekt overfor dem, så må de stikke meg i ryggen, gå bak ryggen på meg, eller gjøre noe som er meg imot, uten en logisk/god forklaring.

    *beklager lang kommentar, Kristel. Virkelig ikke meninger å skrive en hel handling om dette*

  2. Sv: Takk for kommentaren tilbake. Ganske så enig med deg. Min problemer blir lagt til side, om mine venner trenger støtte og noen å stille opp eller hjelp. Men som jeg skrev i innlegget ang dette, så skrev jeg jo ang det med å sende en sms bare for å spørre om åssen en har det.. Jeg har 1 person som sender meg tekst mld eller ringer meg 1-2 ganger i mnd, bare for å snakke, og det er henne jeg har kjent lengst av de jeg har «kontakt» med nå.

    Det er virkelig ikke mye å forlange av folk, at de skal sende sms en eller flere ganger i mnd, for å spørre om åssen en har det, og evt om en skal møtes ellerno. For når folk vet de har fri en eller par dager, så klarer man fint å presse til en eller flere timer, hvor man kan møtes, gå ut å spise lunsj eller middag ellerno. Så det er ikke mye å forlange om, mener nå jeg. Men dessverre så har jeg ikke folk rundt meg som tar kontakt, forutenom familien og denne ene jenta, som bor i Trondheim.

    Så dum som jeg er, forlanger jeg at jeg ksla kunne møte en person minimu 1 gang i året, for å klare å beholde på vennskapet, helst flere ganger, for jeg trenger folk rundt meg. Jeg trenger at de beviser overfor meg at de er her for meg, ved å evt møte meg for å spise middag, eller finne på noe sammen. Det har jeg ikke lengre, og sånn som denne jenta i tr.heim. hver gang jeg reiser hjem til mamma og pappa, så er hun den første jeg møter, og vi har allerede nå avtalt møte i august. Slike venner har jeg dessverre ikke lengre, enn henne. Så kan si jeg føler meg isolert og mye aleine, selv om jeg bor sammen med typen og har han rundt meg hele tiden.

    Som du sier, det å være der for en person, bør være gjensidig. Det er ikke noe en skal forlange, for man skal jo ikke gi og forlange, men er man glad i en person og bryr seg, så er bør / skal støtten være gjensidig frivillig, er min mening. Kansje jeg er litt sær og «streng» til slikt men.. Ikke vet jeg..

    Klem tilbake søta <3

  3. Tilbaketråkk: Oppsummering av Juni! « ~Life as it is~

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: