[ Kaostanker om psykologen og JB ]

Jeg har jo ringt psyk, for å få flyttet timen jeg egentlig skulle ha hatt i morgen.
Tanta mi som tok telefonen, og hun skulle gi beskjed til psykologen min.

I dag fikk jeg telefon fra henne.
Jeg forklarte hvorfor jeg måtte få flyttet timen…
Datteren min er ferdig på skolen 14:00, timen min var 14:15 – og det er 1 time å kjøre …
Så jeg sa at når som helst bare jeg kommer meg hjem til kl 14.
Uansett dag, og fredag hadde vært ideel, for da er mamma hjemme –
og da er det ikke noe problem om timen er senere.

Men psykologen er så opphengt i onsdagene.
Så nå fikk jeg ikke time før om nye 14 dager!!

Kjenner jeg blir stressa av alt styret ….!

Drømte forresten om min gamle behandler i gårnatt..
Han sa «Det er noe jeg vil si deg, men jeg vet ikke om jeg kan»
Så sa jeg «Jeg vet hva det er!» (tante har forklart at han kommer tilbake!)
Så spurte jeg «når?»
Og da svarte han 15. september!

Jeg lengter etter å prate med han.
Og jeg ville gitt MYE for å få gå til han igjen.
Jeg vet ikke om det er mulig, jeg har ikke turt å spørre noen.
Om 2 dager er det 1 år siden jeg prata med han.
Og gjennom dette året har jeg alltid tenkt – når det har hendt ting:
«Dette må jeg huske å fortelle JB» .. Men neeei, det har jeg ikke kunnet!

Da tante fortalte at han skulle komme tilbake,
fikk jeg veldig høye forventninger.
Men jeg er redd jeg kommer til å bli skuffet…
Hva om jeg ikke får gå til han?
Hva om jeg må fortsette til hun jeg har nå… ?
Jeg vil påstå at jeg kommer til å seriøst vurdere å slutte om jeg må gå til henne,
for jeg makter det ikke.. Etter 1 år hos henne, føler jeg meg langt fra trygg på henne.
Jeg klarer ikke prate med henne.
Etter 1 år hos JB, var jeg veldig trygg på han. Jeg fikk fortalt om det som plaga meg.
Følte bare at vi hadde en veldig god kontakt. Det føler jeg IKKE med hun jeg har nå.

Jeg følte at JB kom noen vei med meg.. Jeg følte jeg sakte men sikkert ble bedre.
Jeg sluttet selvskadingen 7 mnd før han sluttet.
En mnd etter det, kuttet jeg meg igjen.
Hun nye spurte aldri hvordan det gikk med selvskadingen. Jeg følte hun ikke brydde seg,
og da var det ikke så nøye…
Det første jeg fortalte JB hver time, var hvor mange uker det var siden sist,
og han delte min glede, og var stolt av meg. Det hjalp meg veldig til å la være å kutte.
Jeg følte meg stolt jeg også!

I løpet av dette året jeg har gått til hun nye, har jeg kuttet en del.
Jeg har ødelagt den rene høyrearmen, med 7 store kutt.
Jeg har arr på magen, leggene..
Og hun spør aldri hvordan det går med selvskadingen.
Og det er noe som er viktig for meg.
Jeg klarer heller ikke å fortelle henne at det er viktig for meg,
jeg klarer ikke å fortelle henne noe som helst.

Jeg savner JB. Og jeg synes det er skummelt å si det.
For kanskje kommer jeg aldri til å prate med han igjen,
og da blir det litt ekstra vondt å kjenne at jeg savner å prate med han.

Jeg vil så gjerne fortelle han om kjæresten min. Det var et tema vi snakket en del om.
Han mente at det var ikke hvemsomhelst som var bra nok for meg.
Jeg vil fortelle han om blogghjertene mine, og bloggtreffet.
Om Lise, som jeg har så mye felles med. Lise, som er blitt min beste venn.
Jeg vil med skam fortelle om de 7 store kuttene på høyrearmen.
Jeg vil fortelle han om jenta mi som har begynt på skolen.
Jeg vil fortelle han om hvor ille det har vært å gå til hun nye.
Jeg vil fortelle om pappa, og hvor vondt det gjør.
Jeg vil fortelle om alle tankene om raj og voldtekten.
Om hvordan jeg følte det, og HÅPA det var han som døde tidligere i år.

Jeg vil ha deg tilbake, selv om du ikke var på «ordentlig» ..

Reklamer

3 tanker på “[ Kaostanker om psykologen og JB ]

  1. Haha ja!! xD Var litt småredd for å poste den siste linja – som om han bare er oppdikta eller noe.. xD Jeg føler jeg presser meg selv til å gå til henne, bare så jeg ikke skal miste pengene mine :( For rehabpengene krever jo at jeg er under behandling… :/

  2. jeg ville hørt med noen om å få john tilbake. Og jeg ville gjort det nå med en gang, fordi det kanskje er nå han vil ha plass, at det kanskje blir fullt veldig raskt…(?) Kan ikke tanta di hjelpe deg med å spørre? Du kan si som jeg bruker å si, jeg vil ikke ha kvinnelige leger/psykofanter fordi jeg føler de er "jenter" om du skjønner. At de er mer kompliserte, at jeg må tenke over alt jeg sier, at jeg ikke kan snakke om alt, mens hos menn så er det enklere, de svarer enkelt og rett frem, de skjuler ingenting og er ærlige. Det er en ærlig sak å føle det slik og de vil skjønne at det er til ditt eget beste om du får bytta tilbake i og med at du vil ha mye større utbytte av behandlingen.. Håper du får han jeg..*klem*

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: