I’m terrified, but I’m not leaving

You can see my heart … beating
You can see it through my chest
I’m terrified, but I’m not leaving
{Lyrics: Rihanna – Russian Roulette}

 

Jeg er ikke noe flink med dette kjæresteriet jeg. Søndag hadde vi vært sammen i 9 mnd, og hvordan han har holdt ut med meg så lenge, kan jeg ikke forstå! Jeg forsøker stadigvekk å skyve han unna. Det er så ofte jeg ikke takler alt sammen – at han bryr seg så innmari mye, at han vil lytte til problemene mine, at han vil være der for meg, at han prøver å forstå. Det er så ofte jeg trenger å skrike og rope, og være sinna på verden. Det er så ofte jeg er nedfor og lei meg, og bare vil skade meg selv. Det er så mye drama med meg. Det er ingenting som er lett med meg. Likevel holder han ut, dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned.
Jeg er ofte urettferdig mot han. Jeg ser det i ettertid. Jeg trenger noen å skylde på, jeg trenger han mer enn han kan være der for meg, jeg forventer for mye.
Det er så mye utfordringer. Mer enn jeg føler jeg takler. Jeg er redd for framtiden med han. Jeg har aldri vært i et så langt forhold før, og vi begge har barn vi må ta hensyn til. Dessuten bor vi i ødemarka, og om jeg skulle føle for å jobbe etterhvert må jeg pendle – og jeg har ikke engang en bil å pendle med. Da må jeg flytte. Bort fra han. Han er ikke interessert i å flytte med meg – da blir det så mye lenger for han å pendle, og han klager allerede på hvor langt det er NÅ. Han sier jeg må flytte om det er det som er best for meg, og at vi kan treffes i helgene. Men kjære, han har jo ikke tid til å treffe meg NÅ i helgene en gang – hvordan skal det blir DA?Jeg er redd. Redd for forholdet. Redd for kjærligheten. Redd for å gå glipp av kjærligheten.

Vi «krangler» en del. Eller JEG krangler. Jeg blir så fort usikker, føler jeg ikke betyr noe, føler at jeg ikke får nok av det jeg trenger – trygghet, stabilitet, omsorg, kjærlighet. Så jeg «krangler» -og han er så alt for forståelsesfull, og blir ikke en gang sint på meg. Det gjør meg bare mer frustrert. Jeg vet jeg ikke er første prioriteringen hans, han har jo en sønn – men jeg burde vel være andre prioriteringen? Vi ses så sjelden, og det gjør meg så usikker. Jeg vil jo bare være med han så ofte som mulig – vil ikke han det samme? Hvorfor gjør han ikke mer for at vi skal kunne tilbringe tid sammen?

Jeg hater kjærligheten. Det er ikke bare gode følelser. Det er usikkerhet og redsel. Fortvilelse. Frustrasjon.

Hvorfor kan ikke kjærligheten bare være GOD?
Photobucket

Photobucket

Advertisements

5 tanker på “I’m terrified, but I’m not leaving

  1. kjærligheten kan være veldig vondt…den drar opp så mange følelser…den største og vondeste følelsen er usikkerhet…vi er så usikre på oss selv, at tankene våre begynner å kværne rundt, og vi lager oss problem som ikke er der i utg.pkt..Jeg håper bare dere snakker godt sammen, for om forholdet deres skal fungere på lang sikt, så må dere jo finne ut av hvordan ting blir om noen må flytte,jobb osv..fingers crossed for at alt ordner seg

  2. Kjenner meg veldig igjen! Jeg var veldig usikker i tidligere forhold, og følte jeg trengte mer oppmerksomhet/bekreftelse enn det jeg fikk.. ble mye krangling ut av det. Neste gang håper jeg å kunne være litt mer selvsikker og stole på at det er MEG han vil ha.

  3. Kommunikasjon er viktig. Jeg er gift og har vært sammens med min kjære i 7 år snart. Med den diagnosen som jeg og du har, Trenger man som oftest mere bekreftelse på saker og ting enn andre. Mye utrygghet osv. Men for det første kan man ikke legge alt på partneren sin. for han er ikke noen psykolog. han kan være der og støtte, man kan prate om ting. Jeg skjønner nå hvor vanskelig det har vært og er å leve med en partner som er syk. vi kunne ha snudd situasjonen. Hva hadde vi følt? Det er jo litt skremmende. Jeg skjønner godt at det kan bli litt for mye for mennesker som ikke har opplevd noe vondt selv eller ikke greier å sette seg inn i situasjonen vår. Før var jeg kanskje egoisitisk og la for mye på han. Nå gjør jeg ikke det. For jeg vil ikke at vårt forhold skal bestå av sykdom sykdom. Det skal være meg og han. Så har jeg mine behandlere som tar seg av meg og min sykdom og jeg jobber hardt. Så har jeg og han det fint sammen. Så støtter han meg når jeg trenger det og omvendt. Selvsagt det går opp og ned med meg også. Det er ikke enkelt for de irundt en. jeg har sjønt det nå. jeg prøvde å skyve vekk osv. men det går ikke. Ikke hvis man skal være i et forhold. da skyver man vekk den personen man elsker. Heller si jeg trenger deg.mennesker greier ikke å lese en alltid. Men når man er 2 som jeg og mannen min. Så må man ta hensyn til hverandre. det går begge veiene det. det ska ikke gå en vei. Jeg kan ikke skylde på diagnosen min fordi at jeg sa det og det. Selv om at det var den som gjorde at jeg ble sånn og sånn der og da. Men jeg må lære meg å takle ting. Bli tryggere. Man må bli tryggere på seg selv. Det er hardt arbeid. men det er verdt det.Kommunikasjon er gull verdt. det er nøkkelen. Man må virkelig jobbe hardt for noe hvis man vil oppnå målet.Håper det ordner seg :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: