[ Borderline og pårørende – mine tanker omkring dette! ]

Jeg fikk en forespørsel om å skrive litt om borderlinere og pårørende, av en mor som har en 18år gammel datter med denne diagnosen. Det er litt av en utfordring, og jeg er sikker på at innlegget her kommer til å bli kaotisk..
~~~~~~Når det kommer til meg og mine foreldre, så er jeg ganske delt.. Jeg vet ikke hva jeg ønsker eller ikke. I min familie snakker vi helst ikke om slike ting. Jeg vet ikke om det er noe foreldrene mine har «bestemt», eller om det er fordi jeg alltid har holdt ting inni meg og ikke latt dem slippe til – for da spør dem heller ikke så mye om det. Jeg har alltid synes det har vært vanskelig å snakke om slike ting til andre, ikke bare mamma og pappa – men hvem som helst. De gangene jeg har fortalt mamma og pappa om hva som har foregått, har jeg sendt melding eller mail – og det har ofte ikke blitt snakket om det i ettertid.

Jeg har selvmordsforsøk og overdoser bak meg. Og hver gang har selvfølgelig foreldrene mine blitt bekymret, og vil så gjerne hjelpe. Og akkurat det har jeg syntes har vært greit. Det har vært ekkelt, fordi det er så alvorlig – og jeg liker ikke å se dem så bekymret. Jeg husker første gangen jeg forsøkte, jeg husket pappa som la armen sin over min, så på meg med tårer i øynene og sa: «Vi var så redde!!» Kanskje det er nettopp derfor jeg har holdt tilbake til for dem i ettertid også, fordi jeg ikke vil se foreldrene mine så redde igjen. Man vil jo skjerme dem man er glad i.

Uansett. De gangene har mamma og pappa brydd seg veldig – der og da. De første dagene er de også veldig overbeskyttende mot meg. Men så er det som om de glemmer det. Så lenge jeg viser utvendig at ting er OK, så tror de vel det er OK. De slutter å spørre meg hvordan det egentlig går. De lar meg stresse videre. Etter en OD, da jeg ble hentet med ambulanse og tilbrakte natta på overvåkningen – kom pappa å hentet meg på psyk etter min time der dagen etter. Han snakket med min behandler, og lurte på om det var mulig å få til en time der mamma og pappa kunne være med. Slik at de kunne få svar på spørsmål, få vite hvordan de skal forholde seg osv. Dessverre ble det kun med praten på pappa, for han spurte aldri mer om det – så det ble aldri noen time med dem.

Ofte synes jeg det er helt greit at de ikke spør så mye også. Spesielt pappa, for de gangene han prøver å snakke med meg om ting, så er det liksom så synd på meg og det er så vondt for han. Han kan se på arrene mine å si «Det ser så vondt ut, du må slutte med dette!» .. Det hjelper ikke å si slikt. Arrene er ikke vonde, selvskadingen er ikke vond. Det er INNI meg det er vondt. Ingen kan be meg slutte på den måten.. Jeg må være klar for det selv. Jeg må ha funnet en annen måte å få ut ting på. En erstatning. Så må jeg kjempe. Det er min kamp, men likevel trenger jeg støtte og oppmuntring.

I fjor klarte jeg 8 mnd uten selvskading. Da det nærmet seg 6 mnd, fortalte jeg det til mamma. Og jeg sa at kanskje jeg trengte en liten «så-flink-du-har-vært-gave» – en belønning. Hun lovet meg at det skulle hun få tak i. Men jeg så aldri noe til det. Jeg prøvde å belønne meg selv når jeg var flink, men det å få oppmuntring fra andre er veldig viktig. At andre faktisk SER hvor flink man er. Siden da har jeg ikke bedt mamma om noe slikt – jeg føler det ikke nytter. De ser ikke hvor flink jeg er, de ser bare hvor dårlig jeg er når jeg har kuttet meg igjen.

Pappa har dessuten mange forventninger til meg. Det har han alltid hatt. Og jeg har alltid følt at jeg har sviktet han. Jeg føler meg mislykket i hans øyne. Når vi prater sammen, og jeg prøver å fortelle hvor vanskelig ting er – hvorfor jeg ikke klarer å bo for meg selv, hvorfor jeg må fortsette i behandling enda lenger, hvorfor jeg ikke klarer jobbe eller gå skole – så føler jeg at han forventer mer av meg. Forventer at jeg snart skal være ferdig med behandlingen, han tror det er så fort gjort å fikse ting. Han forventer at jeg skal flytte ut å bo for meg selv – hvor farlig kan vel det være?! Han maser om at jeg må tenke på videre skolegang, eller jobb. Selvfølgelig er det noe jeg må tenke på, men jeg orker ikke enda – det er så mye som må ryddes opp i først. Og skal jeg ta det skrittet, skal det være i samråd med behandler og god støtte omkring meg.
Derfor unngår jeg slik prat med pappa, fordi jeg klarer ikke alle forventningene.

Som jeg skrev lenger opp her, så synes jeg det er greit at de ikke spør så mye. Jeg får holde på med mitt, slite med mitt og sørge i fred. Men veldig mange ganger savner jeg at de bare bryr seg litt mer. Spør meg hvordan det egentlig går. SE MEG! Se når jeg har en dårlig dag, forstå hvorfor. Gi meg en klem, vis at dere er der. Gi meg tid for meg selv, når jeg viser at jeg vil ha det. Forstå at navnet til han som voldtok meg er vanskelig å høre, ikke prat om han til meg – på noen slags måte …

En gang spurte jeg mamma om hun kunne kjøre meg til legevakta, fordi jeg trodde jeg måtte sy. Jeg rakte ut en hånd, jeg ba om hjelp. Mamma lurte på om jeg trodde det var så alvorlig, og jeg sa at JA, det trodde jeg. Hun snakket det liksom bort, og tilslutt spurte jeg om å få låne bilen – og jeg kjørte selv til legevakta. 6 mil en vei. Jeg tror jeg aldri har følt meg så alene og skuffet. Det krevde mye av meg å be henne om hjelp, så ville hun ikke hjelpe meg.

Dette er noen av mine opplevelser omkring mine nærmeste pårørende. Jeg vet ikke om du eller andre ble så mye klokere.

{teksten fortsetter under bildet}
Photobucket

Når det gjelder behandling, så tror jeg det er viktig å ikke presse noen. Fortell dem forsiktig at det er ikke noe farlig eller tabu å gå i behandling, fortell dem at du er der uansett – og vil hjelpe på veien. Men la vedkommende få ta konkakt når h*n er klar for det. Vis at du er bekymret, men ikke press for mye. Det kan ha motsatt virkning. La vedkommende få være med å bestemme, så h*n ikke føler seg overkjørt.

Jeg følte meg tvunget til å starte i behandling etter mine første selvmordsforsøk, og etter at jeg fortalte venner og familie om voldtekten. Jeg sluttet etter et par timer,og dro ikke tilbake. Først mange år etter følte jeg meg klar for behandling. Jeg innså at jeg trengte det, og jeg tok kontakt med legen – for min egen skyld, og ikke alle andres.

Det er nok veldig vanskelig å være pårørende. Og jeg vet ikke om jeg har noen bra tips å komme med, egentlig. Jeg vet bare at jeg selv har følt meg mye alene, og jeg har følt meg misforstått. Jeg vet at det er mye min egen feil også, fordi jeg ikke har bedt så mye om hjelp fra de rundt meg – men samtidig har de ikke vært der for meg de gangene jeg faktisk har bedt om hjelp. De få gangene jeg har forsøkt å ta kontakt for å snakke, har jeg ikke blitt hørt – og da orker man ikke å forsøke mer, fordi det er så sårende. Kanskje blir man ikke hørt, fordi de pårørende ikke vil høre – fordi det er vondt å høre det som blir fortalt. Men skal man bry seg, så må man VIRKELIG bry seg.

Jeg krever ikke at de rundt meg skal forstå akkurat hvordan jeg føler det, eller hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Det eneste jeg ber om, er at de PRØVER å forstå. Les om diagnosen, sett deg inn i hva det går ut på – fortell vedkommende at du har gjort det. Still gjerne spørsmål om diagnosen, og hvordan det føles for vedkommende – ingen opplever diagnosen likens, fakta om diagnosen er ikke fakta – kun en pekepinn på sånn omtrent hvordan det er. Jeg feks kjenner meg igjen i mange av punktene i borderline, men ikke alle. Det er ikke alt som passer til meg. Når du stiller spørsmål, så husk å ikke virk dømmende. Fortell vedkommende at du kun spør, fordi du prøver å forstå bedre, slik at du også kan være der mer for personen.

Det verste jeg vet, er når noen sier «Ååå, det er så synd på deg!» .. Det er ikke synd på meg, jeg trenger ikke å høre hvor synd det er på meg. Føl gjerne med meg i kampen min, men ikke si det er synd på meg. Når noen synes synd på meg, føler jeg meg så liten og svak – det gjør meg så trist og nedstemt, og gir meg dårlige tanker om meg selv. Jeg vet også at mange andre som sliter, ikke liker å høre at det er synd i dem. Så dette tror jeg er viktig å huske: «IKKE SYNES SYND PÅ VEDKOMMENDE!»

Jeg vet ikke om jeg har så mye mer å si jeg. Forundrer meg ikke om noen ikke ble klokere av dette, for det er bare mine kaostanker -men jeg advarte dere om det ;)

Vil skrive noen ord til Lisemor helt på tampen. Lisemor er den dama som har en 18år gammel jente som har det vondt, som kommenterte på et innlegg hos meg – og lurte på om jeg kunne skrive litt om dette.


Lisemor.

Du skriver at du vil så gjerne at datteren din skal forstå at ikke noe hun gjør vil endre din kjærlighet til henne. Som borderline kan man fort få en følelse av at man ikke er verdt noe, at menneskene rundt seg er uærlige. Det er veldig lett å glemme at noen er glad i en.. Det du kan gjøre er bare å minne henne på dette, når hun ser ut til å ha det tøft. Kanskje glemmer hun det til neste gang, men da minner du henne på det igjen. Man kan aldri si det for ofte – at man er glad i noen.
{teksten fortsetter under bildet}
Photobucket
Fortell henne også at borderline er en sykdom, det er noe hun har blitt diagnosert med – men ikke noe hun ER. Trekk gjerne paralleller mot fysisk sykdom, feks kreft. Ingen som HAR kreft, ER kreft. Ingen som HAR borderline, ER borderline. Fortell henne at med hjelp og god selvinsikt kan hun bli bedre, kanskje til og med helt bra. Man kan lære seg å leve med borderline, lære seg reaksjoner og tankegang – forbygge de verste nedturene. Man kan også bli frisk, og få fjernet diagnosen sin.
Det er leit at du ikke når fram, jeg vet ikke hvilke råd jeg kan komme med. Det viktigste er at du prøver, og viser henne hele veien at du er der for henne, selv om hun ikke er mottakelig for det – så lenge du ikke presser deg på for mye. Jeg savner ofte at mamma min ikke er der nok for meg, selv om jeg også ofte synes det er helt greit at hverken hun eller pappa spør så mye – eller blander seg så mye i mine saker.
Photobucket
{Bildene er googlet.}
Photobucket

Photobucket

Reklamer

16 tanker på “[ Borderline og pårørende – mine tanker omkring dette! ]

  1. Jeg synes det er lett å følge logikken i det du skriver,og oppfatter det slett ikke som "kaostanker".Kanskje kan alt oppsummeres i ordene respekt,omsorg og frihet.Sjelslivet er en form for liv,og alle livsformer beveger seg hele tiden ut til yttergrensene for sine muligheter.Menneskers livssituasjon fortjener derfor alltid respekt.Omsorg viser seg gjennom forsøk på å se situasjonen med den andres øyne,og vilje til handling for å tilfredsstille behov. Men den som ikke gir andre frihet til egne valg,viser hverken respekt eller omsorg. Bare mennesker som opplever at de har full eiendomsrett og kontrollrett over seg selv, kan ta i bruk sin egenart og bygge opp en trygg plattform i seg selv.

  2. Hei Liljen.Tusen, tusen takk.Kommentaren vil ikke bli lagt inn, da den er for lang. Jeg skal nå slette halvparten og skrive resten i et nytt kommentar felt. Så her kommer halvparten, ca.Nå har jeg lest innlegget ditt flere ganger.Kjenner igjen mye av det du skriver om. Ser både hvordan du ser det, og får også et klarere bilde av meg selv. For oss er det mye slik at jenta mi holder mye inne i seg. Vi blir redde for å krenke henne og invadere henne. Mange ganger har vårt engasjement blitt tolket nettopp slik at hun føler seg krenket, misforstått og utilstrekkelig.Jeg ser du beskriver at pappa på et tidspunkt ba om samtale med behandlere og at dette ikke ble fulgt opp. Vi ba også om det, krevde det. For jenta vår ble det nok en krenkelse. Hun ville ikke ha oss grafsende i sjela si. Hun ville ikke ha BUP grafsende i sjela si heller. Det ble til at hun ble presset til å gå der uten å hverken klare å ta imot noe eller gi noe. En annen side av saken var jo at selv om vi fikk mange samtaler med psykolog på BUP og også på sykehuset hun var innlagt ved , så møtte vi hele tiden på den muren som heter TAUSHETSPLIKT. Når ikke jenta vår var (er) klar til å ta imot hjelp , så er det vanskelig for dem å gi oss noe. De kan ikke krenke hennes rettigheter ved å snakke om henne med oss. Dermed ble det mest til at vi snakket om oss selv, våre redsler, vårt sinne og vår bitterhet, uten noen gang å forstå hvorfor ting var som de var for henne. Først nå, fire år etter vårt første møte med psykiatrien begynner jeg å få litt forståelse av hvordan borderline fungere. Men hverken jeg eller andre kan vel riktig forstå det, uten å ha tråkket i de skoene selv.Jeg kjenner godt igjen det du skriver om forventningspress. Jenta mi føler nok sterkt på forventninger om å lykkes på alle slags områder. Hun har alltid vært langt over gjennomsnittet skoleflink. Nå som hun blir psykere og psykere butter det bare mer og mer imot. Hun har byttet vgs tre ganger de siste tre årene og vi har fått sterke signaler fra andre at hun ikke er tilstede på skolen slik at hun får gjennomført dette året. Slik var det også på skolen hun gikk ifjor. Skulle så gjerne sagt til henne at det er da ikke krise om du tar deg ett år eller to pause, men er redd for å krenke henne ved å si dette. Hun har flyttet i bofellesskap og bor ikke hjemme lenger. Hvis jeg sier noe sånt, så har jeg samtidig fortalt henne at jeg vet hun ikke klarer skolen og så har jeg krenket hennne igjen. Jeg vet at skolegang er ekstremt viktig for henne og de forventningene hun har hatt til seg selv her har vært skyhøye. Våre forventninger til skolegangen hennes har nok også vært høye, fordi hun alltid har vært så flink. Men for min egen del spiller ikke dette noen rolle lenger i den store sammenhengen. Nå er det bare viktig at hun får det bra med seg selv. Hvis det å greie skolen er en del av dette, så er det greit, men det kan vente til hun er frisk nok til å klare det uten at hun blir stresset og redd og nervøs av det. Problemet mitt her, Liljen, er at jeg kan ikke si dette til henne slik jeg sier det her nå. Vi kommer ikke i en setting hvor det blir greit å ta opp dette. Før jeg har kommet halveis er hun ute av døra. Eller hun blir sint og setter det hele på hodet. Eller også blir jeg så nervøs for hvordan jeg skal gå fram for å si det, at jeg ender opp med å ordlegge meg klønete og det hele kan bli oppfattet nedlatende, dømmende og overbærende. Og det er jo det siste jeg vil.

  3. Hei KristelVeldig bra innlegg.Som mor til ei jente på 19 med borderlinediagnose var det lærerikt å lese innlegget ditt.Har fulgt bloggen din lenge og har hatt meget god hjelp av innleggene dine, da med tanke på å forstå denne sykdommen bedre.Det er så mye vi lurer på vi foreldre, vi har så mange spørsmål. I tillegg til en konstant angst og redsel for hvordan neste dårlige periode vil forløpe.Ha det fint KristelHilsen ei mor

  4. Fra hilsen ei mor for andre gangLeste innlegget til anomym mor og må si at kjenner meg veldig god igjen i det hun skriver.

  5. Og her kommer fortsettelsen;(Del 2)Jeg er også redd for å spørre henne så mye om hvordan det går sosialt og med skole. Er redd det skal æke vekten på det allerede yunge presset av forventninger hun bærer på. Hvis jeg spør om noe som er vanskelig for henne, blir det ofte slik at hun lyver for å dekke over ting, eller blir sint fordi hun føler seg invadert (eller temset er bare for ømt) For meg er det bare et spørsmål fordi jeg er genuint interessert i henne og livet hennes, men hun oppfatter det ikke alttid slik. Det blir jo da også slik at jeg blir redd for å spørre henne om noe angående diagnosen hennes. Nettopp fordi jeg ikke går i hennes sko trekker jeg slutninger basert på MIN virkelighetsoppfatning, og needless to say, så er den veldig forskjellig fra hennes. Jeg skjønner jo simpelthen ikke at det går an å ha den virkelighetsoppfatningen. Jeg har jo ikke borderline og da er det vanskelig å se ting med de brillene på.For sikkerhets skyld poster jeg del 2 nå og skriver enda en kommentar med del 3. Tungt å skrive det så mange ganger når det ikke vil gå gjennom. Lisemor

  6. Del 3. Nå håper jeg alt går igjennom.Blir rotet for deg å lese dette, Liljen. Kanskje du kan redigere det?Det du sier om å være der når man ber om hjelp var så godt, Liljen.Jeg har ofte problemer med å se når jenta mi ber om hjelp. Igjen er vi tilbake på redselen min for å tråkke over usynlige grenser jeg føler hun har trukket opp. Mange ganger er spørsmålet om hjelp pakket så godt inn og formulert på en sånn måte at jeg ikke hører hva hun egentlig trenger. Jeg klarer ikke tolke det riktig i tide. Dermed oppstår det sikkert mange situasjoner hvor hun føler at hun ikke blir hørt eller sett. . Jeg som pårørende UTEN bpd, klarer ikke se hva som er en bønn om hjelp fra en person MED bpd. Dette verktøyet skulle jeg så gjerne ha hatt. Jeg tror det er det verktøyet vi kunne fått hvis hun gikk til behandling og hvis vi mot all formodning hadde fått lov å ta del i litt av denne behandlingen.Foreløpig synes det ikke som hun stoler på psykiatrien. Har hatt flere psykologer og behandlere ved BUPog ved psykehus, og med ett unntak synes hun de er inkompetente og udugelige.Dette er slik hun opplever det og da er det hennes virkelighet. Bare hun kan innta holdninger som kan endre dette. Det hjelper ikke at vi sier det ikke er sånn, så lenge hun oppfatter det sånn. Synes det du sa om å være seg selv og at man ikke ER diagnosen sin var så bra. Man Har diagnosen. Det kan være vanskelig å se både for den psyke og den pårørende. Jeg skal ta til meg rådene dine, Liljen, og gjøre mitt aller aller beste for det mest dyrebare jeg har.Tusen takk.Lisemor, som glemte å undertegne på den førstekommentaren. Ble så stresset av at den ikke ville legge seg inn og måtte deles i tre med andre innlegg imellom.

  7. Til ei mor: Dette er Lisemor. Jeg skulle skrive et innlegg, men det ble for langt og jeg måtte dele det i tre. Først står jeg som anonym og så har jeg undertegnet m Lisemor på de to andre som egentlig skulle vært en del av det første jeg skrev. Ble fryktelig rotete. Til Liljen: Jeg er så takknemlig for at du laget et innlegg om dette. Beklager at jeg glemte å sette signatur på det første innlegget mitt når du hadde vært så grei å skrive dette på oppfordring fra meg.Synes ikke innlegget ditt var kaotisk overhodet. Tvert imot, meget klargjørende og også godt formulert. Du dekket utrolig mange aspekter i det du tok opp.Lisemor.

  8. I tillegg synes jeg psykiatrien feiler mye her. Det snakkes så fint om hvor viktig det er at pårørende er involvert i den psykes behandlig. I vår situasjon ble vår datter overført fra innleggelse i barne og ungdomspsykiatrien til innleggelse i voksenpsykiatrien. Vi foreldre ba om et møte med med "voksen" i forkant da vi ønsket å møte hennes behandlere og se hvor hun nå skulle bo. Vi presiserte på dette møte at vi ønsket tett kontakt med de noe det selvfølgelig kom til å være. Jenta vår var innlagt 4 mnd uten at vi hørte et ord fra de. På våre forsøk på kontakt ble vi bare mått med TAUSHETSPLIKT.At foreldre også trenger hjelp i en slik situasjon er det ingen som tenker på.Så sitter vi her da med en evig angst og redsel for barna våre, en angst og redsel som tapper oss for all energi og krefter. Krefter vi skulle hatt for å stå på for de som betyr mest av alt for oss. De er ikke tjent med forelder som bryter sammen.Som dere ser har jeg ikke så mye til overs for psykiatrien.Hilsen ei mor

  9. Til ei mor.Kjenner meg sinnsykt godt igjen i det du beskriver der med psykiatrien. Men den veggen har jeg kollidert med så mange ganger at jeg har gitt opp. Får meg til å føle meg så nedverdiget og liten. Utleverer seg selv og sitt innerste følelsesliv og følelser om den man elsker høyest i hele verden og så har det plutselig ingen gyldighet.Tenker at den følelsen av litenhet og nederlag jeg har fått i møte med psykiatrien og denne diagnosen bare er en brøkdel av smerten Liljen og andre med denne diagnosen går og kjenner på inni seg hele tiden.Til Liljen. Nok en gang takk. Nyt helgen med tanke på at du har rørt mange her inne med dine velfunderte tanker og formuleringer om emnet.Lisemor.

  10. Fint innlegg. Det gav mye mening, og jeg er sikker på at det kan være til hjelp for mange.

  11. Takk for mange fine svar. Jeg synes for min del – som en borderliner – at det er spennende å interessant å høre hvordan dere mødre opplever alt sammen også. Om en av dere vil ha et gjesteinnlegg hvor dere forteller litt fra en mors synspunkt, send meg en mail på liljen7@live.no – jeg tror det er viktig å få innblikk i hvordan en forelder opplever ting også. Skulle gjerne skrevet svar på alt dere har kommet med, men akkurat i dag orker jeg ikke helt.. Men vil gjerne oppfordre dere til å lese innlegget mitt "litt tanker om emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse" – det ligger under fanen "viktige innlegg" og/eller etiketten "Liljen og borderline". Handler en del om rekasjoner og sånn.. Jeg vil takke spesielt begge dere mødrene som har skrevet her, det setter jeg enormt pris på. Og som sagt, om dere vil ha gjesteinnlegg på bloggen min, for å fortelle en mors opplevelser i alt sammen, send meg en mail! :)

  12. bra innlegg kristel.jeg tror nok at det er viktig som foreldre å la banra vite at de vet at barnet sliter, og at de kan komme til dem om du trenger å prate med noen. Vis kjærlighet, og fortell dem at dere er like glad i dem uansett hva de sliter med, ikke vend dem ryggen. Lær om diagnosen, ta kontakt med spesialister, spør om alt dere lurer på. Aldri *angrip* den syke med at de bør skjerpe seg, eller ta seg sammen, for det er ikke sånn det fungerer. Det kan gjøre situasjonen verre, fordi de blir sittende med en følelse av å bli avvist, eller alene,at ingen forstår, og det er fryktelig tungt.

  13. Til dere mødre, spesiellt den av dere som sier at barnet deres har trukket en usynlig linje og ikke vil høre/prate om emnet. Hva om du gir barnet ditt muligheten til å lese denne bloggen og spesielt dette innlegget? Kanskje barnet ditt forstår mer av dine følelser og at du bare vil være der og hjelpe henne på best mulig måte? Jeg er selv diagnostisert med Borderline og snakker egentlig ikke så mye med mine foreldre jeg heller, av mange like grunner som Liljen. Mine foreldre og forøvrig resten av slekta viser ikke at de bryr seg, jeg møter mye motstand hvis vi kommer inn på det temaet. De har også uttrykt "skjerp deg, kom deg ut i arbeid/skole så blir alt bra. Slutt med tullet ditt" holdning og da mister man lysten på å dele noe, det er jo ingen vits. Så det å ha foreldre som bryr seg om en, som man kan gå til om man føler for det, det tror jeg er viktig.Mange ganger synes jeg det er lettere å skrive/lese i stedet for å snakke face to face. Det gjør at man får litt mer rom til å vise følelser. Jeg personlig liker ikke å vise følelser for andre så det å lese gjør ting lettere. Jeg har flere ganger skrevet mail til mine foreldre.Så, poenget: har du vært min mor så hadde det vært lettere å forstå det du sier og dine følelser rundt det jeg sliter med om jeg hadde fått lest det og dermed sluppet å snakke om det face to face.Håper dere finner ut av det så du får til å være der for henne, slik du tydeligis vil.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: