[ Kaos fra Liljen – all alone ]

Det er så mye bekymringer og dritt. Det tar aldri slutt. Er det ikke det ene, så er det det andre. Når en ting blir OK, kommer det noe nytt. Akkurat nå var det mye som kom på en gang. Og det jeg aller helst vil nå, er å legge meg å sove – sove, sove sove – til alle problemene er løst. Dessverre løser de seg ikke av seg selv. Det krever at jeg må ta i et tak. Og det er vanskelig for meg. Jeg er ikke av dem som klager, eller krangler med offentlige kontorer eller lignende. Nav, lånekassen, u name it. Jeg trenger hjelp! Og det er INGEN rundt meg som er villige til å hjelpe, eller kan hjelpe. Jeg føler meg alene og maktesløs. Så jeg utsetter og utsetter – til det bare er nødt å skje noe, og da er det ofte nesten for sent.

Jeg synes alt ser mørkt ut. Og jeg har ikke tro på at noen ting skal ordne seg. Jeg var optimistisk tidligere, men jeg er kjempesikker på at jeg får avslag. Jeg blir stående alene. Ingen! Alltid står jeg alene. Alltid blir jeg forlatt. Alltid må jeg kjempe alene. Det gjør meg så sliten. Kan ikke noen bare ta over litt av ansvaret, og la meg på hvile litt? Ta valgene for meg, bestemme hva jeg skal gjøre og si, ordne opp i alt jeg ikke klarer ordne opp i selv. Bare litt hjelp ..

Det nytter ikke å spørre meg nå om hva som er i veien. For det er alt. Ingenting. Det kan gå fra å ikke vite hvorfor jeg plutselig er så trist, lei meg, sint, sur .. Til å vite akkurat hva det er – det er NAV, det er lånekassen, det er maten, det er vekta, det er mangel på sosialaktivitet, det er mangel på tålmodighet, det er vanskelig datter, det er teite foreldre, det er uoppmerksom kjæreste, det er bloggen, det er sjalusi, det er redsel for framtiden, det er bekymringer og stress.

I løpet av det siste året har jeg ikke selvskadet så mye, etter å ha vært 8mnd helt fri i løpet av fjoråret. Jeg hadde to kjempesprekker i vinter -men ellers kun risping. Helt til i forrige uke…
At rispene grodde og forsvant, var egentlig ikke noe fælt. Jeg var glad de forsvant, godt å slippe flere synlige arr. Helt til nå…
Jeg tror jeg har en hud som leges veldig godt. Tidligere har jeg hatt veldig store og dype kutt, som hvemsomhelst ville påstått at jeg burde ha sydd. Men jeg har kun sydd 3 av dem. Men likevel er ikke arrene mine noe spesielt stygge. De har grodd kjempefint, og fort. Det har ikke vært noe problem med noen av dem (bortsett fra de 7 fra januar, som var veldig røde og vonde i flere mnd). Som så mange andre, er det vanskelig for meg å se arrene gro. Jeg må pirke i dem, og nekter å la de gro helt. Ofte når de har grodd, så det ikke er skorpe på dem – åpner jeg de med et barberblad på nytt. Dette har jeg gjort med nesten alle arrene en eller flere ganger, bortsett fra de 3 som er sydd.  NÅ er det også vanskelig. Selv om sårene fra forrige uke ikke var så veldig dype, så var de mer enn risp som jeg bare er glad for at gror. Disse har lukket seg helt nå, ingen skorpe, de er helt fine, og de kommer til å blekes så de nesten ikke vises om ikke lenge. Dette gjør VONDT. Og jeg kjenner på trangen til å åpne dem igjen. Det var ikke meningen de skulle gro så fort.

Det er EN ting som holder meg oppe nå. EN ting jeg ser fram mot. EN ting som holder meg i live. EN ting jeg puster for.

Det er besøket til Lise! Om 5 dager reiser jeg, og skal være der i 5 dager. Det skal bli så godt å bare komme seg unna litt, og være sammen med en av de aller beste menneskene i verden!  Jeg ser sånn fram mot det, og jeg håper virkelig at både jeg og Lise holder oss oppe til det, og klarer å nyte tiden sammen -selv om vi begge har det ganske tøft for tiden. Kanskje kan vi klare å smile,le og slappe helt av – og kjenne at det virkelig kan være godt å leve. Kjæresten min er litt bekymret da. Men jeg tror ikke helt han forstår dette med å ha kontakt med andre som sliter. Han sier jo at det er fint jeg har Lise, som jeg kan snakke med om ALT. Men jeg vet ikke, jeg får liksom et inntrykk av at han er litt bekymret for at jeg skal bli dratt ned, eller oppleve noe vondt pga at jeg har så mange nettvenner som har det vanskelig.

Gaaah, så mye for pause og timeout. Klart meg en HEL DAG uten PCen. Men nå var det så mye tanker og kaos inni meg, så jeg MÅTTE bruke bloggen. Takk for kommentarer på de forrige innleggene, svarer på disse når jeg er i bedre form. Har en del spørsmål ang. rehab.pengene og NAV – men orker ikke tenke tanken en gang nå.
Det har vært godt med PCfri dag, selv om tankene kom lettere til da. Å bare ligge i senga, og tenke er kanskje ikke det beste man gjør når man er litt nedenfor.

Jeg føler jeg ikke får til noenting riktig for tiden. ALT blir feil. Uansett hva det er snakk om. Jeg vil bare gi opp… Gi meg henn til selvskadingen, overspisingen, depresjonen ..

Jeg føler jeg ikke har styrke igjen, til å kjempe ALENE.

 

Photobucket
Reklamer

4 tanker på “[ Kaos fra Liljen – all alone ]

  1. Kjenner meg igjen i det der at alt/ingenting er i veien. Noe er i veien men man vet ikke helt hva. For mange småting på en gang kanskje? Uansett, du er ikke den eneste som føler det sånn for tiden. Sender en stor og kjempegod klem!

  2. ja, ja, ja,ja og atter ja!!! og ikke minst: nettopp!!!!sånn har jeg det også!!! og når noen spør meg hvordan og hvorfor, så vet jeg ikke, fordi det er ikke kun EN ting!!!!tusen tusen takk for hyggelig post i dag :D TENKER PÅ DEG. KLEM XXX

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: