Å føle at man trenger å bevise sine historier.

Jeg husker en episode da jeg gikk i 7. klasse. Vi hadde gym sammen med 8. og 9. klassen. Det var ei jente i 9. klassen som tidligere hadde mobbet meg, og hun var småslem også på denne tiden. Jeg følte meg veldig utenfor på barne- og ungdomsskolen. Denne gangen i gymmen ville jeg ikke være med. Jeg følte jeg ikke mestret det, og jeg hatet å dusje sammen med de andre. Komplekser… Så jeg satt i utstyrsrommet og gråt. Noen var så snille at de kom å lurte på hvordan det gikk, og hva som var i veien – da denne slemme jenta kom og påsto at jeg sikkert bare gjorde det for oppmerksomhet, og at jeg egentlig ikke var lei meg.

Det sitter igjen. Det har alltid sittet igjen. Det finnes mange slike små eksempler. Oppmerksomhetssyk. Det er jo det en selvskader er, sant?! Det er jo det mange tror og mener. At vi bare gjør det for oppmerksomhet, at vi egentlig ikke er psyk.

Jeg har i løpet av de siste årene blitt klar over hvor mye jeg føler at jeg må bevise ting. Bevise mine historier. Bevise min smerte. Bevise ALT.

Det er egentlig litt dumt, men nå får jeg besøk av fire jenter til bursdagen min – nettvenninner, blogghjerter! Og jeg tenker at jeg gleder meg til å vise dem datteren min, så de ser at hun er ekte. At jeg ikke bare har jugd om at jeg er mamma til ei superskjønn jente. Hvorfor føler jeg at jeg trenger å bevise at jeg er mamma? Dere har jo sett bilder av henne. Og  hvorfor skulle noen lyve om at de er mor? Men det er slik jeg føler det. At jeg må bevise det.

En annen ting jeg følte jeg måtte bevise var selvskadingen min. Når jeg gikk til min første behandler, JB – var det veldig ofte at jeg følte at jeg måtte bevise det ovenfor han. Han gav aldri noe uttrykk for at han ikke trodde på meg, eller at han ikke så alvoret i det – snarere tvert i mot. Men likevel følte jeg at jeg måtte bevise det. Så når jeg kom dit etter å ha skadet meg den natta, så håpet jeg alltid at han spurte om å få sjekke sårene – slik at han skulle se at de var ekte. Mange ganger spurte han også om dette, og det var en lettelse å kunne vise fram armene mine – da fikk han se at det var ekte, i tillegg til at jeg hadde noen å dele det med, smerten min . . .

Jeg tror det kommer litt av at jeg ikke ble trodd når det kom til voldtekten. Saken ble henlagt, politiet trodde ikke på meg. Jeg følte også at mange bekjente ikke trodde meg, og var også redd for at mine venner ikke trodde meg. Jeg er usikker enda, tror de det virkelig, eller later de som de tror meg? Saken ble jo henlagt, tror folk at det betyr at det ikke var sant? Og hvordan skal jeg noensinne klare å bevise det? Spesielt når jeg selv ikke lenger vet hva som er sant. Jeg går gjennom detaljene i hodet; dato, klokkeslett, hendelsesforløp – men hans falske forklaring i avhørene forvirrer meg, og det er vanskelig å grave fram fortrengte minner.

Jeg husker en gang. Sommeren for 5 år siden, må det være. Jeg og datteren min hadde vært hos pappaen hennes, søkt tilflukt – som jeg så fint kalte det på den tiden. Jeg og min pappa kom ikke noe godt overens. Vi kranglet veldig mye og hele tiden. Jeg provoserte han nok litt mer enn hva jeg behøvde. Men den dagen kom han å henta oss, vi skulle være med hjem. Vi skulle grille og kose oss, hele familien. Og det skulle bli deilig å komme hjem igjen, etter å ha vært borte over en uke. Men på tur hjem begynte jeg og pappa å krangle, over en filleting egentlig. Kranglen varte nesten hele veien hjem, 6 mil i bil – en time å kjøre omtrent. Det ble verre og verre, og pappa begynte å true med å slå meg – han var så sint. Han var mer opptatt av å slå etter meg, enn å følge med på veien. Det var skremmende. 5 KM hjemmefra stoppet han bilen, og ville kaste meg av – sa jeg kunne få gå hjem. Mens han gikk rundt bilen, ringte jeg faren til datteren min. Jeg følte jeg måtte bevise det for han, hvordan pappa kunne være – og endelig hadde jeg anledningen. For jeg følte hele tiden at han ikke trodde meg, da jeg kom hjem til han- gråtende pga pappa, og ville være hos han noen dager til ting hadde roet seg. (Vi kom oss trygt hjem, pappa lot meg sitte på hele veien, da han forsto jeg hadde ringt noen – etter den gangen har han vært bedre, jeg tror han selv ble skremt over sin egen oppførsel. Vi har enda perioder vi ikke klarer hverandre, men vi begge er flinkere til å trekke oss unna, i steden for å lage 3. verdenskrig.)

Nok et eksempel på den trangen jeg føler for å bevise ting som har hendt meg. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men det er ganske slitsomt. Kanskje fordi ingen noen gang har kommet til meg, tatt meg i hånden, sett meg inn i øynene og sagt

Liljen, jeg TROR deg!

Eller, det er vel ikke helt sant. Eks-behandleren min sa det til meg noen ganger, og jeg følte vel at han trodde meg – sånn innerst inne. Vennene mine har sagt de tror meg, men det har ikke føltes ekte. Ikke nødvendigvis at de ikke mener det, men de forstår ikke hvor viktig det er at det blir sagt på riktig måte – på en måte. Det er enkelt for hvem som helst å slenge ut et «jeg tror deg» . . .

Photobucket
~Har du noen sinne følt det slik, at du føler du må bevise noe?
~Har du noen sinne blitt beskyldt for å lyve om alvorlige ting?
~Har du noen sinne slengt ut et «jeg tror deg» uten å mene det?

Photobucket

Reklamer

22 tanker på “Å føle at man trenger å bevise sine historier.

  1. åh, som jeg kjenner meg igjen. jeg har opplevd så alt for mye smerte i livet mitt til at jeg noen gang tror jeg vil klare å få kjæresten min, mamman min, pappan min eller noen andre jeg har i livet mitt til å forstå nøyaktig hvor vondt jeg har hatt og fortsatt har det. jeg må lete utenfor min krets for å finne mennesker som forstår. selv om jeg skulle ønske familien min kunne forstå det like mye som jeg ønsker, er det alikevel godt å vite at det iallefall er NOEN der ute som vet hvordan det er. mobbingen, familieforholdene, flyttingen, ekskjærestene, selvskadingingen, selvhatet og den konstante krigen med meg selv har ødelagt meg og den jeg kunne blitt. selv om jeg har kommet meg langt fram i livet de siste årene, er forsatt deler av meg helt ødelagt, og jeg har mistet troen på at jeg noensinne kan klare å bli den personen jeg ønsker å være – fri, selvsikker, selvstendig og uten frykt for det som finnes utenfor mine 4 vegger.

    jeg tror deg.

  2. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i teksten, selv om jeg ikke kan sammenligne mine opplevelser med dine. Det du har gått igjennom er så mye sterkere. Og jeg håper du tror meg når jeg sier at jeg tror deg!!!

    <3

  3. Hei Kristel. Selvfølgelig vil du bevise ting. Den psykiske lidelsen er ofte vanskelig å forklare. Sår og andres destruktive oppførsel. Følelsen av at andre SER deg at du blir hørt og bekreftet i atdu er der, at dine smerter er relle er forståelig. En skadet arm, eller en sint, oppgitt, frustrert og fortvilet far er mer håndfast enn de kaotiske følelsene inne i hodet ditt. Men begge deler er like virkelige.
    Det å føle at man alltid må forklare og rettferdiggjøre seg selv og sine handlinger er slitsomt. Det er mange av oss friske som også sliter med dette. Den dagen selvbildet og selvfølelsen din er så god at du ikke lenger føler behov for å bevise og rettferdiggjøre deg selv og det du gjør så har du tatt et vannvittig langt skritt. Dit kommer du ikke hverken idag eller imorgen, men du kan begynne å pakke sekken for den lange turen. Du er nemlig på vei.
    Lisemor

  4. Dette er ting det er vanskelig for meg å sette meg inn i, for jeg har ikke de samme utfordringene. Det verste jeg kan komme på for min egen del, er da jeg var kvalm og syk hele svangerskapet med Sara. Å være gravid skal ikke være en sykdom, men jeg var syk. (Kjenner faktisk at bare å påstå det skriftlig her er litt vanskelig – men jeg VAR syk) Heldigvis syntes det godt på meg, og jeg kastet opp alle vegne, så alle SÅ det jo – likevel følte jeg at folk syns jeg var veik som ikke greide å være gravid uten å spy.

  5. veldig bra innlegg dette her vennen.
    synes dette var veldig ærlig og synes du er modig som skriver dette.

    Det er grusomt å føle man ikke blir trodd, fordi det er i bunn og grunn bare en selv som veit hva som er rett.
    personlig velger jeg alltid å tro det andre sier.

  6. Det er første gang jeg kommenterer et innlegg av deg, selv om jeg allerede har lest bloggen din i noen uker.

    Jeg fikk en kronisk fysisk sykdom for noen år siden- men før legene fant noen diagnose (og dette tok et års tid) var det kun en person som trodde på meg. Alle andre betvilte at jeg hadde smerter, siden de ikke kunne finne årsaken; og trodde det var noe galt med huet mitt. Dette inkluderer fastlegen min og foreldrene mine.Jeg var på denne tiden en 14 år gammel jente og måtte slutte på skolen pga smertene. Det var godt å få bevist til slutt at jeg faktisk var syk på ordentlig- men denne opplevelsen har gjort at jeg er redd for å ikke bli trodd. Før jeg fikk diagnosen begynte jeg til og med å tvile på meg selv, at jeg innbilte meg det hele.

    Omgivelsenes kraft er utrolig sterk, og du kan bli lurt til å tro en hel del ting om deg selv som ikke stemmer. Til slutt lurer man på om man egentlig er snill og grei eller om man er en syk, syk person (mentalt her altså).

    Dette blir lett en ond sirkel. Hvis man er vandt til å ikke bli trodd, kan man etterhvert bli sett på som manisk når man prøver å komme med et nødskrik til omverdenen om hvordan man faktisk har det. At man tviler på seg selv gjør jo at andre tviler på deg også, det er en naturlig effekt. En selvsikker person kan si nesten hva som helst og folk tror og stoler nesten blindt på hva denne sier, og omvendt. Og dette fordi man tenker at en selvsikker person er vandt til å ha rett, og har sikkert rett nå også. Mens en usikker person er vandt til å ta feil, og derfor kanskje tar feil denne gangen også. Men denne usikre personen er ikke nødvendigvis en person som tar prosentvis mer feil enn den selvsikre, men bare en som er et offer for å ikke å ha blitt trodd.

    Man kan ha mange oppfatninger av hva som har skjedd opp gjennom tidene. Men din virkelighet, og ditt perspektiv er like viktig som alle andres! Og like ekte. Og jeg tror det er færre som lyver for å få oppmerksomhet, enn de som lyver for å ikke tape ansikt.

    dette ble langt, men håper det ikke gjør noe.=)

  7. Tilbaketråkk: Oppsummering av April! « ~Life as it is~

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: