[ Derfor sier jeg så lite.. ]

Jeg har aldri vært den som snakker mest.
Jeg har vært beskjeden og stille. Og det er jo greit i seg selv.
Etterhvert som jeg vaks opp,
var det ofte jeg prøvde å være mer aktiv og delta i samtaler.

Men jeg tror det er to hovedgrunner til at jeg nå har blitt stille igjen.

1.) Jeg sa ofte feil ting. Ting som ikke ble godt mottatt av mine venner, jeg sa det som falt meg inn er og da. Jeg prøvde bare å være morsom, og være med på det som skjedde. Men det jeg tenkte at var morsomt, var ikke morsomt for de andre. Ofte var det jeg sa uinteressant og feil. Noe som gjorde at jeg sjeldnere sa alt som falt meg inn, jeg tenkte mer over hva jeg skulle si – alt måtte være perfekt tenkt ut, før det kom ut av munnen min. Og ofte var jeg i tvil om det var perfekt tenkt ut, og da lot jeg være å si noe. Jeg ville jo ikke dumme meg ut med å si noe feil. Jeg ville jo bare bli godt likt av alle, og ha dem som venner fortsatt.

2.) Jeg kom aldri til. Og det er det sjelden jeg gjør nå også. Derfor sier jeg heller ingenting. For jeg har prøvd så mange ganger å være med i samtaler. Men det jeg sier blir liksom ikke hørt. Jeg kan ha masse å fortelle, og prater i vei, men de jeg sitter sammen med er oppslukt i noe annet, og har ikke fulgt med på det jeg har fortalt. Så da er ikke det jeg sier noe viktig, da trenger jeg heller ikke å si det. Dette har jeg opplevd så mange ganger, så med tiden har jeg bare lært meg å ikke snakke. Uten at jeg har noe kjempeviktig å si.

Det er så sårende når jeg prøver å være med i samtalen, jeg prøver å prate og fortelle noe. Men så blir det jeg sier helt overhørt, jeg får ingen respons på det. Det å ikke få respons, er faktisk værre enn å få dårlig respons – synes jeg iallefall. Da er det som om jeg er usynlig, ingen ser meg – ingen hører meg. Og det er veldig vondt.

Jeg vil gjerne prate mer, men alt dette har satt spor, og da er det vanskelig å komme i gang igjen. Jeg er redd for at alt blir feil, jeg er redd for å bli oversett og ikke hørt. Jeg skal føle meg ganske trygg før jeg tørr å prate og fortelle om akkurat det jeg tenker på, og har lyst til å si.

V A N S K E L I G

 

Reklamer

2 tanker på “[ Derfor sier jeg så lite.. ]

  1. Jaa, jeg og.. Og om jeg sier noe dumt da, så kan jeg bare skylde på at jeg var full, liksom. Det er mye lettere å prate når man har drukket. Ting er ikke så nøye lenger.. Følte også det var lettere å prate på treffet, selv om jeg skulle ønske jeg prata litt mer da.. Men det var jo litt skummelt og.

  2. jeg er lei meg for at du har blitt behandlet sånn! det gjør vondt,men dessverre tenker ikke folk over hva en gjør med hverandre…Men for din del så har jo dette ført til at du er blitt den du er nå. Jeg er enig med deg, å bli oversett er verre enn dårlig respons…Jeg vil rose deg for at du skriver om disse tingene du sliter med her, her kan du si akkurat det du vil, du blir *hørt* av oss som leser og du får fram poenget ditt! Klem fra laila-paila ;)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: