Important notice: Dette innlegget er ikke for å skylde på hverken det ene eller det andre, 
kun for å lufte tanker omkring noe som er vanskelig for meg.

~~~~

Jeg er for tiden inne i en veldig vanskelig periode. Jeg er psyk. Og diagnosen min, samt gamle minner og erfaringer sitter i meg og fucker opp tanker og følelser, og ikke minst handlinger. Handler utført på impuls. Handlinger utført i affekt. Handlinger utført i sinne og skuffelse. Jeg sier og gjør dumme ting, uten å tenke over konsekvensene. Hvor konsekvensene blir at jeg sitter igjen enda mer trist og nedfor, sint og skuffa. Og ikke minst hvor andre sitter igjen såret og sint, fordi jeg har dratt andre uskyldige inn i min fucka verden med vrangforestillinger.

Vrangforestillinger som går ut på at det er alle mot en. Meg mot alle. Hvor jeg er alene, og ingen forstår – ingen bryr seg. Alle misforstår meg. Ingen liker meg. Og alle er ute etter å ødelegge meg, ved å rotte seg sammen mot meg. Vrangforestillinger som sier meg at alle har en skjult mening med det de sier eller skriver – fordi det er jo bare nødt til å handle om meg. Den skjulte meningen er negativt ladet. Selvfølgelig er den negativt ladet, hvem skulle vel skrive eller si noe positivt om meg. Vrangforestillinger!

I disse periodene er det vanskelig å stole på andre. Selv min beste venn kan være en jeg ikke stoler på, jeg vurderer nøye hva vedkommende sier – og ofte misforstår jeg min venns mening. Jeg oppfatter det som kritikk, jeg oppfatter det som om det var vondt ment. Jeg klarer ikke å se at det var sagt i beste mening – da.

Sakte men sikkert kommer jeg meg ut av den dårlige perioden. Jeg våkner opp til en verden enda verre enn jeg forlot den. Jeg våkner opp og innser hva jeg har gjort. Ser at ødeleggelsene er et faktum. Vennskap og relasjoner er revet i biter, som små hus revet i stykker av en tornado – hvor JEG har vært tornadoen. Jeg sitter igjen mer alene enn jeg følte meg i utgangspunktet.

Nye følelser dukker opp. Anger. En intens anger. Hvordan kunne jeg la dette skje? Hvordan kunne jeg la mine vrangforestillinger få meg til å handle på denne utilgivelige måten? Jeg angrer for mine ord og handlinger, for jeg innser nå – i et klart øyeblikk – at jeg har oppført meg urettferdig og urimelig. Jeg anger for at jeg ikke la bånd på følelsene mine, og for at jeg ikke klarte å kontrollere reaksjonene. Jeg hadde jo blitt så flink til det – å kontrollere borderlinereaksjonene. Jeg lot usikkerheten ta meg, og vrangforestillingene fikk makten. Jeg angrer for at jeg lot det gå utover de jeg er aller mest glad i, jeg angrer for at det gikk utover andre uskyldige. Jeg angrer, og jeg skjemmes. Jeg skjemmes over måten jeg håndterte dette på. Jeg skjemmes over hvor ond og påståelig jeg har vært. Jeg skjemmes over hvor urettferdig jeg var. Og jeg skjemmes over at jeg – som hadde kommet så langt – enda kan falle tilbake på psykdommens grusomme skyggeside.

Jeg har lært på den harde måten. Tro meg, jeg har lært. Men hva hjelper det å ha lært, når man faller inn i klørne på et monster man ikke kan kontrollere? Eller kan man lære å kontrollere det? Fortell meg hvordan! Jeg trodde jeg hadde knekt koden, jeg trodde jeg hadde lært meg å kontrollere det – og for en periode er jeg sikker på at jeg klarte det også. Men man blir sliten av å kjempe en daglig kamp, og da er det lett å legge fra seg beskyttelsen og bare la det stå til.

Det er vanskelig å innrømme sine egne feil. Det er vanskelig å ta på seg ansvaret for tornadoens ødeleggelser. Man er redd for å ikke bli tatt på alvor, redd for at andre skal tro man ikke mener det man sier. At unnskyldningen og innrømmelsen ikke er oppriktig. For det er jo også noe man har lært gjennom årene, at man ofte blir sett på med andre øyne etter en slik storm – hvor andre gjerne har fått ny oppfatning av deg, en martyr, en manipulerende biatch!

Kan man ikke ha evnen til å være ærlig og oppriktig, selv om man også har evnen til å skape slike store ødeleggelser?
Må det ene utelukke det andre?

Dette minner meg om innlegget jeg skrev om at ingen er bare god, og at ingen er bare ond. Vi alle har begge delene i oss – bare at noen har mer av det ene eller det andre.  Les mer her…

Jeg skulle ønske jeg bare kunne grave meg ned i dritten. Fortsette som før. Ikke innse mine egne feil, og -måtte gud for by- aldri innrømme feilene mine. Det er så mye tryggere, så mye mer kjent – det er det jeg KAN. Men hva slags liv er det? Nada! Et liv i ensomhet og sorg. Et liv med skam og anger. Et liv ikke verdt å leve. Derfor er jeg glad jeg kan se feilene mine, og at jeg tørr å innrømme dem. Jeg kjenner mine feil. Jeg kjenner mine mangler. Jeg kjenner sykdomsbildet mitt – jeg er trossalt ikke ny i gamet. Mange år med stormer og ødeleggelser har fått meg til å åpne øynene. Og jeg har lært – jeg har bare ikke lært det nødvendigste; å KONTROLLERE og LEGGE BÅND på reaksjonene og handlingene.

Jeg vet hva jeg trenger å jobbe med. Jeg må lære meg å kjenne igjen vrangforestillingene før de er her for fullt. Jeg må lære meg å kontrollere reaksjonene og ikke minst impulshandlingene. Jeg må lære meg å trekke meg unna, og ikke oppsøke trøbbel. Jeg må lære meg å ikke la frustrasjonen min gå utover andre. Det er en utfordring, men jeg vil heller jobbe hardt med meg selv, enn å miste alle jeg er glad i.

Jeg er redd. Redd for at det er for sent. Redd for at jeg ikke har det som trengs for å reparere ødeleggelsene mine. Det krever mer enn en hjullaster og en bulldoser for å få unna dritten som ligger igjen etter meg. Det krever mer enn hammer og spiker for å bygge opp det jeg har revet ned. Jeg skulle ønske jeg visste HVA jeg trengte for å starte oppbyggingen, om det i det hele tatt er mulig å bygge det opp igjen. Kanskje blir byen liggende øde for evig og alltid- da kommer jeg ikke til å tilgi meg selv. Den vakreste byen jeg har sett. En by som oset av latter og glede. Fest og karneval. En by dekket av blomster og farger. Jeg slapp løs tornadoen i meg, og nå er byen ødelagt. Igjen ligger ruiner, som kanskje etterhvert blir gjengrodd og glemt.

Jeg er lei meg for at jeg kan være slik en storm, men vit at jeg kan være solskinn også – glem ikke solskinnet!

Ser dere regnbuen jeg forsøker å vise dere gjennom de mørke skyene?
Ser dere solstrålene som forsøker å trenge seg gjennom de tykke grå skyene?
Ser dere troen og håpet, ser dere viljen?
Ser dere ærligheten, og ser dere unnskyldningen?

Tilgi meg.