Alltid second best.

Jeg sliter sånn for tiden. Og det er fryktelig vanskelig å sette ord på det, for jeg vet rett og slett ikke hva som er galt. Det er alt. Det er ingenting. Men en ting som plager meg mer enn normalt for tiden, er følelsen av å aldri være god nok. Aldri være bra nok. Aldri være best for noen.

Hele livet mitt har jeg vært the second best, eller kanskje også mye lenger bak i køen enn det. Og her er det snakk om uansett hvilken situasjon. I familien. I vennegjengen. Overalt.

Jeg er nr. 2 i en søksenflokk på 4. Og jeg er den som er mest mislykka i familien. Den uten utdannelse eller jobb. Det ble forventet mye av meg, hele tiden. Storebroren min var flink på skolen, så forventningene var at jeg skulle være like flink. Men jeg levde aldri opp til de forventningene. Jeg var ikke god nok.
Jeg er fremdeles ikke god nok. Jeg tørr ikke skrive om skammen jeg har bragt familien. Skuffelsene de har følt på, pga meg. Det gjør for vondt. Jeg bor hjemme, er alenemor, uten utdanning eller jobb, uten noen å dele livet med, uten noe særlig sosialt liv. Hva som er bra med det?

Jeg har aldri hatt en ordentlig bestevenn. Helt fra jeg var lita jente har vennskapene jeg har hatt vært dårlige. Hvor jeg har blitt holdt utenfor, og aldri har vært bra nok. Hvor jeg kun var bra nok om de andre venninnene mine hadde krangla seg i mellom, og de ikke hadde noen andre å henge med. Jeg var alltid the second best. Eller den siste på listen over de man kunne være sammen med. Jeg har aldri vært noens BESTE venninne. Var aldri bra nok for det.

Det har alltid vært slik. Og slik føler jeg det også i bloggverdenen faktisk. Jeg synes jeg gjør en god jobb, med skrivingen og kommentere hos andre, og være en god medblogger. Jeg føler bloggen min er fin og bra. Men jeg føler jeg ikke blir satt pris på. Som om jeg ikke er BRA NOK. Jeg føler – som jeg alltid har gjort, hele livet mitt – at jeg trenger meg på. At jeg må rope for å bli sett. At jeg må be på mine knær for å få være med på det som skjer. Jeg er ingens favoritt. Aldri blir jeg anbefalt eller linket til når det er snakk om favorittblogger. Og jeg forstår det, for jeg er jo ikke bra nok. Men det gjør vondt, akkurat nå gjør det veldig vondt.
Det er ikke fordi jeg ønsker å havne på blogglisten eller være best. Men jeg vil være god nok, for NOEN. At NOEN synes jeg er bra nok, at jeg blandt de beste.

And I’ve completely lost myself, and I don’t mind.

(Sitat: Evanescence - Good enough) 

Photobucket

Advertisements

16 tanker på “Alltid second best.

  1. Kjære Liljen.. hadde noen spurt meg om bloggfavoritter hadde du absolutt vært en av dem!! Og dette sier jeg ikke for å være snill… har sett litt på disse blogg intervjuene som florerer… eller på div spørsmålsrunder… Når folk spør om topp 5 bloggere… Jeg vet ikke, men jeg vet to, og det er deg og Lise… Ingen tvil!

  2. dette var som om jeg skulle skrevet det selv.
    kjenner meg igjen i alt du skriver her :/

    ikke noe morro når ting er slik, ikke kjekt å aldri føle seg bra nok..

    *klem ♥

  3. Uff, så leit å lese. Bare for å få sagt det, så føler jeg at du er BRA i denne bloggverden og kanskje ikke så lett å se det selv, men du er faktisk veldig flink til å skrive, og du har blitt en av mine favorittbloggere. :-)

  4. Selvfølgelig er du bra nok! :)
    Jeg tror problemet til oss mennesker er at vi hele tiden sammenligner oss selv med alle andre. Hvorfor kan vi ikke ta utgangspunktet i oss selv og bygge oss oppover i vår egen retning og ikke grave oss ned etter andre menneskers retning.. Det kommer jo ingenting positivt ut av det? Velg de positive stiene for deg selv søta ;)

    Lag deg en god kopp te, ta på deg varmt tøy, sett deg i solveggen, og prøv å leve i nuet et lite øyeblikk! Ha en fortreffelig dag! :)

  5. Du er så absolutt god nok! Og din blogg er en av mine favoritter – det har den vært helt siden jeg oppdaga den. :)

    Men ja, jeg skjønner så altfor godt hva du mener. Jeg føler det sånn veldig ofte selv; bl.a. jeg hadde heller ingen bestevenn igjennom oppveksten (har et par nå, men de fikk jeg helt på tampen av tenåra/starten av 20-åra) og ble «valgt» først bare når noen var syk/borte fra skolen eller noen hadde krangla. Det er så urettferdig at det er slik, men vi har overlevd det på godt og på vondt (men mest vondt).
    Du er ikke alene om å leve med skammen ovenfor familien. I min familie så vet alle at jeg sliter og faktisk har prøvd, men har feilet/ikke klart å fullføre noe flere ganger etter VGS. I mitt tilfelle så slutter de likevel ikke med maset om høyere utdanning og/eller jobb. Jeg tenker at de vil vel bare det beste og prøver å støtte meg, men det presset jeg føler har ført til flere sinneutbrudd og sammenbrudd.

    Ensomheten, skammen, følelsen av å mislykkes og å aldri være god nok er vondt å føle på og «vite», men det vil bli bedre. I hvert fall så håper jeg det.

  6. Du er den første jeg klikker innom når jeg står opp og slår på dataen. Jeg er ikke innom FB engang før jeg har vært innom bloggen din.

    Jeg er mange ganger redd for å legge igjen en kommentar fordi du betyr for mye for meg til at jeg egentlig vil risikere at jeg sier noe feil. For at jeg skal såre deg for det er det siste jeg vil, men mange ganger så kan meningen med skrevne ord tolkes annerledes enn de var ment. Hadde jeg bodd nærmere deg hadde jeg veldig likt å ha deg som bestevenn, for du har så utrolig mye å tilby i ett vennskap. Du er ikke falsk, du er mer ekte enn veldig mange andre.

    For hva det er verdt, du betyr mye for meg.

  7. Dette var vondt å lese, og jeg skulle ønske det var noe jeg kunne si for at du skal forstå at du er mer enn bra nok. Jeg synes du har en fantastisk blogg, du står på favorittlista mi og det er det mange grunner til. Du skriver utrolig godt, det er lett å leve seg inn i det du skriver, du gjør ting forståelig, og så veksler du fint mellom de alvorlige innleggene og de som er mer koselige.

    Er kjempeglad for at jeg fant bloggen din :)

  8. Jeg synes du er mer enn ba nok jeg.. Jeg vet hvordan det er med venninnegreiene, for jeg har aldri heller hatt en bestevenn som ikke har stukket av når noe bedre enn meg kom seilende forbi.. Klem

  9. Det viktigste Kristel er å føle OVERFOR DEG SELV at du er bra nok.Vi higer alle etter å få anerkjennelse fra andre om at vi er bra nok,og ikke alle får den tilbakemeldingen.Dette gjør at vi ikke føler at noen synes vi er bra nok.Selv om du ikke har utdannelse,jobb,eller gjorde det like bra som broren din,betyr ikke at du ikke er god nok.Det handler om at du gjorde ting på DIN måte,og om du følte/føler at du gjorde det beste du kunne,så er det bra nok.
    Hvilke tilbakemeldinger du har fått fra familien din vet jeg ikke,men du bor hjemme hos foreldrene dine,de lar deg bo der,fordi situasjonen din er som den er,det må jo bety at du er bra nok for dem.Du er datteren deres,og de er glad i deg.Det er ikke alltid alle er like flinke til å sette ord på at de bryr seg,eller viser det,vi tar sånne ting for gitt,at vi tror at andre skal skjønne det.

    Dette med vennskap kjenner jeg følelsen av selv,som barn hadde jeg noen bestevenner som jeg delte alt med,men ikke i dag.Dvs,jeg har en del venner jeg kan dele alt med,en ikke EN person som jeg gjør alt som bestevenner gjør sammen.Jeg savner det innimellom så klart,men samtidig så føler jeg ikke at jeg står på utsiden heller,for jeg har det kjekt når jeg er sammen med vennene mine.
    Sånn føler du det helt sikkert når du er sammen med Lise også?Vet ikke hvordan du føler det når du er sammen med andre venner da…

    I bloggverdenen så er det sikkert for noe om å gjort å være blant de *beste*,være på topplisten osv…men hva er spesielt med de som er på topp?Hvilke verdier har de? Klær,sminke,hva de gjør om dagene,å være mest mulig blond og pen…
    Det som gir verdi i livet,er å kjenne på mestringsfølelse over å klare å kjempe seg gjennom kamper man sliter med innvendig,å være en god mor,ta vare på de rundt seg,ha kjærlighet…
    Jeg håper at meningen med bloggen din er å motbevise myter,og spre budskap,og ikke komme på noen topplister.Såvidt jeg har lest,har flere anbefalt bloggen din,gitt deg fine tilbakemeldiger,og gitt deg ros for ting du har hjulpet andre med.Det må vel gi deg en god følelse?At andre setter pris på deg.
    Det handler ikke om å være best. Alle vi ha en mening om deg,det kan du ikke gjøre stort med,men det viktigste er hva du mener og synes om deg selv.

    Du er god nok.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: