[ Lillebror ble påvirket av problemene mine.. ]

I 2002 forsøkte jeg for første gang å ta livet mitt. Da var lillebroren min nesten akkurat fyllt 10 år. Da mamma og pappa kom til byen, og fikk meg flytta ut fra hybelen og tatt meg med hjem – var lillebror med. Jeg vet ikke eksakt hva de hadde fortalt han, men han ville iallefall se armen min. Det gikk veldig inn på han – og jeg forsto etterhvert hvor mye jeg betydde for han.

Ikke lenge etter fortalte han meg om et mareritt han hadde. Han sa til meg «Vær så snill å ikke dø». Han hadde drømt at jeg lå i en kiste og var død, og de stod rundt og skulle ta farvel med meg. Han var oppriktig redd for at storesøster skulle dø.

Flere ganger opp igjennom tiden har han spurt om å få se arrene mine. Jeg vet ikke hvorfor, jeg spurte aldri. I 2007 så han arrene mine, og spurte meg om det var de fra 2002. Jeg løy til han, og sa at det var det. Men jeg tror nok han forsto at det ikke var sant, for arrene var blitt større og det var kommet fler. Det var jo på denne tiden at selvskadingen min var på sitt værste.

Han brydde/bryr seg på en annen måte enn resten av familien. Mamma sier ingenting om arrene, bortsett fra om hun ser noen nye sår. Lillesøster sier ikke noe, ei heller storebror. Pappa sier alt for mye, og da går det i «HOFF, så stygt det e.. Du må slutt med derre!»

Det var sårt på den tiden også, å se hvor påvirket lillebror ble av mine problemer. Hvor mye det gikk inn på han, og gjorde han redd. Men nå når jeg ser tilbake, er det veldig vondt å tenke på. Han var 10 år gammel, og trodde storesøster skulle dø – han hadde mareritt om det.

Jeg vet ikke om han noen gang ble forklart hvorfor ting ble som dem ble med meg, men egentlig håper jeg han ikke vet om det. For jeg vet ikke hvordan han ville taklet det. Jeg tror det ville gjort han vondt, å vite at noen hadde skadet søsteren hans.

Jeg er veldig glad i lillebror, selv om vi krangler så busta fyker innimellom.

 

Photobucket
Reklamer

12 tanker på “[ Lillebror ble påvirket av problemene mine.. ]

  1. Ah.. Veldig fint innlegg, og ganske trist egentlig. :/De årene jeg selvskadet og perioden jeg var innlagt og sleit som verst, ble lillesøsteren min (nå 15) oppmerksom på arr og sår hos meg. Hun lurte på hva som hadde skjedd, og siden jeg vanligvis er så uheldig trakk hun tankene selv før jeg rakk å si noe, og trodde at jeg hadde skadet meg på en eller annen rar måte. Som faktisk skjer både nå og da. :pMen en dag måtte jeg forklare henne det, og sa at jeg hadde så vondt inne i meg. I sjelen. At det var så vondt at det også ble vondt utenpå. Jeg husker ikke så mye mer av den samtalen. Men hun spurte flere ganger senere om å få se på arrene mine. Jeg vet på en måte ikke hvorfor.Men jeg tenker litt samme som deg, at jeg er glad hun ikke vet alt. Det jeg sa er det eneste hun hørte om det, det var jo ingen andre som snakket om det. Hun vet bare at jeg hadde vondt i sjelen.Det er litt sårt å ikke vite hva en skal si. De er jo bare barn.. I tillegg er det vanskelig nok å finne svar til seg selv. :/ <3

  2. Ja, det er sant.. Jeg tror barn har lettere for å spørre. De føler ingen skam av å spørre, for dem er det ikke tabu..

  3. Skulle på en måte ønske det var sånn hos voksne noen ganger også.. Ikke at de spør og graver, men at de vil prøve å forstå.

  4. Ja, helt klar. Det er jo i grunn det barn prøver på, tror jeg.. Å forstå ting.. Det er jo derfor de spør..

  5. hei liljen min <3barn har en helt annen måte å reagere på enn voksne. de forstår ikke alt ennå, derfor spør de også rett fram. de spør spm som voksne ikke tør å spørre i frykt for svaret. Barn kan sette i gang en tankestrøm oppi hodet vårt, og få oss til virkelig å tenke gjennom ting. Men svarene våre kan være vanskelige å forstå for dem. Det er hans måte å vise deg at han er glad i deg, og at det du gjør mot deg selv er utrolig sårt for han. <3 <3

  6. det er godt å ha søsken og familie som virkelig bryr seg..fint bilde av dere..Klemme<3

  7. sv: Takk for det :DHåper du vil fortsette å lese den!Hvordan går det med deg for tida?Fint innlegg forresten. Hvis ingen fortalte noe, hvordan skal en tiåring forstå? Du kan jo si at du har det vanskelig, men at du ikke kommer til å dø eller noe i den dur. Han er vel 15 nå vel?

  8. @Ida: Ja, ikke sant.. Nei, han er snart 18 nå ;) 10 år i 2002, og det er 7 år siden ;)

  9. sv: hahahha, ja, jeg gikk ut med tre'er i matte, så er liksom ikke så god på hueregning. HAHA! Neida, ikke så ille da. Gikk bare litt fort i svingene ;)Nei, jeg får ikke mail… gjør du??

  10. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i innlegget ditt..Lillebroren min var 11 da jeg prøvde å ta livet av meg første gang.. Han nærmet seg 12 da jeg ble lagt inn på psykiatrisk like før jeg var 15.. Jeg tror han fikk med seg endel, men vet ikke helt hva som ble sagt.. Han unngår temaet litt om jeg prøver å ta det opp også, og vil jo ikke presse han inn i en samtale han ikke selv vil ha..Men den dag i dag føler jeg på at jeg stjal barndommen hans, at han måtte bli voksen alt for fort, alt for tidlig.. Pga meg og det "styret" jeg laget med selvmordsforsøk, innleggelse, spiseproblemer, angst osv..Vet ikke om jeg kan gjøre det godt igjen heller..

  11. @Lise: Takk <3 @Charis: Huff, du må ikke føle det sånn :( Da blir det bare værre for deg selv. Det som skjedde med deg, det skjedde – det er ikke noe du kan for. Jeg tenker en del sånn jeg også, over den smerten jeg i så mange år har påført familien og vennene mine. Men vi kan ikke tenke sånn, det som har hendt har hendt – og vi bryter oss selv ned om vi skal føle på skyld pga dette.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: