Jeg liker at folk viser meg oppmerksomhet, liker å få vite at jeg blir lagt merke til. Men noen ganger går det for langt. Hvor går grensen for hva som er tillatt og ikke? En kompis som holder rundt meg og stryker meg på ryggen – det er tillatt. En gammel kompis som nusser meg på munnen, selv om det sikkert skulle vært på kinnet – det er tillatt. En kompis som legger armen på kneet mitt – det er tillatt. Det er også tillatt å SI at puppene mine er deilige. Det er tillatt å ta på dem, om jeg sier det er lov. Fire forskjellige mannfolk (på fest) kan få lov til å ta på dem, så lenge jeg tillater det. Det som ikke er så OK, er når folk ikke skjønner hvor grensen går. Det er ikke tillatt å krafse og klå når jeg sier nei. Det er ikke lov å rive av meg genseren for å SE. Det er ikke lov å pese ekle ting inn i øret mitt, når jeg ikke vil. Det er ikke lov å prøve å dra meg inn på et bad eller soverom når jeg stritter i mot. Det er ikke lov å ta på meg, hverken innenfor eller utenfor buksa. Det er ikke lov! Det er ikke lov å nekte meg å gå hjem når jeg vil hjem. Det er ikke lov å dytte meg så jeg faller på bakken. Det er ikke lov å slå meg. Det er ikke lov å ta tak i nakken min og løfte meg opp. Det er ikke lov å dra meg så hardt i armen at jeg får blåmerker. Det er ikke lov å stå å late som du ikke vet hva som har hendt, når jeg har skreket så høyt og lenge som lungene mine maktet. Det er ikke lov å stå å le av meg, når jeg ligger halvveis uten klær i snøen på trappa, og gråter. Det er ikke lov! Det er ikke lov å gjøre det mot meg, og ikke mot andre som tydelig sier nei. Husk det!! Et nei er et nei!