Det føles forjævlig!

Jeg finner ingen ord for hvordan jeg har det inni meg nå, annet enn at det føles forjævlig. Det er min egen skyld – som alltid, ingen kan komme å si noe annet. Men samtidig synes jeg det er urettferdig. Hvorfor MEG? Hvorfor er det jeg som skal sitte å ha det så forjævlig? Hvorfor er det jeg som skal sitte alene å gråte?

Jeg har hatt det fint noen dager nå. Med besøk. Det er så deilig å innimellom føle at livet er OK. Men før eller senere må man tilbake til virkeligheten. Problemene forsvinner ikke så lett, de kommer alltid tilbake.

Enda har jeg ikke hørt noe om ny time til psyk. Det føles både greit og ikke greit. Jeg er livredd for å begynne hos han nye, og vil ikke dra dit. Samtidig vet jeg at jeg må – fordi jeg VIL BLI FRISK og trenger behandlingen – og akkurat nå føles det som evigheter siden siste samtale med psyk.

Hvordan tror du det føles for meg? Ja, DU ja! Hva er det egentlig du vil? Jeg klarer ikke ha det slik som det er nå – det virker så falskt. Jeg føler at jeg ikke betyr noen ting – det føles helt forjævlig. Du ønsker å skåne – men ikke meg! Er det greit å skåne andre fra å bli såret, men gi blaffen i om det såret meg? Jeg har lidd mye for feilene mine, jeg lider enda for feilene mine – men jeg trodde det var OK nå. Men hvorfor føles det da så vondt enda?

Blir jeg lurt trill rundt? Eller er det jeg som er den som bruker deg? Eller er vi bare begge enige om at vi liker det slik det er nå? Jeg er så usikker på hva jeg vil, hvordan jeg liker det, om jeg klarer å ha det slik som det er nå. Jeg er så redd for å falle i samme fellen som tidligere. Redd for å falle. Redd for å bli såra.

Det er vonde tanker om alt og ingenting. Kaos. Jeg og eksen sammenlignet arr i går, han har noen arr han har fått ved uhell. Jeg spøka om arrene mine, og han spøkte. Og det var greit. Litt selvirioni og galgenhumor må man ha. Men samtidig gjør det vondt å studere arrene, og være oppmerksom på at dem er der. Til vanlig glemmer jeg dem, jeg bryr meg ikke om dem, og de rundt meg bryr seg ikke om dem. Og plutselig snakke om dem, se på dem, vite hvorfor de kom, når de kom – det gjør vondt. Det vekker en lengsel – samtidig som jeg føler meg så ferdig med selvskadingen. Jeg fikk en melding i gårnatt – en trist melding som handlet om selvskading. Jeg fikk vondt på vegne av den personen, men en bra ting var at jeg grøsset og fikk frysning ved tanken på dype kutt i huden min. Jeg forsøkte å se for meg at det var meg det handlet om, men jeg følte meg uvel ved tanken på å kutte meg dypt. Og det føles som en seier. Det er ikke kuttene jeg lengter etter, det er metoden –  for å fjerne det vonde.

Så håper jeg bare at folk forstår at jeg fortsatt har det vondt inni meg, selv om jeg ikke viser det med nye kutt på armene mine. Jeg er så redd for å ikke bli tatt på alvor lenger, når jeg ikke selvskader meg. Klarer folk å fortsett se smerten min? Vil min nye behandler tro at jeg trenger han, eller vil han mene jeg ikke har det vondt lenger når jeg ikke har selvskadet på 18 uker (nå i dag)?

Hva tror du?

Photobucket

Reklamer

14 tanker på “Det føles forjævlig!

  1. Go klem til deg i natten! Den hjernen til oss mennesker er finurlige greier ja, noen får masse problemer mens andre danser seg igjennom det.

    Å såklart du blir tatt på alvor selv om du ikke gjør det mer, det er flott og et skritt i riktig retning.

    må nesten lese meg til hva og hvorfor spørsmålene mine selv her .

    Natta og sov godt

    Mvh Jk

  2. Vet du hva? Om noen velger å ikke ta deg seriøst fordi du ikke har kuttet deg noe på 18 uker (som er KJEMPEBRA) så til helvete med dem!! Jeg vil også tro at behandleren din vet at problemene dine ligger dypere enn arrene og kuttingen!

    Jeg vet ikke hva jeg kan si, annet enn at jeg alltid er her om du trenger noen å snakke med, jeg er glad i deg, og jeg sender deg en stor klem <3

  3. Det er klart at du må bli tatt på alvor selv om du har vært fantastisk flink til å la være å kutte. Det er et stort skritt i riktig retning, men det betyr jo ikke at alle problemene dine har forsvunnet på magisk vis. 18 uker, det kan du være så stolt av!! Jeg er hvertfall stolt av deg<3

    Skulle så gjerne vært hos deg og gitt deg en god klem, Kristel.. Det blir liksom ikke det samme over nettet. Men jeg er glad i deg<3

  4. Selvfølgelig blir du tatt på alvor søte du! Jeg skjønner at ting kan gå litt opp og ned, frem og tilbake. Livet er en bergogdalbane sies det.. Det er bare så synd at det er så skeiv fordeling, noen får all dritten mens andre har et liv på roser… Men det er ikke så mye man kan gjøre med akkurat det. Det vil nok gå bra med den nye psykologen! Du er sterk og du klarer det om du vil! :)

  5. Jeg vet at psykologen vil ta deg alvorlig uansett om du skader deg eller ikke.. De ser på mer enn det. Jeg har ikke skadet meg på halvannet år ca, og behandleren min har i den perioden også vært bekymret for meg, selv om jeg ikke skader meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: