Jeg ble voldtatt . . .

Når jeg startet 3. året på videregående, var jeg sjeleglad for at jeg fikk meg hybel i nabohuset til der hvor mine to beste venninner hadde fått seg hybel. Og i starten av skoleåret var det superfint. Vi hang mye sammen, og hadde det veldig gøy. Jeg hadde vært mye alene og ensom de to første årene mine på VGS – så det var godt å endelig ha dem der, og atpå til så nært.

Jeg hadde en litt sær leiekontrakt. Jeg var bundet til å bo der ut hele skoleåret, og jeg måtte betale kontant. Jeg vil råde alle til å lese grundig gjennom leiekontrakten før man signerer, og vær kritisk til bindende kontrakt og det at man må betale kontant. Men foruten det, virket alt veldig veldig bra på hybelen – i starten.

Jeg betalte alltid husleia så snart jeg hadde fått stipend, og det gjorde jeg også i november det året. Tok ut penger i byen, og dro opp for å betale. Som regel sto jeg bare på trappa, leverte pengene og fikk kvittering. Men i november ble jeg bedt med inn. Først sto jeg bare i gangen, men han sa at jeg bare måtte bli med helt inn en tur. Så kunne vi prate litt om hvordan det gikk på hybelen. Tok oss av husleia først, han hadde ikke å gi igjen – så måtte ut i bilen for å hente pengboka si. Da han kom inn syntes jeg høre at ytterdøra ble låst – men er ikke sikker. Alle slike detaljer er blitt så fjerne . . .

Vi pratet om hvordan det gikk på hybelen, og alt var helt greit. Jeg sa at jeg trivdes, og ikke hadde noe vondt å si om noe som helst. Jeg har alltid vært ei stille og usikker jente, særlig blandt folk jeg ikke kjenner så godt. Så usikkerheten min må ha stått skrevet i panna mi, eller noe. Lett offer, må ha stått skrevet utenpå meg. Jeg har i ettertid lest at de som blir seksuelt misbrukt av noen de kjenner, ofte er av den typen som er litt innesluttet og sånn – for da vet forbryteren at det er mindre sjanse for å bli sladret på – om dere skjønner?!

Da jeg skulle reise meg for å gå, grep han tak i meg. Han var så sterk, og jeg hadde ikke sjans. Han hadde bestemt seg for hva han ville, og jeg hadde ikke noe jeg skulle sagt. Jeg kjempet i mot, jeg ropte og skreik – men etter å ha blitt slått og holdt fast – fant jeg ut at det ikke nytta. Da han slo meg i ansiktet, og sa «Du e ei lita hore du?!» – ble jeg helt paralysert. Jeg frøs, jeg klarte ikke kjempe i mot mer. Jeg klarte ikke . . . Han var for sterk, jeg var redd! Kanskje dissosierte jeg, jeg tror jeg var borte et øyeblikk, for jeg minnes en telefon som ringte i det fjerne, og plutselig var han der ikke lenger. Jeg lå igjen, halvnaken og i smerte – både inni og utenpå . . .

Han voldtok meg. En politimann. En man skal kunne stole på. Han jeg bodde hos på hybel. En voksen mann.

Han ødela meg den dagen. Jeg ble aldri meg selv etter det. Jeg kunne ikke lenger stå lenge i dusjen, det minnet meg om da jeg dusjet etter overgrepet. For dusjet jeg for lenge ble vannet kaldt, akkurat som den gangen. Det er ord jeg ikke kan høre eller lese. Det er lukter jeg ikke kan lukte. Det er lyder jeg ikke kan høre. Jeg begynte med selvskading, jeg har selvmordsforsøk bak meg, og sliter rett og slett veldig med angst og depresjon pga det som skjedde.

Det er over 8 år siden, men enda sitter det veldig igjen. Enda blir jeg redd når jeg ser en politibil, redd for å treffe på han. Enda kan jeg bli skikkelig satt ut av minnene. Enda kan jeg bli kvalm og fysisk uvel av tankene om han og det som skjedde. Jeg takler ikke å høre navnet hans. Jeg takler ikke å se han.

Innerst inne vet jeg at alt var hans skyld. Det var han som gjorde dette mot meg. Jeg var et offer. Han var (eller er?) maktsyk, og liker å misbruke makten sin. Det er han som er det dårlige mennesket her, ikke jeg. Men uansett hvor mye jeg forsøker å overbevise meg selv om dette – så føler jeg at det er så mye jeg kunne gjort annerledes, slik at det ikke skjedde. Jeg skulle vært mer skeptisk til kontrakten. Jeg skulle vært mer skeptisk til å være med inn. Jeg skulle ikke vært et lett offer, ved å være innesluttet og stille. Jeg skulle kjempet mer. Jeg skulle iallefall anmeldt med en gang, i steden for å holde det for meg selv alle de månedene jeg gjorde.

Jeg sa nemlig ingenting før det var blitt april. Husleien for desember betalte jeg ikke før i januar, da la jeg begge husleiene i en konvolutt som jeg putta i postkassa hans. Jeg prøvde – siden overgrepet skjedde, å finne en ny plass å bo – og jeg fant en ny plass. Problemet var at jeg hadde bindende kontrakt, og dermed ikke kunne flytte. Jeg så ingen annen løsning tilslutt, så i januar forsøkte jeg å ta livet mitt. Det ble oppdaget, og jeg fikk hjelp. Da var det ikke lenger noe problem for mamma og pappa å bryte kontrakten og få meg ut fra hybelen. De visste ikke hvorfor, men de forsto jeg trengte å bort fra hybelen. Det ble mye styr, men vi slapp unna. Men selv med ny hybel fortsatte minnene – mareritt om nettene, redd for å være alene. Selvmordstankene fortsatte. Tilslutt maktet jeg ikke mer, jeg knakk sammen på fest, og fortalte tre av mine venner om det som hadde hendt. En av dem fortalte det til pappan sin, som igjen anmeldte det. Jeg ble da oppringt av poilitiet, hvor de ønsket at jeg kom for å avgi min forklaring. 2x fire timer i avhør.  Tre av mine venner var i avhør, og selvfølgelig politimannen. Jeg ble ikke trodd da, og jeg klarte ikke kjempe alene for saken min. For jeg var alene. Alltid alene. Ingen som kunne eller ville være med meg til advokaten. Ingen som ville kjempe sammen med meg, de trodde vel jeg måtte og burde og skulle gjøre dette alene. Så jeg gav opp. Lot han vinne, igjen!

Det er over 8 år siden, og enda har jeg tendensen til å la han vinne. 
Og noen ganger er jeg redd jeg aldri skal bli fri . . .

It's just emotions taking me over,
I'm caught up in sorrow ! 

Photobucket

Advertisements

37 tanker på “Jeg ble voldtatt . . .

  1. Jeg hadde en lignende kontrakt da jeg bodde i Oslo for mange år siden,jeg betalt alltid kontant til han,men det skjedde aldri noe sånt som med deg.Han hadde 2 barn boende hos seg også,og han jobba dagtid,så muligheten var der aldri heller.Han var veldig hyggelig,og jeg kunne faktisk prate med han om alt.Jeg følte meg trygg der.
    Det skulle jo egentlig du ha gjort også,med tanke på at han var en politimann,de skal beskytte,ikke skade.Men mange som har en sånn stilling vet å misbruke det,utnytte seg av det.De vet at de glatt kan komme unna med det de gjør,ved å true.Og det virker mange ganger.

    Likevel synes jeg det er rart at så mange med sånne stillinger faktisk kommer seg unna,akkurat som at det er noen unnskyldning at de har en sånn stilling,at det liksom betyr at de aldri kan utøve vold,psykisk eller fysisk mot andre.Men alt i alt så er de kun mennesker,som alle andre,med de lyster,behov og hensikter alle kan ha.

    Det er en skam at han ikke ble dømt,at du ikke ble trodd,at han fortsatt befinner seg i politiet og har muligheten til å gjøre det samme mot andre.

    Det er fullt forståelig at du sliter med dette,de fleste som har blitt utsatt for voldtekt sliter forferdelig med traumene i etterkant.Jeg skjønner det er vanskelig for deg å kjenne lukter,høre lyder,se en politibil/politimenn,at du er redd for å møte han igjen…frykt er en naturlig del av et menneske,hvertfall når man ikke kan bekjempe det,og taper mot det når man først prøver.

    Det er ille at det måtte gå så langt at du hadde et selvmordsforsøk fordi situasjonen var så fortvilt for deg,at du ikke så en utvei.Men oppi alt dette igjen var det bra at det ble oppdaget,og ting ble ryddet opp i,sånn at du kom deg vekk derifra.Men det burde så absolutt ikke vært sånn.Han skulle aldri tatt det steget han gjorde,bryte det han jobber for,misbruke sin makt.Utnytte et annet menneske på den måten,som han til daglig jobber med å fange.Han jobber med å fange mennesker som utnytter andre på denne måten,samtidig er han en av dem.Han fanger likemenn,og får dem dømt,mens han selv går fri pga sin stilling.Hvor er rettferdigheten i verden?

    Men dette var aldri din feil Kristel.Det er lett å bebreide seg selv,tenke at man kunne gjort ting annerledes.Men ingen kan vite hva som skjer,ingen kan forutse at noe sånt skal skje.Alle handler på den måten man er,utifra den personligheten man har,som føles naturlig for oss,alle er seg selv,og sier og gjør utifra den man er.
    Når noe sånt skjer er det lett i ettrkant å tenke at man burde ha gjort og sagt sånn eller sånn.Men om det ikke hadde skjedd,så tenker man ikke på at man burde ha gjort sånn eller sånn,da gikk jo alt som det skulle.
    Det er HAN som er skyld i alt dette,det er HAN som avvek fra alt det naturlige,det er HAN som er den skyldige,det er HAN som har en syk psyke,han,og KUN han.

    Dessverre er det du som sitter igjen med alt det vonde han har gjort deg,som har marerittene,som har traumene,som har angsten,som måtte ty til selvskadingen.Det er du som må gå i behandling pgs av han.Udyret som ikke fortjener sin stilling,sin frihet.
    ALT ved denne hendelsen er HANS feil.
    Ingenting av dette her er din feil.Absolutt ingen verdens ting er din feil ved denne hendelsen.

    ok,dette ble langt,og kunne sikkert ha blitt mye lengre,men jeg avslutter her…

    klem

  2. Så utrolig trist å lese! Nesten mer trist å tenke på at du ikke er alene, at det er mange andre i din situasjon..! Utrolig tøft av deg å dele din historie, er nok mange som kan ta lærdom av dette.

  3. Sterk lesning, Liljen!

    Jeg kom til å tenke på noe man sier til folk som skal på fjellet – kjemp med vinden, ikke i mot. Jobb med naturen, ikke imot. Om du jobber imot, bruker du opp alle kreftene dine på korte distanser – men lar du naturen/vinden/erfaringene dine hjelpe deg videre, kommer du lenger.

    Om det gir mening? :)

    Klem!

  4. TRAUMATISK!

    De sier at tiden leger alle sår.. håper dette er noe som kan gjelder for deg etter hvert også. Synes du er sterk som overlever etter noe sånt!

  5. Fyfaen. Sterke ord, sterk historie. Sterkt skrevet, du er STERK Liljen!

    IKKE klandre deg selv ved å tro at du var ett lett offer, på noen som helst måte! Det var ikke din feil og det kommer det aldri til å bli heller.

    ♥ Kunne ha skrevet mye mer, men har ikke energi. Men jeg leser, og bryr meg.

    • Innerst inne VET jeg jo det. Men det er veldig ofte at de dumme negative tankene kommer og forteller meg akkurat hvorfor det var min skyld. Jeg klarer ikke styre hvordan jeg føler det :(

      Bare det at du leser betyr mye for meg <3

  6. Huff, det er virkelig vondt å lese om historien din!
    Sitter med tårer i øynene, og det er bare helt ubegripelig at du ikke ble trodd.
    Men desverre er det sånn.. man blir ikke alltid trodd, og det er så utrolig dumt, for det ødelegger så mange liv..
    At politifolk kan gjøre noe sånt er helt utrolig..
    Han har ikke vunnet, og håper han blir hardt straffet for det han har gjort en dag.
    What goes around, comes around..

    Du er sterk, husk det!
    Klem

    • Takk lille venn! <3
      Grunnen til at jeg ikke ble trodd var jo fordi han var politi, han visste hva han burde si og ikke si. Dessuten hadde han skrevet feil dato på kvitteringa for husleia, og han hadde "alibi" .. Ikke noe av det stemmer :/ Dagen og tidspunktet han har sagt at jeg var der å betalte, er helt annet enn hva som stemmer! :/

      Ja, jeg og håper det !

  7. Huff, jeg har tårer i øynene… Utrolig sterkt innlegg.
    Selv om jeg var i en helt annen situasjon og har sluppet å møte på «min drittsekk» igjen og ikke gått igjennom avhør, så kjenner jeg dessverre disse tankene og følelsene som kommer etter noe så livsforandrende altfor godt.
    Det er så (beklager språkbruket) jævlig å må plages med minnene, og alt det andre som følger med, flere år etter det skjedde. Jeg plages fortsatt veldig mye (nesten 6 år etter), og selv om alle følelsene og tankene er der konstant og det er verre enkelte ganger, så er det så utrolig slitsomt og vondt – fysisk og ikke minst psykisk.
    Man vil aldri klare å glemme noe slikt, men en gang i framtida så håper jeg så inderlig at livet vil bli lettere – jeg har i hvert fall hørt at det er mulig…

    • Jeg tror nok dette er noe som vil være med oss resten av livet. Det vil kanskje bli lettere med årene, jeg har tro på det iallefall.Det er jo ikke like jævlig nå, som det var i 2002 feks. Men man trenger nok god hjelp og støtte for å klare det tror jeg. Lykke til videre med deg, Andrea <3

  8. Dette var sterk lesning… Jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det må gjøre å gjennomgå noe sånt. Du er sterk, Liljen. Råsterk. Fortsett å kjemp.

  9. leste dette ganske rett etter at du la det ut, men måte rett å slett summe meg litt for å finne noe fornuftig å skrive til deg… Jeg vet ennå ikke om jeg har klart det.. Men du skal iallefall ALDRI tenke at det på noen som helst måte kunne være din feil…

    Du er sterk, kanskje du ikke ser det selv, men det er du… Fortsett kampen hver dag, en dag vil du gå seirende ut!

    Kjempe klem fra meg!

    • Jeg forventer ikke at noen skal skrive noe fornuftig, for jeg vet hvor vanskelig det er å finne de rette ordene når man har lest noe slikt. Blir ofte ordløs når jeg leser andre sine blogger jeg og.

      Klem tilbake, og takk for at du leste <3

  10. Det er så fælt at noe sånt har skjedd med deg. Ingen fortjener noe sånt!! Og det er ingenting du kunne gjort, sånne svin gjør som de vil uansett. Men jeg forstår hva du mener.. Jeg pleier også å skylde på meg selv for ting andre gjør mot meg, selv om jeg egentlig vet at det ikke er min feil. Det skal visst ikke være lett!

    Jeg skulle så ønske at det var noe jeg kunne si eller gjøre for å hjelpe deg..<3

  11. Utrolig sterkt å lese, og forferdelig å tenke på at du har måttet gå gjennom dette. Skulle så inderlig ønske at jeg kunne bestemt at han fikk straff for det han har gjort, og at du slapp å sitte med minnene. Håper du en dag klarer å ikke tenke på det, for han fortjener ikke å ha tak på deg.

  12. Jeg.. vet ikke hva jeg skal si.
    Jeg blir sÅ sinnt !
    Jeg HATER folk som tror de kan overgripe seg på en person og bare komme unna med det. Jeg haater det ! Det er ikke rettferdig, og det er ikke snillt. Det er rett og slett u-menneskelig !
    Blir sint i hver film som har voldtekt, eller tegn på overgrep ! Jeg kan ikke forklare det, men jeg blir faktisk skikkelig forbannet !
    Det er helt forferdelig at du må gå gjennom dette, og selv om det er gått 8 år, er det noe man alltid kommer til å huske, forhåpentligvis ikke tenke på mye over etterhvert ! :) Du er ei fin jente, og du fortjener det beste. Så stå på !
    (og ring om du trenger en mafia ;) )

  13. Å herregud, jeg sitter her med tårer i øynene… Så utrolig trist at du måtte oppleve det! Samtidig synes jeg det er utrolig sterkt og beundringsverdig av deg å stå frem og skrive om det, det må være hardt.. Jeg håper frøken speilvendt har rett, at tiden leger alle sår… Jeg håper.. Jeg vet ikke hva jeg skal si engang.. Jeg blir helt målløs, og litt sint… Jeg håper du har det bra, og selv om vi ikke kjenner hverandre sender jeg deg masse varme tanker og en god klem!

  14. Nå ble jeg skikelig sinna, på politimannen. Det er ikke din feil. Jeg tror du kommer til å klare dette Liljen.. Dette var skikkelig vond lesning.. Sender deg en klem.. Vet den kommer fram :)

  15. Han vil få sin straff til slutt, noen vil gjennomskue han. Det er det jeg trøster meg med mens jeg kjemper videre. Jeg har tenkt på hevn, fått tilbud om å knuse kneskåler, men jeg vil ikke synke til hans nivå, vil ikke bruke vold.
    På den måten er det VI som har vunnet, vi er rett og slett bedre mennesker!
    Du er god du, husk på det :)

    Klem fra ei som vet hvordan du har det.

  16. Hei vennen!

    du er sterk og har kommet utrolig langt allerede siden du står frem og forteller på denne måten, og det er fantastisk å se. Stolt av deg!

    Jeg ønsker å bidra med så mye jeg kan til andre voldtektsofre så se gjerne på bloggen min og send meg en mail, eller en kommentar om du lurer på noe eller ønsker å prate/skrive med noen som har opplevd det samme som deg og greid å kommet videre etter overgrepene. Jeg har selv vært utsatt for to voldtekter, og jeg har kommet meg videre i livet. Jeg forteller en del om alt på bloggen min, samt en del dikt om min bearbeidelses prosess og hvordan jeg fant meg selv igjen.

    Jeg vet alt om hvordan du har det og har hatt det og håper du kommer til meg om du trenger støtte. Jeg er her for deg.

    Se på bloggen værsåsnill, og ta kontakt med meg om du har lyst!
    Er det noe jeg kan bidra med så si ifra, jeg vet du kan klare å få tilbake ditt eget liv. Det er DU som bestememr over DITT liv!! Ikke glem det.. det er opp til deg hvordan resten av ditt liv skal være. Ikke la han vinne.. =)

    Fortsett å stå på, du gjør en fantastisk jobb, ikke bare for deg selv, men andre også.

    Se også http://www.dixi.no – et ressurssenter for voldtatte kvinner og menn

    Lykke til, dette klarer du!!!

  17. Utrolig sterkt av deg å blogge om dette.. jeg har også blitt voldtatt i mitt liv, men får meg ikke til å dele det med noen på den måten.. men så har jeg innmari dårlig selvtillit også..

  18. stakars deg
    jeg har ikke opplevd det, men har en bestevenn som gikk igjennom det for ikke så lenge siden

  19. Synd å høre! :(
    Kom over bloggen din ved at jeg søkte på setningen «jeg ble voldtatt» på google.no, nettopp for å lese en slik historie, og det hjalp meg akkurat nå, om det hjelper deg å vite det :). Jeg har nemlig selv blitt seksuellt misbrukt, men som barn tidligere i livet mitt. Grunnen til at jeg søkte en slik historie var fordi jeg nettopp har lest en artikkel om hvordan man kunne komme over slike overgrep.
    Det ser ut til at du har vært hos flere psykologer, noe jeg også gjorde. Det som skjedde med meg, var at jeg kutta ut psykologene når jeg merket det ble for tungt for meg – jeg vet ikke hvordan det er med deg? Uansett, så har jeg nå gått til en fast psykolog i et halvt år snart, og det har for all del vært tøft. Men likevel har jeg fortsatt å gå der – og er veldig glad for det! Sist jeg var hos henne (går der hver uke) begynnte jeg nemlig å huske en del av det jeg hadde fortrengt. Hele rommet begynte å gå rundt, jeg så ikke klart (Alt var bare helt lyst), jeg klarte ikke se psykologen min lenger, fikk vondt i magen og hodet, osv… Så – det å fortrenge ting er virkelig ikke det beste du kan gjøre iallefall! (Ettersom du sa du ikke husker helt tydelig om han låste døren eller ikke – så er det kanskje viktig å få frem dette ved å gå til terapi; for selv om det virker som ubetydelige ting har jeg ihvertfall selv fått mye utav å få frem slike ting som virker uvesentrlige – det blir iallefall, om ikke helt, en viss grad av forståelse av sammenheng i alt sammen.
    Du burde også ,om du har kjæreste, fokusere på å skille mellom kjæresten din og voldtektsmannen. Jeg har i mitt eget forhold,hatt en del problemer med det. Jeg stoler veldig på kjæresten min, som jeg har vært sammen med i 4 år, så han er heldigvis veldig forsåtelsesfull, og det har gått mye bedre med meg på grunn av han.. Nå vet ikke jeg hvordan du lever med andre gutter, men det å føle at man ikke er verdt noe og at andre skal kunne ta på deg osv er veldig utbredt – også for meg. Jeg har nå begynnt å sette grenser for andre gutter pga kjæresten min, men ser fortsatt helt ærlig ikke hvordor jeg skal gjøre dette om jeg ikke hadde hatt han. Det å føle seg verdiløs og som et objekt er lett for å gjøre i slike situasjoner, og jeg kjenner meg veldig igjen. Det er da viktig for deg at du SETTER GRENSER – ellers kan du risikere å gjenoppleve voldtekten i det ubevisste.
    Det å ha et sted å dra til – mentalt sett – kan også hjelpe en god del. Hvis du har et sted du liker godt å være, der du slapper av osv? eller et sted der du kan tenke for deg du ville ha slappet av?
    Det beste rådet jeg noen gang har fått av psykologene tror jeg likevel må være det å tenke at man har bein. Ja, uansett hvor dumt det høres ut, så fungerer det faktitsk. Det hjelper deg til å sette grenser, og til å ikke bli så redd når angsten kommer. Feks var jeg hos legen forrige uke, og det var en mannlig lege – ergo måtte jeg være alene med ham. Jeg prøvde å tenke at jeg hadde bein – som i føtter og kan stå på de selv, og kjenne at beina er på bakken – og det hjalp! Det å trampe noen ganger om dagen, kan også hjelpe en del når det kommer til grensesetting dersom du sliter med det. Vet det høres utrolig dumt ut, og jeg gjør det sjeldent selv, men det fungerer faktisk helt seriøst – ihvertfall på meg!:)
    Om du vil ta til deg disse rådene eller ikke, kan du bestemme selv – bare tenkte det kanskje ville hjelpe med litt råd fra en annen som har opplevd seksuelle overgrep! :)
    Ellers vil jeg bare ønske deg lykke til i livet, og at du kommer deg igjennom det på en bra måte! husk : Det er ikke å la være å gråte eller virke tøff på utsiden som gjør deg sterk, det er det å snakke om problemet og tørre å være svak! (sliter med det selv :) )
    Lykke til, og Guds fred!
    Ps. hvis du skriver navnet ditt på bloggen,ville jeg vurdert å la være – noen arbeidsgivere søker opp søkerene sine på nettet, og hvis de finner en slik blogg kan det være de ikke vil ansette deg…. tragisk, men realitet har jeg hørt… bare et tips :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: