Vet dere hvor mye det smerter meg?

Kjære venner og familie – dere som skal kjenne meg aller best.

Dette er et brev til dere. Mine pårørende. Vet dere at dere er det? Mine pårørende..?! Jeg vil si noen ord til dere, jeg vil dere skal prøve å forstå!

Det er utrolig vondt og sårende å finne ut at dere som står meg nærmest,ikke kjenner meg i det hele tatt. Det er dere som skal kjenne meg best, også kjenner dere meg ikke i det hele tatt. Vet dere hvor mye det smerter meg?

Jeg har så mange ganger forsøkt å prate med dere. Søke hjelp i dere. Jeg trenger mennesker, jeg trenger dere. Jeg klarer ikke kjempe alene. Men dere vil ikke høre. For dere vet ikke hvordan man prater om psykiske problemer. Dere prøver ikke en gang å forstå. Vet dere hvor mye det smerter meg?

Dere stiller krav til meg. Høye krav for en som er psyk. Dere ser ned på meg, fordi jeg er «lat» og bare går hjemme. «Få deg en jobb, så blir alt bedre», «Du må ut å treffe mennesker, da blir ting bedre!» … Dere tror at ting kan fikses så lett, dere tror jeg bare må «skjerpe meg». Det er ikke så enkelt. Vet dere hvor mye jeg gjerne skulle ønske at jeg hadde en jobb, vet dere hvor mye jeg drømmer om det? Vet dere hvor mye jeg lengter etter å KLARE å fullføre utdanningen min? Tror dere jeg liker å ikke gjøre noe nytte for meg? Dere stiller alt for høye krav for meg, slik ting er NÅ. Vet dere hvor mye det smerter meg?

Jeg kjemper en daglig kamp. Både mot selvskading og andre destruktive tanker. Jeg har forsøk å dele gleden over x antall uker kuttefri med dere, men dere ser det ikke – dere ser ikke hvor flink jeg faktisk har vært! Jeg kjemper også mot diagnosen min, jeg lærer meg selv å kjenne, jeg lærer diagnosen min å kjenne – jeg lærer meg å leve med den. Dere ser ikke hvor flink jeg har blitt, dere ser ikke hvordan jeg har forandret meg, dere ser ikke hvor hardt jeg prøver. Vet dere hvor mye det smerter meg?

Det smerter meg uendelig. Jeg ønsker bare at dere ser meg, vet hvem jeg ER, prøver å forstå meg og diagnosen min, at dere ikke forventer for mye av meg, at dere har forståelse for at ting er vanskelige og at det er mye som må ryddes opp i før jeg kan ta steget videre. At jeg trenger trygghet, rutiner, stabilitiet før jeg kan klare å komme meg videre. Jeg trenger hjelp, og støtte.

Dog, det som smerter meg enda mer – er at jeg skuffer dere, svikter dere og aldri gjør dere stolt. Det smerter meg at jeg ikke er bra nok. At jeg ikke gjør ting bra nok. At jeg skjemmer dere ut. At jeg tar alt for lite hensyn til hvordan dette påvirker DERE  – å ha en psyk datter, søster, niese, kusine, venninne og kjæreste.

 

Tilgi meg, og værså snill – prøv å forstå …
Photobucket

Photobucket

Reklamer

14 tanker på “Vet dere hvor mye det smerter meg?

  1. Kjære deg.Nå skal ikke jeg prøve å forstå hvordan akkurat du har det, men kan si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen i dette innlegget ditt. Noen folk tror alt er så sinnsykt simpelt. "Bare jobb, bare tren, bare stå opp tidlig, bare ha rutiner- så blir alt bra." Hva er det for noe tull?Jeg vet ikke helt selv hva det er jeg sliter med, men jeg har vel insett at det er en depresjon. Ble sykemeldt fra jobben i et halvt år grunnet den, og følte meg svak som fy. I begynnelsen turte jeg ikke å fortelle mine egne foreldre om hvordan jeg hadde det, for jeg vet hvilke krav de setter til meg. De er selv så perfekte, men skjønner ikke at de igjennom ord og handlinger har vært med å skape det sinnet jeg har i dag. Er vanskelig å forklare dine egne foreldre at det er dem som har startet de vanskelige tankene man har i hodet, særlig når de bare går rundt og tror du er lat. Jeg skulle virkelig ønske det var like enkelt som å brekke beinet, mend et er det jo ikke. Det er faktisk nesten 100% umulig å forklare hvor og hvordan man har det vondt.Jeg håper du får det bedre, vakre menneske. Vi er flere her ute som bryr oss, i allefall.

  2. Men kjære deg.. Her er det faktisk ikke snakk om at du skuffer dem, det er de som svikter deg! Det er kanskje harde ord, men det er fakta. Men noen har bare ikke evnen til å forstå. Dersom du ikke har en gips å vise til, så er det ikke synd på deg. Jeg har fått høre det mange ganger jeg også – "bare kom deg ut blant folk", "bare tren", "ikke mur deg inne", "det kan vel ikke være sååå vanskelig?", "såå ille er det vel ikke?", "faste rutiner", "gå deg en tur", "bare bestem deg for at du vil", "du er bare lat". Jeg syns det bare viser hvor lite de forstår. Men de kan kanskje ikke forstå før de har vært der selv. Jeg tror den "beste" kommentaren jeg har fått var da jeg prøvde å fortelle sjefen min hvor fullstendig utslitt jeg følte meg, og svaret jeg fikk var "Ja, det er vel sikkert slitsomt for deg som bare går hjemme og koser deg." Men jeg tenker at det sier enormt mye om henne, og faktisk fint lite om meg.Jeg er heldig, familien og mine nærmeste stiller opp for meg. Og jeg er også så godt som 100% ærlig med dem om hva slags tanker jeg har, hvordan jeg føler meg, osv. I starten tror jeg de ble skremt, men nå feirer de små seiere med meg, og trøster meg når ting går galt. Det er faktisk ikke deg som gjør noe galt her.. Og jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, for vi har forskjellige diagnoser. Men jeg tror jeg forstår hvertfall litt.. Og jeg skulle ønske du slapp å ha det sånn!

  3. Det er enkelte ting man bare kan forstå om man har vært der selv, og det gjør så forferdelig vondt med alle de urealistiske forventningene. Selv har jeg streba og streba, gjennom flere år, og det har heller gjort meg sykere, enn friskere. Jeg synes du er flink, du er mer enn god nok, Kristel. De setter ikke pris på det, fordi de ikke aner hvor langt nede det går an å være psykisk, og på en måte er det ikke deres feil, men det er vondt, jeg veit det er vondt. Jeg tror bare du må prøve å gjøre slik som dette, fortelle hvor vanskelig det er for deg, og kreve at de tar hensyn og viser respekt, selv om de ikke forstår hvordan det er å være der. Jeg har hørt mange pårørende til psykisk syke si ting som "kan du ikke bare være sterkere?", når den syke egentlig er sterkere enn alle de pårørende til sammen. De skulle bare visst, ikke sant.Dette blei rotete, men jeg synes du er sterk, og god nok. Det er ikke din skyld at de ikke kan forstå.

  4. huff, dette brevet var sterk lesning. Du skriver utrolig godt! Kjenner meg så veldig igjen i dette. Lever med en psykisk syk far som sliter mot disse "fordommene" hver dag, om at det bare er å "skjerpe seg", så blir alt bedre. Det som er så rart, er at han er akkurat likedan mot meg…

  5. Et veldig rørende og sterkt innlegg fra deg. Jeg håper at de leser det og forsøker å forstå.Jeg er enig med de over meg her. Det er ikke du som svikter, det er familien din. Du har nok å stri med og det burde de prøve å forstå. Det er nok vanskelig å sette seg fullstendig inn i en psykisk syk's verden, men de har vel all interesse av å prøve. Det værste er når mennesker ikke forstår, når alt er så enkelt, liksom. Jeg har ingen diagnose, ei heller så komplekse utfordringer som deg. Men jeg sliter med mitt eget og med å få forståelse for hvorfor jeg sliter. Man får høre så mangt, ofte begynner setningene med "det er bare til å". Men det er ikke det, da hadde vi jo gjort det for lenge siden, eller hva?Stå på, kjære. Jeg håper at du har noen i livet ditt som ser deg for den du er, og som du kan støtte deg til..

  6. ååh dette er så STERKT å lese!! jeg sitter og knytter handa sammen som bare det når jeg leser!sv; mange takk for kommentar på gårsdagens innlegg fra deg vakkre! :D Er gøy du legger ifra deg spor hos meg! :D Ha en KJEMPEFLOTT 3.desember! Du fortjener en fantastisk dag! :D Ta vare på deg selv i disse førjulstider, du er verdifull vettu ;D

  7. Jeg brukte å få høre den samme setningen "det blir bedre når du får deg en jobb." De forstod aldri hvor vanskelig det faktisk var for meg å i det hele tatt møte opp på jobbintervju. Jeg følte meg uvel og ikke klar. Jeg forstår at du trenger stabilitet og støtte. Det kan en person i din situasjon ikke få nok av. Jeg håper familien din prøver litt hardere for å forstå, og at du og de kan gi hverandre støtte.SV: Nei jeg holder ikke sminkekurs. Haha. :) Så flink er jeg desverre ikke. :PFamilien min bor ikke så langt unna, kun to timer, men jeg savner de uansett. Ser de kanskje bare 1 gang i måneden hvis vi har tid, og det synes jeg ikke er nok. Jeg er så vant til å tilbringe hver helg og kanskje mer der. :/ Håper du får en fin kveld videre Kristel!

  8. åh, hvor kjent dette var. Synd men sant.."Opp i rett tid, ut å tren, være ute minst en time hver dag for å få frisk luft, legg deg til samme tid hver dag, ut å treff andre mennesker, dra på cafe/bar etc, begynn å jobb" Ja det er vel den samme smørja alle får høre, og det virker som om ingen forstår at vi ønsker jo ikke å ha det slik vi har det! Det er ikke kos å sitte hjemme ute av stand til å fungere som "normalt". Det er ikke gøy overhodet.Jeg kjenner meg veldig igjen i dette og synes det er utrolig synd det skal være slik..

  9. Enig med Lise, du skal ikke be om tilgivelse for din tilstand Kristel, du har ikke akkurat bedt om å få det sånn. Det er utrolig frustrerende når de rundt ikke forstår..jeg går også gjennom det, og uansett hvilke ord jeg setter på hvordan jeg føler det, så kan de aldri forstå. Man må ha vært gjeonnom det selv for å kunne skjønne. Dessverre. Men dette igjen gjør også at de pårørende ikke vet hva godt de skal gjøre,hva de skal si og hvordan de skal oppføre seg, si eller ta tak i. Jeg skjønner også dem…For hvilke signaler gir vi dem, hvor mye åpner vi oss for dem, hvor ærlig rett fra hjertet er vi når vi prater med dem om problemene våre? Det er ikke alt vi klarer å si eller uttrykke, og da kan vi nok heller ikke forlange at de skal stille opp på den måten vi ønsker at de skal. De kan ikke lese tanker eller føle vår smerte. Jeg tror at det er viktig å tenke på nettopp dette også oppi det hele. Jeg klarer ikke dette selv heller, og derfor trekker jeg meg liksom litt tilbake og holder heller igjen, fordi jeg vet at jeg blir enda mer frustrert når de ikke forstår.Likevel synes jeg det er viktig at de som er rundt oss gir oss støtte når ting faktisk går framover!!!! At de gir ros og oppmuntringer når det kommer gode perioder og man klarer å klatre litt opp. Man kan ikke kjempe en sånn kamp alene, man trenger alltid noen rundt seg.*klem*

  10. Jeg har ikke noe fornuftig å komme med, av råd.. Jeg er på samme sted, nesten.. Jeg ville egentlig bare legge igjen en kommentar og en klem til deg..så klem

  11. Det er menneske lengter etter, mest av alt, er ikke å bli forklart, men å føle seg forstått…

  12. Har du tenkt på at det kan være de ikke vet hvordan de snakker om sånt, og derfor ikke gjør det?
    Et nært familiemedlem har aldri – slik som jeg tenkte på før – vist omsorg mot meg; og selv om jeg har slitt, og har 4,8 i snitt , var det jeg fikk vite : du må da klare å komme deg opp på 5!
    Dessuten begynnte jeg å strigråte en gang mens jeg fortalte at jeg aldri ahr følt at personen brydde seg om meg – men personen bare så på TV.

    I ettertid har jeg funnet ut at jeg bare så på de feile tingene. Personen jeg tenkte ikke brydde seg om meg og sviktet meg, viste omsorg på helt andre områder enn det jeg så etter. Personen kjørte meg steder, lagde middag til meg, og ga meg penger feks til å kjøpe meg en is. På den måten kan det hende også din familie har omsorg for deg – bare du ser på de rette tingene :)

    • Jeg vet at de bryr seg … Men ville med dette innlegget «fortelle dem» hvor mye det smerter meg at mine problemer blir oversett på den måten. Gi dem et lite innblikk i hvordan det har vært for meg… Forsøke å få dem til å forstå det pittelitt bedre… :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: