Dette kjennetegner en tvangsspiser.

Dette kjennetegner en tvangsspiser.

– hun som aldri tok seg sammen lenge nok [Check]
– hun som misunner bulimikeren oppkastet [Check]
– hun som ønsker seg bittelittegrann anoreksi [Check]
– hun som utsetter livet sitt til hun blir slank [Check]
– hun som spiser fort uten å smake på maten [Check]
– hun som ikke gir seg selv lov til å nyte [Check]
– hun som fortsetter å spise når maten er ryddet bort [Check]
– hun som skammer seg over sin mangel på kontroll [Check]
– hun som er alt for andre men aldri selv ber om hjelp [Check?]
– hun som lever fra halsen og opp [Check]
– hun som har en kropp hun hater [Check]
– hun som ønsker både nærhet og avstand [Check]
– hun som gråter inne i seg [Check -men også utenpå av og til da.]
– hun som lever med selvforakten [Check]
– hun som spiser opp drømmen om et liv [Check]
– hun som aldri klarte det [Check]

Et menneske med tvangsspising er tilsynelatende svært selvdestruktivt. Selvforakten hos den det gjelder, er ofte formidabel. Det vanskelige forholdet til mat er et symptom på underliggende problemer av følelsesmessig karakter.Det går an å snu den selvdestruktive atferden til noe positivt og oppbyggelig, men jobben må gjøres innenfra. Utfordringen ligger i å få kontakt med og bearbeide de følelsesmessige problemene. Du må sannsynligvis gradvis redusere overspisingen for å klare å få kontakt med dem.

Og styrken til å gjøre det finnes inne i deg.

 

Jeg har slitt med mat så lenge jeg kan huske.  Da jeg var yngre var jeg ganske lubben. Valpefett. Jeg spiste hverken frokost eller mat på skolen fra 5.-6. klassen. Da jeg flyttet på hybel spiste jeg lite mat, og det gav resultater. Jeg ble veldig tynn, og mange mente at jeg «holdt på å forsvinne». Jeg syntes aldri jeg var tynn, men jeg skjønner jo at jeg må ha vært det. Jeg brukte samme bukser som mine slanke venninner, sant! Jeg ser det jo nå, hvor tynn jeg var.

Men jeg la på meg 20 kilo når jeg ble gravid, og det var ikke så lett å ta bort etter fødselen. Noe av det kom bort, men ikke alt.

Så ble jo ting verre for meg igjen. «Brudd» med pappan hennes, avlutte skolen igjen, og alt gikk egentlig ganske nedover. Så spisingen begynte. Den ekstreme overspisingen. Maten som får meg til å føle meg nummen og følelsesløs. Maten jeg ikke eier kontroll over.

Så her sitter jeg. Overvektig. Mens maten enda har kontroll over meg. Perioder med overspising. Jeg klarer ikke slutte, jeg klarer ikke få kontrollen. Og jeg klarer knapt å innrømme problemet. Det er for flaut. For nå kan alle se hvorfor jeg er feit. Jeg snakker ikke om dette. Ever. Men fant denne listen i en gammel dagbok, og mente at et blogginnlegg ville være på sin plass. Mat er min trøst.

Photobucket

Reklamer

33 tanker på “Dette kjennetegner en tvangsspiser.

  1. Mange fyller et stort tomrom inni seg, med mat.
    Et tomrom som skulle vært fyllt av kjærlighet, aksept, godhet, å bli møtt og hørt osv.
    Blir ikke tomrommet fyllt av det riktige, prøver man i sin desperasjon å fylle det med det eneste man har igjen, mat. Det ingen kan ta fra en.
    Dette er litt av mine tanker når det gjelder dette temaet. Jeg har hatt både anoreksi og bulimi, og som de fleste vet, kan en bulimiker spise enorme mengder. Det gjorde jeg. Fordi det var så TOMT. Tomrommet og smerten ble bare større til mere jeg spiste, og det ble en ond sirkel.
    Heldigvis ble den brutt til slutt. Når jeg fikk den rette hjelpen med de underliggende problemene.

    Er så trist at tvangsspising ikke blir tatt like alvorlig som anoreksi og bulimi. Tvangsspising er blitt et sånnt negativt ladet ord. Som om det skulle være noe mer negativt enn de andre formene for sf. Det er blitt så tabu å snakke om tvangsspising. Trist, for mange bører dette problemet alene og tør ikke be om hjelp!

    Dette var modig gjort!

    • Ja, jeg skjønner hva du mener.

      Alt jeg vil med bloggen min er at andre skal få et annet syn på ting, og at noen kanskje skal få se at de er ikke alene. Om det var modig eller dumt å skrive om dette vet jeg ikke. Skummelt er det iallefall.

  2. Det er hvertfall ikke noe å skjemmes over kristel.Mat er et stort problem for mange,selv om de ikke mener det selv,eller at de tror at man ikke kan ha en sf fordi man overspiser og beholder maten.En sf handler ikke om å være tynn,det handler om å ha problemer med mat,et unormalt forhold til mat og syn på egen kropp.

    Jeg synes det er tøft av deg å stå fram med dette innlegget jeg,og du har hvertfall ingenting å skjemmes for.

    klem

    • Jeg tror nok mange som sliter med dette, eller annen spiseforstyrrelse uansett skammer seg litt.

      Jeg skammer meg mye, fordi jeg ikke har kontroll over maten. Jeg vet jeg burde spise annerledes, for å prøve å gå ned i vekt igjen. Men det klarer jeg ikke, og det skjemmes jeg over.

      Men ja, SF blir jo ofte forbundet med syltynne jenter eller gutter, og ikke de som feks er for tykk.

      Jeg følte tiden var inne for å skrive litt om dette. Selv om jeg ikke har snakket så mye om dette i behandling. På en måte føles det tryggere å skrive om det på bloggen, enn å snakke om det i behandling.. :/

  3. Kjempeflott innlegg, kjenner meg utrolig mye igjen i det du skriver. Beundrer deg veldig mye for at du er så tøff at du har turt å skrive det her.

    Har fulgt litt med på bloggen din de siste ukene, og jeg ser at du har det veldig hardt. Hvis du vil ha en utenforstående å snakke litt med, så er jeg veldig gjerne her for deg. Men bare hvis du vil :)

  4. Beklager at jeg ikke kommenterte dette da.. huff.

    Jeg har jo skjønt du ikke har det bra om dagen. Det var trist å lese dette.

    Jeg kjenner ikke til dette noe særlig, men det kan vel stemme at dette ikke blir tatt like mye på alvor som anoreksi og bullemi som en annen her skriver.

    Synes det er tøft av deg dette. Kan ikke være enkelt og kjempe med dette hver eneste dag kjære deg.. Ønsker deg alt godt så håper jeg du får hjelp.
    Klem. klem.

    • Takk Trinecam!

      Ja, overspising eller tvangsspising blir ikke sett på som en SF i like stor grad som de andre to. Som jeg skrev over her, SF forbindes med syltynne mennesker. (og da helst jenter..)

      Tusen takk <3

  5. sv: Godt å høre at noen er enige! Ja det er jo faktisk tenåringer/Barn som bruker det mest. Og bruker MYE penger på det!

    Huff, så modig du er som tørr å skrive slik. Beundringsverdig! Tragisk at du skal ha det så tøft. Håper det går bedre med deg! Klem <3

  6. Lista fikk meg til å gråte, fordi jeg også kan «check’e» på alle punktene. Veit ikke hva mer jeg skal si, tvangsspising er helt forjævlig vondt.

  7. Kjenner meg voldsomt i hva dere snakker om. Har slitt med anoreksi i ettpar år, og ble sykelig tynn. Ble alvorlig syk, og dette resulterte i maange månder nesten tvangsinnlagt. Ble skrevet ut av sykehuse for rundt 1 år siden. Det var da maten tok overhånd for meg! maten ble motsatt, det ble en måte for å fulle dette tomme rommet som var inne meg. Det tomme rommet som jeg tidligere fylte ut med å ikke spise. Sliter ekstremt enda.. Var nede i 30kg, og jeg er 177 høy. nå har jeg lagt på meg like mye som jeg veide for 1 1/2 årsiden.. å dette bare på 1 år. å dette er overspise-kilo! Jeg kan flykte i kjøleskapet med en gang noe skjer. Med en gang noe jeg ikke har kontroll over skjer.. er helt fortapt. Vet ikke hva jeg skal gjøre. har heldigvis en herlig samboer nå som er til stor hjelp. Også noen fantastiske foreldre, og gode venner jeg fikk i mine sykepleiere på sykehuset. Hadde det ikke vert for den støtten jeg har fått vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Men uansett, dette er nesten like forferdelig som da jeg nektet meg «det gode»..

    følger med dere alle, vet hvordan det er.. En vil bare rømme.. rømme inn i maten sin trøst:/

    • Så leit å lese anonym :( SF og issues med mat er ikke noe gøy i det hele tatt. Hverken om man sulter seg, eller spiser alt for mye.

      Det er veldig godt å lese at du har god støtte, det er så viktig! :)

  8. Hm.. Jeg kjenner meg mye igjen.. Og det er litt kjipt.. Men jeg har ikke den diagnosen da.. Snakker aldri med beh. om mat..

    • Så leit :(

      Jeg har heller ikke diagnose, for jeg har heller ikke snakket med behandler om mat. Jeg føler det er å mye annet som er viktigere å ta tak i. Voldtekten, selvskadingen og borderline.

      Men faktisk så vurderer jeg å skrive ut dette innlegget, for så å ta med neste gang. eller kanskje etter at jeg har fått ny behandler..

  9. Jeg syns det er sterkt og modig av deg å skrive dette! Altfor mange ser på overvektige som dumme, og forstår ikke at det ligger problemer og sykdom bak overvekten. Det er trist. :/

    Jeg håper du blir frisk, og at du klarer å få et normalt syn på mat etterhvert! Jeg tror de aller fleste jenter har vært borti spiseproblemer på et eller annet punkt, så jeg tror mange kjenner seg igjen. Jeg har selv veid tjue kilo mer enn jeg gjør i dag, og det på grunn av at jeg ENDELIG begynte å spise normalt etter en periode med lite mat og enormt mye trening. Så du er ikke alene!

  10. Kjenner meg igjen selv. Det er forbanna kjipt.

    Håper og ber om at overspising (som jeg velger å kalle det) også blir tatt like alvorlig som bulimi og anoreksi snart – fordi det er derfor stadig større del av befolkningen i verden rett og slett blir så feite at de dør av det.

    Jeg håper også at dette er noe du kommer deg igjennom. Det er ingen skam å be om hjelp! Lykke til :-)

  11. Tilbaketråkk: Oppsummering av Mars! « ~Life as it is~

  12. huff..begynte å gråte da jeg leste dette…:(
    sier check på alt…føler meg desverre helt ute selv!finner ingen sider på nettet som kan hjelpe meg…føler ikke legen tar meg på alvor…!ingen rundt meg som jeg prøver å forklare skjønner hvor mye jeg faktisk sliter med dette!jeg var så flink for et år siden..og plutselig skjedde det noe..og nesten alt var på igjen!kommer ikke tilbake!

    håper det går bedre med deg iallefall!!

    hilsen anette

  13. Tvangsspising er en spiseforstyrrelse på lik linje med andre ulike typer som anoreksi og bulimi. Jeg vet godt at det ikke alltid virker slik.
    Jeg anbefaler så sterkt IKS (interressegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser), de tilbyr mye bra til alle de ulike typene. Ved å abonnere på medlemsbladet deres er det så mye godt å lese om andre som har det akkurat som en selv.

    IKS sin betegnelse på en spiseforstyrrelse: «Man har en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og handlinger i forhold til mat, kropp og vekt går utover livskvalitet og fungering i hverdagen.» (www.iks.no).

    Ikke vær redd for å fortelle dette til en behandler, nettopp å åpne seg for andre om denne «hemmeligheten» er en veldig vikitg del for å kunne bli frisk.

    ;)

  14. Kjenner meg igjen i alt på lista di. Har slitt med dette i lang tid, endelig har jeg ett navn å sette på «problemet» mitt.

  15. Jeg tror jeg tvangsspiser, jeg har gjort så lenge jeg kan huske. Siden småklassene på barneskolen faktisk. Jeg er 16 nå og jeg sliter. jeg lider også av depresjon og jeg gråter hver dag. Skrev akkurat et innlegg om spisingen på bloggen, det er ikke noe jeg vanligvis snakker om. Det er ikke før nå nylig at jeg har insett at jeg har et problem, i dag er første gangen jeg har hørt om tvangsspising faktisk. Jeg er redd…

  16. Hei!

    Kom over bloggen din på VGnett og lurer på et par ting.
    Har ikke lest mye om tvangsspising så correct me if im wrong;)

    Er heller ikke overvektig/ har ikke hatt problemer med spising så har selvfølgelig vanskeligheter med å sette meg inn i situasjonen din.

    Merker ofte selv at bare det å være i huset, innenfor de fire veggene
    gjør at man automatisk spiser mere mat, dette pga. pris på mat ute,
    anledning, og at man ofte må sette seg ned (bruke tid på nettopp det å spise).

    Vet selv at de dagene jeg er ute i aktivitet, la det være en tur i skogen/ byen, eller jobber, så vil jeg automatisk spise midre mat.

    Ha ting å gjøre, så er det «vanskeligere» å få i seg et normalt matinntak.

    Kan jeg spørre om du har daglig jobb/ er mye ute blant mennesker om dagen, da man gjerne ville gått rundt hjemme og spist? skjønner også at
    du nettopp har fått barn og at dette selvfølgelig har stor påvirkning på dette.

    Uansett, lykke til!

    Mvh. Mario

  17. Tilbaketråkk: Oppklaringsinnlegg i forbindelse med VG-artikkel. « ~Life as it is~

  18. Check, check… Check osv osv… Hatt det sånn i mange år, og VET hvorfor jeg har det. Enten må man «lære seg å leve med det», eller man kan stupe ut i en kjempestor suppe som heter psykolog og behandling. Gikk til behandling i 5 eller 7 år. Husker ikke faktisk, da hele greiene holdt på å ta knekken på meg. Selvtillit og kjærligheten til min familie fikk en real knekk i grunnvollene, og jeg måtte bare stemple ut av opplegget. Man må være frisk for å klare og være sjuk her i Norge. Samtidig må man også vite hva som feiler deg når du velger å gå til legen.
    Er det noe som legen ikke har hørt om, blir du sendt ut av rommet med rekvisisjon til psykolog.
    Alle har noe de sliter med. Vi er dessverre ikke spesielle. Vi er egentlig heldige som ikke har det verre..
    Jeg jobber i helsevesenet, og har virkelig sett at «mitt problem er visst ikke så ille som jeg trodde».
    Jeg lever i en familie hvor jeg prøver å spise sånn som de andre.. Måler meg med de. Det funker..ihvertfall i perioder.
    Andre ganger når jeg detter utpå kjøret igjen, spiser jeg når ungene ikke er tilstede. Vil jo ikke lære de mine dårlige vaner. Sånn går nu dagan.. Prøver å ikke henge meg opp i det. Prøver å fokusere på andre og mer hyggelige ting.
    Så summa sumarum: Det går fint ann å være lykkelig med tvangsspising. Jeg har lært meg å leve med det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: