Natt til 15. juli 2006 fikk jeg ikke sove. Jeg var psyisk sliten og lei. Vivian snakket til meg på msn. Jeg orket ikke prate med noen den natta, så jeg løy. Jeg sa til henne at jeg var på vei til sengs, og så sa jeg godnatt. Vivian skrev noe tilbake, men jeg klarte ikke tolke det. Likevel sa jeg ikke mer til henne. Bare lukket vinduet.

Den 15. juli var jeg på besøk til ei venninne, og når jeg kom hjem derfra fikk jeg melding fra Hege – hun trodde det var skjedd noe trist på forumet vårt. Hun trodde at Vivian kanskje var død. Jeg mista telefonen i gulvet da jeg leste det. Jeg visste jo fra før at Vivian kunne være suicidal. Det ble sendt en del meldinger den dagen, og inne på forumet prøvde alle å finne ut om det var sant. Det ble ganske fort bekreftet. Vivian var død. Hun hadde valgt å forlate verden.

Samvittigheten min var elendig. Jeg følte meg skyldig. Jeg skulle snakket med henne den natta. Hørt hva hun ville. Kanskje kunne jeg reddet henne. Det var så mye spørsmål, og lite svar som surra rundt oppi hodet mitt. Jeg avviste henne, og hatet meg selv for det.

Vivian var et herlig menneske. Uansett hvor mye hun selv slet, brydde hun seg ubegrenset masse om de rundt seg, alle på Stillheten. Hun ville vel ikke være til bry, noen ganger måtte jeg si til henne at hun måtte ikke være redd for å snakke med meg om det var noe, og da først kunne hun fortelle hvordan det stod til. Hun var veldig på det at vi skulle snakke om meg, og at hun skulle prøve å hjelpe meg og trøst meg i mine vanskeligheter. Hun satt seg selv til siden, kanskje hun mente andre var viktigere. Men det var vi jo ikke, hun var like viktig. Håper hun vet det. Hun var så utrolig søt, og hadde så mye godt å komme med. Å Gud som jeg savner å snakke med henne..

I dag er det 5 dager siden det var 2 år siden hun døde. Tiden går så fort, og jeg er veldig redd for å glemme denne vakre jenta, så jeg holder fast til henne. Hun ligger enda på MSN-lista mi. Og jeg tenker på henne støtt og stadig. Og har kontakt med søsteren hennes på Nettby.

Denne låta hørte jeg mye på etter at Vivian døde:

Del av låta som passer veldig bra her:

TIL MINNE OM VIVIAN

I cried for you
And the sky cried for you
And when you went
I became a hopeless drifter
But this life was not for you
Though I learned from you
That beauty need only be a whisper

Without you now I see
How fragile the world can be
And I know you’ve gone away
But in my heart you’ll always stay