[ Min vei inn til psyk.behandling, og opplevelsene rundt det ]

Liseliten lurte på om jeg kunne skrive litt om hvordan jeg kom inn i psykiatrien, hvorfor jeg valgte å søke hjelp. Og hvordan jeg syntes det var.

Mitt første møte med psykiatrien var i 2002, og jeg husker ikke hvordan jeg kom inn. Men jeg mener det må ha vært tanta mi som fikset det for meg. Jeg hadde et par selvmordsforsøk bak meg, og jeg husker ikke om familien hadde fått vite om voldtekten eller ikke på det tidspunktet. Men iallefall fikk jeg time til en halvgammel mann. CH. Jeg vet ikke om jeg var der bare en eller to ganger, og jeg sa iallefall ikke stort til han om hva jeg plagdes med. Jeg var 19 år. Trodde ikke det var noe galt med meg, og følte ikke jeg trengte noen psykolog. Jeg var så absolutt ikke klar for det. Så jeg bare slutta å komme dit, til jeg mista plassen min. Det var vel slik at etter et par-3 ganger uten oppmøte, slutta de å sende ny time..

Jeg klarer ikke å koble når jeg spurte tanta mi om hjelp til ny time, om det var det samme året, eller om det var i 2004 – året etter at datteren min var født. Jeg mener det må ha vært før hun ble født, og da altså høsten 2002 – tenker jeg. Jeg skadet meg selv en del, og minnene fra voldtekten var sterke. Jeg hadde to 4timers lange avhør bak meg tidlig den sommeren, og senere et brev om at saken var henlagt. Og det var tydelig at jeg sleit. Så jeg sendte en SMS til tanta mi, og lurte på om hun kunne fikse så jeg fikk kommet å snakke med noen igjen. (For å ha det avklart, så jobber tante i ekspedisjonen på poliklinikken). Fikk da time til ei dame, som het UK. Jeg tror jeg åpna meg litt for henne, men selv om jeg ønsket det selv den gangen, så følte jeg ikke det var rett for meg. Jeg gikk hos henne noen ganger, før jeg igjen sluttet å møte opp.  Det var for skremmende, det å sitte å prate med en fremmed om det jeg hadde opplevd og det jeg gjorde mot meg selv.

I 2003 ble jeg jo gravid. Hun var som en gave fra oven. Jeg fikk noe å leve for. Og med henne i magen føltes alt bedre. Selvskadingen ble mindre. I løpet av svangerskapet rispet jeg meg EN gang, av sinne til faren min. Også tiden etter at hun ble født selvskadet jeg lite eller ingenting. Det var først da forholdet med faren hennes tok seg opp igjen, og nedbrytingen hans begynte at selvskadingen sakte men sikkert kom tilbake. Høsten 2005 flyttet jeg og datteren min bort fra foreldrene mine – pga mye krangling med pappa, og fordi jeg skulle ta opp fag på videregående. Den høsten ble selvskadingen og selvmordstankene veldig sterke. Og når faren til datteren min i tillegg var «utro» – vi var jo ikke sammen, men på en måte var vi det likevel – så ble alt bare værre. Han snakket om meg og selvskadingen min til hun andre, og det var vondt. En natt jeg og datteren min overnatta der, klikka det for meg. Jeg husker desperasjon, krampegråt og selvskading – og at faren til datteren min fant meg nede på stua.
Hjemme i leiligheten til meg og datteren min var det lite som fungerte. Jeg sov ikke om nettene pga angst og destruktive tanker. Jeg begynte å få lukte-hallusinasjoner, og ting var veldig veldig ille. Vi flytta hjem igjen etter juleferien – eller, vi dro aldri tilbake til leiligheta etter juleferien 2005.

Tidlig i januar 2006 bestilte jeg meg hastetime til legen min – KL. Jeg hadde ikke fortalt noen hva jeg skulle dit for, men var fast bestemt på å fortelle henne alt, og prøve å få henvisning til psyk. Jeg fortalte henne alt, og hun mente at jeg var veldig deprimert, men at vi kunne ta noen samtaler først – før hun evnt sendte henvisning. Fikk dobbeltime til henne neste gang, men da var hun ikke lenger i tvil og sa at hun skulle skrive henvisning til psyk med en gang. Jeg var utrolig letta husker jeg. Og etter den første legetimen, da jeg fortalte henne alt. Jeg var så glad og stolt av meg selv, letta. Husker jeg gråt av glede og stolthet da jeg fortalte det til faren til datteren min. Og han var også helt utrolig stolt av meg (og sikkert litt letta over at jeg endelig skulle få hjelp..)

I mars fikk jeg time i posten. Skulle til utredning like etter påske, og fikk også et tilbud «mens vi venter», men det var jeg ikke med på. Utredningen var hos ei trivelig dame – GU, og jeg følte virkelig jeg kunne snakke med henne. Vi hadde 3 samtaler, samt en del tester. Siste timen hos henne, så fortalte jeg noe jeg aldri hadde sagt til en sjel (annet enn noen venner på et forum for psykiske lidelser – for å finne ut om det var relevant i saken min..) – det var så deilig å få det ut, selv om det må ha vært det vanskeligste jeg noen gang hadde gjort!

Siste timen hos henne var i mai, og jeg fikk beskjed om at det kunne ta mange måneder før jeg fikk tildelt behandler. Jaja, tenkte jeg – jeg var jo vant med å vente.

Den høsten startet jeg på høgskole. Jeg tenkte å utdanne meg som førskolelærer. Jeg tok med meg datteren min og flytta 12 mil unna det som var kjent og kjært. Dessverre ble det ikke som jeg håpet på. Som alenemamma fikk jeg lite tid det sosiale, og jeg følte meg veldig ensom. I tillegg var det slitsomt å studere og være alene med en vilter 3 åring. Selvskadingen tok seg opp, jeg tok også min første mini-OD.

I høstferien ringte tanta mi – jeg hadde tidligere pusha litt på henne, så hun fikk fortgang i sakene. Jeg skulle få time til en mann, noe hun først var skeptisk på, men ettersom det var JB følte hun seg trygg på at det skulle gå veldig bra. Min første time hos han, skulle være 5. oktober. Men den dagen fikk jeg ikke møtt opp pga sykdom – noe jeg tror må være min eneste time hos han, hvor jeg ikke har møtt opp. Så min første time ble 13.oktober, faktisk fredag den 13. !

Her er et lite utklipp fra behandligsdagboka jeg skrev på den tiden, fra den første timen og mitt inntrykk:

«Det gikk veldig greit synes jeg. Når jeg kom dit, kom tante å snakka med meg. Veldig koselig det. Synes ikke det er så ekkelt at hun jobber der lenger, det går helt greit. Så kom JB, og jeg hilsa på han. Han hadde et veldig fast håndtrykk… Først fortalte han meg litt om seg selv, så fortalte jeg litt om meg. Men visste ikke helt hva jeg skulle si da… Så fortalte han at han hadde lest papirene på meg, og begynte å spørre litt ut i fra det. Var et par småting han hadde misforstått litt, men jeg fikk no forklart hvordan det var.
[…]
Men det gikk helt greit altså. Han var OK. Skal tilbake om 14 dager. På en måte gleder jeg meg, fordi det var greit liksom. Men så gruver jeg meg litt og, fordi det er jo ikke ting det er noe godt å snakke om, egentlig.
[…]
Når jeg kjørte hjem, hadde jeg vanskelig for å holde tårene tilbake. Ble så mange tanker. Kom litt tårer, men det gikk bra. Bare en liten reaksjon på timen sikkert.
»

Jeg fikk et veldig fint førsteinntrykk av min nye behandler. Selv om det var 2 timer for meg å kjøre, én vei! Derfor ble det tatt opp allerede i første timen, om jeg evnt skulle bytte til Levanger – byen jeg gikk på skole. Men jeg fikk velge selv, og ettersom jeg likte JB alt fra første timen, valgte jeg å bli hos han.

Men etter tredje timen ble jeg usikker på han. Og det er egentlig litt komisk nå, her ser dere hva jeg har skrevet i behandlingsdagboka mi:

Photobucket

Jeg trodde liksom jeg gikk til en psykolog, det er jo liksom det man SKAL gjøre. Men jeg lærte etterhvert at det gjorde ikke noe om han «ikke var på ordentlig», fordi jeg klarte å snakke med han. Jeg klarte å åpne meg. Jeg lærte meg å stole på han, og jeg lærte meg å bli trygg på han. Jeg følte vi fikk en god kjemi, og jeg følte at vi kom noen vei. Selvfølgelig var det en lang vei å gå, det var mange timer som ble forlenget pga mine selvmordstanker eller planer om selvskading. Det var mange timer som ble forlenget, fordi jeg knakk sammen og innrømmet selvskading fra natta før, som vi måtte få en lege til å se på. Det var mange timer som ble forlenget, fordi vakthavende måtte komme å vurdere om jeg burde legges inn.

Det var også perioder hvor vi snakket mye om innleggelse, og vurderte det sterkt. Jeg fikk den infoen jeg trenget, jeg fikk stille spørsmål om hvordan en innleggelse foregår. Og en gang var også søknaden skrevet, og bare venta på min godkjennelse til å bli sendt. Jeg backa ut, og søknaden ble makulert. Mye pga at jeg følte meg bedre der og da, men også fordi jeg var redd for en innleggelse. Innleggelse ble det likevel mars 2007. Jeg skulle være helt alene den helga, og hadde skumle planer. Innerst inne ønsket jeg ikke å utføre planene, men jeg stolte ikke på meg selv og impulsene mine. Og ettersom det var rolig på avdelingen den helgen, fikk jeg komme inn fredagettermiddag og være der til mandagsmorgen da jeg hadde ny time hos JB.

Det var ingen vond opplevelse å være innlagt. Det var bare for at jeg skulle være trygg, og for at jeg skulle bli litt passet på. Jeg slapp samtaler med noen av de på avdelingen, og jeg fikk være litt for meg selv. Noen brydde seg mer enn andre, og ville prøve å prate – men jeg sa at alt gikk greit. Det gjorde jo i grunnen det. Var helt OK å være innlagt. Vet ikke hvordan jeg hadde taklet enn langtidsinnleggelse, men. Hadde et tilbud om innleggelse, da var planen å være der mandag-fredag, for så å ha «fri» i to uker, så inn igjen mandag-fredag. Men jeg ville ikke, turte ikke, og det ble ikke noe av det.

Jeg har skrevet mye her nå, mer enn hva Lise spurte om egentlig. Men dette var iallefall litt om mitt møte med psykiatrien, mine opplevelser rundt det og min historie.

Vi ble på vinteren 2006 enige om at jeg skulle ta et år permisjon fra skolen (noe som nå har blitt til at jeg slutta for 2,5 år siden). Fra januar 2007 møttes vi da hver torsdag, samt annenhver mandag for en periode. Jeg gikk hos han i nesten to år, da han september 2008 gikk ut i 1års permisjon. Siste timen hos han var forresten 11.september (nok en «skummel» dato…) I den perioden hvor jeg gikk hos han, tror jeg ikke at jeg avbestilte eller ikke møtte opp på en eneste time – foruten den aller første. De gangene timen ble avlyst var det han som gjorde det pga sykdom. Noen som sa pliktoppfyllende?

Slutten av september 2008 hadde jeg min første time til ei dame – RS, som var på «ordentlig». Ei grei dame, men jeg fant aldri kjemien med henne. Det har vært et tungt år, med en del tull med timene – fra hennes side, ikke min. Jeg har vært like pliktoppfyllende. Det å starte på nytt igjen, med en ny behandler var veldig vanskelig. Plutselig følte jeg meg alene, ikke tatt på alvor og jeg følte meg lite viktig. Det har vært OK å gått til henne, jeg har kommet meg gjennom det. Men da jeg hørte at JB skulle komme tilbake nå i høst, var det ikke noe annet for meg å gjøre enn å høre om muligheten for å få han tilbake. Vanskelig for meg, men jeg klarte det.

Nå er det 5 uker siden siste time hos psykologen, og jeg venter bare på svar på om jeg får begynne hos JB igjen eller ikke. 5 uker med usikkerhet og venting. Men tante skal høre i morgen om hvordan det ser ut, så jeg håper jeg får vite noe snart.

Jeg har kanskje ikke svart på hvorfor jeg valgte å søke hjelp. Men hovedsaklig var det for datteren min sin skyld, og faren hennes. Han hadde en del problemer med at jeg hadde problemer. Han likte ikke selvskadingen, han likte ikke at jeg var så inneslutta og deprimert. Og jeg var villig til å gjøre ALT for han på den tiden. Samtidig ville jeg bli bra for datteren min sin skyld, hun fortjente en mamma som har det bra. Noen vil si at det er på feil primisser man søker hjelp, når man gjør det for noen andres skyld og ikke sin egen – men for meg så funket det. Og etterhvert fant jeg ut at det også var for MIN skyld! Jeg trengte bare litt tid for å se det.

Jeg har noen erfaringer med legevakta og akutt mottaket også, men det får bli i et annet innlegg. Dette innlegget er allerede langt nok som det er.

Har du spørsmål angående dette, feel free to ask.

 

Ps. Har ikke lest over dette, så om det er skrivefeil: SORRY!

Photobucket

Photobucket

Advertisements

13 tanker på “[ Min vei inn til psyk.behandling, og opplevelsene rundt det ]

  1. Dette var interessant å lese. Den forige behandleren min var heller ikke "på ordentlig", men jeg likte henne mye bedre enn psykologen jeg har nå. Jeg tror ikke psykologer er bedre behandlere enn vernepleiere og sosionomer. Det virker for meg som om psykologer jobber på en spesiell psykologmåte som ikke fungerer for alle, litt på samme måte som at leger er for glade i medisiner. Jeg er så fæl å skrive ned alle tankene mine i andres blogger. Unnskyld. Håper du kan ta det som et komplement at du fikk meg til å tenke.

  2. Jeg tror nok det er noe i det.. Kjenner flere som har behandler som ikke er psykolog eller psykiater, som de liker mye bedre enn en psykolog.

  3. Awww, så nydelige dere er a <3Det første bildet til venstre, er det da hun var nyfødt?Kan du legge ut flere bilder av dere helt fra tiden da hun ble født og til nå?? ;) <33

  4. Jeg tror ikke det viktigste alltid er hvorfor man søker hjelp, men at man gjør det. Og du gjorde det, kanskje først og fremst for andre enn deg selv, men cluet er jo at for at de skulle få det bedre, måtte du få det bedre, så på en måte så gjorde du det jo for deg selv også. Komplisert, hehe. Det er uansett fint at du oppsøkte hjelp, fint at du fant John, og jeg håper hver dag at du får brev om at du får gå til ham igjen. Det fortjener du virkelig. Jeg veit så godt at gode behandlere ikke vokser på trær, og når du først har funnet en, er det viktig at du får fortsette hos han/hun :)

  5. sterkt å lese. jeg leste først en gang , men så så jeg at du ville ha kommentarer, så hvorfor ikke? hehei bloggingen din har jeg alltid hatt mange spørsmål jeg ikke har turt stille – på en måte… ikke sånne spørsmålsrunde-spørsmål….. det blir litt dumt, men noen ganger føler jeg bare for å holde rundt deg fordi jeg vet!dette innlegget hjalp meg til å kjenne deg bedre.så takk for at du delte dette.jeg er glad i deg

  6. @Caroline: Hun er vel en mnd eller noe på det bildet. Har mistet mange av bildene mine fra hun var mindre :( Men skal se hva jeg får til. @Camilla: Takk <3@Thea: Det er bare å spørre altså, ikke vær redd for det <3

  7. Veldig interessant å lese. :)Det er spennende å bli bedre kjent med noen på denne måten, man ser liksom litt inn i den andres verden og liv.Du og Em er skjønne:) Håper du får til flere bilder fra tidligere, som Caroline spurte etter:)

  8. "kjekt" å lese din vei inn i psykiatrien. Vi alle har jo vår egne historier, og forskjellige grunner. Jeg er glad du fikk så mye ut av timene med john, og jeg håper virkelig at du får han tilbake igjen. Synd at det må ta så lang tid før du hører noe..jeg har selv også nå vært uten noen time i 2 uker, og aner ikke når neste time blir…frustrerende…en klem til deg vennen <3

  9. Tilbaketråkk: And here comes the answers #1 « ~Life as it is~

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: