Å falle tilbake hundre steg!

Det føles slik, selv om noen som kjenner meg veldig godt over flere år, sier at jeg har ikke falt tilbake hundre steg. Og jeg klarer jo å se det selv også, jeg har IKKE falt tilbake hundre steg – selv om det føles slik. For selv om jeg har taklet ting dårlig den siste tiden, så er jeg fortsatt reflektert og med en god selvinnsikt.

Jeg vet veldig godt at jeg har taklet ting ekstremt dårlig den siste tiden, men helt ærlig – finnes det noen som takler slike ting godt? Jeg tror ikke det. Men min måte å reagere på er kanskje ikke slik folk flest ville reagert og håndtert ting. Og det er dette jeg må jobbe med. Hvordan takle ting, hvordan håndtere ting. Reaksjonsmønster. Situasjonshåndtering.

Jeg vet at jeg med dette falt tilbake over hundre steg. Når man får bekreftet alt det onde med seg selv, så hvorfor i det hele tatt gidde og forsøke å lure seg selv eller andre til å tro noe annet? Når man enda – etter å ha kommet så langt – på et blunk er tilbake der hvor man var for mange år siden, hvordan klare å beholde troen på at man noen gang kan forandre seg til det bedre? Angrep er beste forsvar. Holde folk på avstand. Dytt dem unna for alt det er verdt. (Dette skrev jeg i går, til ei som kjenner meg på godt og vondt.)

Beskyldningene har haglet mot meg. Martyr. Demon. Sosiopat. You name it. Jeg har vært såret og redd, sint og hevngjerrig. Jeg har gått i forsvarsposisjon, livredd for at alle skal tro på løgnene som blir sagt. For det er LØGN. Jeg er ingen martyr. Jeg er ingen demon. Jeg er ingen sosiopat. Jeg er ei overfølsom jente, ei jente med liten tro på seg selv, ei jente som er redd for å la folk komme nært – samtidig som jeg er ei jente som er livredd for å bli forlatt og bli alene. Sist nevnte er forresten en slitsom kombinasjon – å ikke klare å la folk komme tett innpå meg, samtidig som jeg lengter så sårt etter nære relasjoner. Det er få som har klart å komme helt inn, inn forbi det harde skallet.

Det finnes de som har skrevet til meg «Nå må det snart ringe noen bjeller. Tror du det er tilfeldig at det alltid er DU som er innblandet i slikt. Det er deg det er noe feil med». Det har ringt mange bjeller, og hvor mange ganger har jeg ikke forstått at det er jeg som er feilen. Men samtidig synes jeg det er merkelig at det alltid er de jeg krangler med som mener at det er jeg som er feilen, mens andre mennesker – utenforstående, som kjenner meg – sier at det stemmer ikke. De sier jeg er følsom, og de forstår at jeg er blitt såret. Det eneste de mener jeg må jobbe med, er min egen selvtillitt og måten jeg reagerer og håndterer slike situasjoner på. Selv om min måte å reagere på ikke er som folk flest, så betyr det ikke at det er en feil måte å reagere på. Det er bare MIN måte å reagere på, selv om det kanskje er en veldig usunn måte å reagere på. Selv om jeg håndterer ting annerledes, så betyr det ikke at jeg håndterer det feil. Jeg håndterer det på min måte, selv om det også er en veldig usunn måte. Det er ikke FEIL, og JEG er ikke en feil – jeg trenger bare å lære meg mer sunne måter å reagere på, mer sunne måter å håndtere ting på.

Jeg er så delt. Fornuften sier alt dette over, mens følelsene sier noe annet. Følelsen av å være mislykket er sterkt tilstede. Følelsen av å være en feil. Følelsen av at alt det onde som er blitt sagt om meg faktisk er sant, sitter som en stor vond klump like under brystbeinet. Hvor mange ganger har jeg ikke googlet disse ordene, for å finne definisjonen – er det noe jeg kjenner meg igjen i? Hvor mange ganger har jeg ikke snakket med familie eller venner om dette, fortalt min bekymring om at beskyldningene er sanne? Men både google og familie/venner avkrefter dette. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene, familien og mine nærmeste venner kjenner ikke igjen beskrivelsene i meg. Fornuften sier jeg burde stole på de som kjenner meg! Mens følelsen lar noen som ikke kjenner meg like godt, bestemme at slik er jeg. Jeg lar noen som ikke kjenner meg bryte meg ned.

Jeg har tenkt mye i det siste. Og jeg har diskutert mye med andre. Og jeg har funnet ut at jeg er nok litt reflektert midt oppi alt likevel, selv om jeg har påstått at det er så tøft nå og at jeg ikke klarer å være den reflekterte og fornuftige jenta jeg vet jeg kan være.

Jeg lurer på . . .
Kan man forandre seg?
Kan man forandre sine måter å reagere på?
Kan man lære seg å kontrollere reaksjonene sine?
Kan man lære seg nye og bedre måter og håndtere (vanskelige) ting på?
Er det virkelig mulig, eller er man dømt til å være akkurat slik man er?

I guess we change,
some for the better
some for the worse
I’m stuck somewhere between and it hurts.

(Sirius – Fuck up)

Jeg vet det krever hard jobbing med seg selv. Jeg vet at man må kjempe hardt. Og jeg føler det er det jeg gjør også. Jeg følte også at jeg var på veldig god vei for 2 år siden, jeg følte jeg hadde kommet langt. Jeg skal ikke si at 2 behandlerbytter på relativt kort tid er årsaken for at det stoppet litt opp, at jeg har falt litt tilbake – jeg er fullstendig klar over at mye av skylden er min. Men det har vært tøft å bytte behandler, det har tatt fra meg håpet litt, tatt fra meg viljestyrken til å kjempe. Men det var JEG som lot håpet forsvinne, det var jeg som sånn halvveis gav opp. Det er vanskelig når ting ikke fungerer.

Men jeg har likevel ikke gitt opp helt. Jeg fortsetter å kjempe. Fortsetter å gjøre det jeg kan for å få det bedre. Møte opp til behandling, forsøke å få frem det jeg ønsker og trenger å si. Samtidig jobber jeg mye med meg selv utenom behandling også. Reflekterer over situasjonen min, setter meg små mål – som jeg gjør det jeg kan for å fullføre. Det er lite å utsette på innsatsen min, det er jeg sikker på!

Mai har vært en tøff måned – selv om det også har vært mange fine lyspunkt. Jeg er glad mai er over, så jeg kan legge det som har hendt bak meg – jeg skal legge det bak meg. Nå kommer sommeren for fullt, og jeg har mange planer å se fram mot. Jeg skal nyte sommeren med familie og venner. En epoke i livet mitt er over (og minnene kan ingen ta i fra meg), men mange nye ligger på lur. Jeg vet jeg har mye godt i vente, og jeg skal fortsette å vandre framover. Jeg vet jeg ikke trenger å gå de hundre stegene framover igjen – for jeg falt aldri SÅ langt tilbake.

Photobucket

Reklamer

23 tanker på “Å falle tilbake hundre steg!

  1. Jeg tror din verste fiende er din egen dårlige selvtillit. Når du har klart å jobbe opp den, så kan ingenting stoppe deg!! Du er ei flott jente, og jeg er så stolt av deg som aldri gir opp <3

    Sommeren din kommer til å bli fantastisk!

  2. Jeg mener det store skillet går mellom hvor makten ligger. Formes og styres vi innenfra av vår egen,iboende egenart,eller formes og styres vi utenfra av andres forventninger.
    Hvis vi oppdager at vi kan tilfredsstille alle våre behov på en ekte måte ved å være sentrum i vårt eget univers,blir alt det fryktelige strevet unødvendig. Det er nok bare å VÆRE. Vi blir som levende blomster som vokser frem av egne,indre drivkrefter og virkeliggjør vår iboende egenart.
    Problemene oppstår når vi mangler den grunnleggende erfaringen av at det vi står for i oss selv er nok.Da forsøker vi å skaffe oss nødløsninger ved å leve opp til andres forventninger. Et slikt strev er ikke bare fryktelig slitsomt,men også livsødeleggende. Jo mer vi forsøker å leve opp til andres mønster,jo mer fjerner vi oss fra vårt eget,indre liv. Til slutt blir vi så fremmede for oss selv at vi risikerer å miste oss selv. Vi blir som kunstige blomster,ikke ekte og levende.

    Alle som vil at vi skal skape oss om etter ytre mønster er ute etter vår bruksverdi,ikke vår egenverdi. Det de elsker er sine drømmer om hvem vi burde vært, ikke den vi virkelig er.En slik form for kjærlighet er det farligste som finnes. Vi lokkes bort fra oss selv i stedet for å få de livsvilkår som trenges for å kunne ta i bruk oss selv.
    Løsningen er ikke å seire i en kamp,men å gjøre en ny oppdagelse – oppdage at vi kan tilfredsstille våre behov i frihet gjennom oss selv som personer.

  3. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg… Jeg tror absolutt ikke du er ond, så den tanken må du slutte å tenke:)
    Det er veldig lett å skyve mennesker unna seg. Ihvertfall når man er vant til å bli såra. Det er mye bedre å skyve de man er glad i fra seg før man ender opp med å bli såra. Selvtillitten har mye å si, jeg håper du får bygd din opp, og at du får det bedre med deg selv:)

  4. Tilbaketråkk: ~Life as it is~: Å falle tilbake hundre steg! | Femelle

  5. Hver gang du skriver slike innlegg, begynner jeg å gråte. Gråte fordi du har det vondt, og ikke har hatt det bra. Jeg gråter til og med fordi jeg føler jeg klager på noe jeg ikke burde klage på, når du kommer med slike innlegg. Du har det vondere enn meg, du opplever værre ting enn meg, også kommer jeg å syter over at jeg ikke har vennskap jeg kan stole på. Jeg føler meg rett og slett slem her jeg sitter nå.

    Håpet må du ikke miste, lille venn. Det ordnet seg, og det er ikke hos deg feilen ligger. Ja, du reagerer og håndterer ting annerledes enn «normalt». Men hva er egentlig normalt? Alle individer reagerer og håndterer ting på sin måte, uansett om det er en sunn måte, eller en usunn måte. Ingen kan storme imot deg å si at det er feil, fordi du gjør det annerledes. Det viser bare at du tenker annerledes og føler annerledes enn andre folk, og det skal ingen kunne ta i mot deg. Det er noe av dette som også gjør deg til den jenta du er.

    Du er ikke den eneste som sliter kraftig med selvbilde og selvtillitt. Jeg vet ikke hvor mange år jeg har gått rundt å hatet meg selv, på grunn av utseende, på grunn av personligheten min. Men samtidig så vet jeg ikke om det er noe jeg kan endre på.

    Det som er en feil, er de personenen som går til nagrep, uten noen grunn, uten en gyldig grunn. Det er de som er feilen, ikke deg, kjære venn..

    At mai nå er over, tror jeg er positivt. Det har ikke vært en bra måned, men nå kommer sommeren, som du kan tilbringe på stranden sammen med Em, bade og kose dere. Masse grilling og «sjø»luft og bare nyte sommeren. Det fortjener du. Denne sommeren skal bli herlig for deg, en sommer du kommer til å tenke tilbake på å se at, dette var en positivt og herlig sommer.

  6. Jeg kjenner heller ikke igjen det som har blitt skrevet over her, heller tvert imot!! Du er ei nydelig jente, fortsett og kjempe videre, jeg heier på deg :)
    Kjempe gla i deg, KLEM <3

  7. Sv: Er akkurat det problemet jeg har nå. Jeg følger bloggere som jeg egentlig ikke får noe av og slikt. SÅ en opprydding skal skje i kveld :p Nei, jeg er ikke opphengt i lesertall og følgere og slikt. men liker gjerne å vite hvem som følger meg, siden det er såppas få som føgler meg :p Hehe…

    Skal bli godt å slette en del på bloglovin. Hvet ikke hvem jeg har der lengre heller :p

  8. Kan man forandre seg?
    Ja, det kan absolutt. Jeg tror at man kan forandre seg dit man vil bare man kjemper for det. Man kan forandre seg både negativt og positivt, men jeg tror at hvis man kjemper kan det alltids gjøres en positiv forandring. Men negative forandringer inntreffer ofte når du ikke gidder å bry deg, ikke gidder å kjempe for å være et bra menneske eller lignende.

    Kan man forandre sine måter å reagere på?
    Ja. Hvis du tenker deg om istedet for å bare la impulsene skje. Jeg veit at dette er vanskelig, men hvis du klarer å forandre de bare litt for hver gang. Bare veldig lite, så er det framskritt. Det blir bra til slutt.

    Kan man lære seg å kontrollere reaksjonene sine?
    Ja, det tror jeg. Men jeg aner ikke hvordan, hadde jeg visst det hadde ikke ting hvert vanskelige.

    Kan man lære seg nye og bedre måter og håndtere (vanskelige) ting på?
    Ja, du som går hos en behandler kan absolutt lære deg nye metoder der.. Hvis ikke tipper jeg at du veit om mange måter allerde før. Jeg veit ikke om du gir slike ting en sjanse, men selv om du synes at en metode ikke er riktig for deg eller patetisk, så er det bare å prøve likevel. Det hjelper kanskje.

    Er det virkelig mulig, eller er man dømt til å være akkurat slik man er?
    Jeg tror at man til en viss grad må være slik man er, men at man samtidig kan forandre seg på noen felt. Jeg tror at alt er en sammensetting av oppdragelse, miljø og hendelser i ditt liv. Jeg tror at du kan kjempe deg til den personen du vil være, men man burde samtidig være seg selv. «Be yourself everybody else is taken».

    Jeg svarte det som jeg tror, men dette er såklart forskjellig fra person til person.

  9. Jeg har ikke helt fått med meg all dramatikken (årsakene osv) men jeg vet at det trengs mer enn bare en person for at ting skal skli så mye ut. Det er nok ikke bare du som er problemet.

    *stor klem*

  10. for det fusta, tusen takk for gratulasjon:)
    for det andra, eg har vert innom bloggen din i ny og ne og ser at du ikkje har hatt det noge godt. eg trur kje det finnes nogen fasit på koss ein ska takla ting,men at ein må lera seg sjøl godt å kjenna for å konna vita koss ein sjøl ska takla det på best måte. DU e ikkje feil:)

  11. «Jeg lurer på . . .
    Kan man forandre seg?
    Kan man forandre sine måter å reagere på?
    Kan man lære seg å kontrollere reaksjonene sine?
    Kan man lære seg nye og bedre måter og håndtere (vanskelige) ting på?
    Er det virkelig mulig, eller er man dømt til å være akkurat slik man er?»

    Ja man kan forandre seg. Når jeg tenker på forandre seg så tenker jeg på personligheten og den blir formet mens du går. Alt det vi opplever rundt oss i verden styrer vår personlighet. Det er vel ingen enkel måte å forklare dette på, men ett ekstremt eksempel: En mann blir sendt i krigen. Der opplever og ser han mye både på godt og vondt. Når han da kommer hjem er han preget av dette og man kan da si at personligheten er forandret og han vil ha andre verdier i livet.

    Når det gjelder å forandre måter å reagere på og kontrollere reaksjonene så er det klart det går. Tenk de som har flyskrekk men som går i terapi for det. De lærer seg å kontrollere reaksjonene og forandre de til å kunne takle å fly uten angsten. Man er ikke dømt til å være akkurat slik vi er. Vi velger mye selv ved å gå aktivt inn for å bli bedre eller å lene oss tilbake å ikke prøve. Du prøver virkelig, og du har blitt veldig mye bedre på hvordan du håndterer ting på, siden jeg begynte å lese deg.

    Det kreves jobbing, veldig mye jobbing, men du klarer det til slutt det vet jeg :) <3

  12. Men fine Kristel, du er faktisk helt nydelig! Og som Carina sier – din verste fiende er din egen sørgelig dårlige selvtillit..

    Sv: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe på den kommentaren, selv om den sved litt, siden den sikkert ikke var slemt ment. Men jeg ble veldig glad for at du sa det likevel:) Takk!

  13. Sv: Haha, ja, jeg tenkte meg det:p Men nettopp derfor syns jeg egentlig at du burde ta den! Tenkte bare jeg skulle la være å sette deg opp, i tilfelle du syns det var ubehagelig. Men ja – jeg syns absolutt at du bør ta den, uansett om du velger å blogge det eller ikke, så hadde du nok hatt godt av å finne noen positive sider ved deg selv;)

    Og hvis det er noen trøst, så skal jeg love deg at jeg brukte noen timer på å tenke ut listen selv!

  14. åh det bildet med den teksten likte jeg!! har utrolig lyst til å kjøpe meg den toppen også,så den på cubus en dag :) Håper det blir bedre for deg fremover :)

  15. jeg tror det går an, men det må være utrolig vanskelig. jeg vil gjerne lære meg det.. jeg er også litt sånn som faller 100 steg tilbake.. jeg har brukt evigheter på å greie å starte på målet jeg har satt meg, uten å gi opp etter en dag og så holder jeg på da, men merker at selv om jeg noen ganger holder meg selv i tøylene er jeg fortsatt inni tankegangen jeg så gjerne vil ha bort.. det har ødelagt mye og jeg VIL jo ikke at det skal fortsette å gjøre det.. men sant..

  16. Tilbaketråkk: Oppsummering av Juni! « ~Life as it is~

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: