Gamle spor

Virker som alt jeg lærte på rehabilitering er borte.

Kom hjem, og falt rett tilbake i gamle spor.

Vaner, uvaner, hverdagen, rutiner.

Og det er så veldig vanskelig å endre det.

Men vet jeg må gjøre det før alt jeg lærte er helt glemt.

For jeg merket at kroppen hadde godt av treningen, avspenningen, bevegelsen.

Men hverdagen er hektisk, krevende,

og jeg føler at jeg trenger mer hvile enn jeg gjorde når jeg var på rehabilitering.

Samtidig er det andre helseutfordringer,

Som setter meg litt ut av spill om dagen.

Jeg venter en operasjon, og den kan ikke komme fort nok,

For det er en plage som begynner å være smertefull,

Og jeg er redd for at for tung aktivitet kan gjøre det verre,

For det føles verre.

Jeg vil tilbake til de gode rutinene,

Det er bare så mye annet som står i veien,

Og jeg må rydde opp i dere først,

Skritt i riktig retning.

I dag har jeg vært hos legen.

Tatt et stort skritt i riktig retning.

Satt ord på det som er vanskelig.

Å innrømme at jeg sliter med angst og depresjon.

Bedt om hjelp.

For nå er det tid for å ta vare på meg selv,

og ikke bare alle andre rundt meg.

Kroppen min har for lengst varslet,

om at jeg må stoppe opp og ta vare på meg selv.

Men jeg har ikke lytta.

For det har vært så sykt mye å stå i,

gjennom årene.

~~~~

Et skritt

Som krevde mye

Å innrømme

At livet er vanskelig

Minner som plager

Vonde følelser, tanker tunge

Redsel for å falle

tilbake i gamle spor.

Et stort skritt

Med håpet om

Å en gang få det bra.

Liljen 2/12-22

Tøffe tak

Kaos av tanker. Følelser.

Minner fra en svunnen tid. En tid da det meste var mørkt. Tankene. Følelsene.

Vært sterk så lenge. Er det nå det skal rase sammen?

Jeg kjenner tegnene. Men jeg var ikke forberedt.

Det kom som kastet over meg. Alt for brått og plutselig.

Og jeg blir redd.

Kan jeg kjempe i mot? Kan jeg snu før det er for sent?

Jeg forvillet meg inn i mørket den gang, kjempet en vanskelig kamp

For å komme dit jeg er i dag.

Så banker mørket på

Og noen lot døra stå på gløtt

For mørket kommer inn

Som en ubedt gjest,

Som krasjer festen.

Skal jeg bruke krefter

Til å kaste mørket på dør?

Eller skal jeg overgi meg

Og danse med

En dansepartner som ikke gjør meg godt

Og bare bryter ned.

Men kanskje beste er

Å ikke gjøre enten eller.

Men akseptere at mørket er der

Og ikke la det få overtak

Observere det i skyggene

Men ikke la det komme for nært

Ikke la det bli altoppslukende

Jeg ser du er der

Jeg aksepterer at du er der

Men kom meg ikke for nær

Angst…

Det bygger seg opp

som et tårn av treklosser

bygd av små flittige barnehender.

Kloss for kloss

bit for bit

Desto høyere tårnet blir

jo mer ustabilt blir det.

Hendene slutter ikke bygge

Bit for bit

Kloss for kloss

Det vokser

Blir en vond følelse

Som plutselig ikke tåler

en kloss til

Før det raser.

Og faller i bakken

I tusen biter

Ødelagt

(Liljen 21/11-22)

Å ikke bli hørt

Det krever mye å klare å stå opp for seg selv.

Og når man tar det steget fortjener man å bli hørt.

For når man ikke blir hørt,

gjør det noe med en.

Man føler at egne meninger, ønsker og behov ikke betyr noe.

Som forsterker følelsen av at man selv ikke er viktig.

Det krevde så mye av meg.

Jeg er ikke vant med å stå opp for meg selv.

Kjempe for det som føles riktig for MEG.

Det krevde så mye,

at jeg falt sammen i angstanfall.

Tappet meg helt.

Så opplever man å ikke bli hørt.

Det jeg sa var ikke viktig. Betyr ikke noe.

Følelsen av å være uten verdi vokser.

Følelsen av å ikke være viktig.

Ikke bety noe.

Hvorfor skal JEG fortjene å bli hørt,

jeg er jo ingen.

Så føler man seg ikke hørt når man forteller om disse vonde følelsene heller.

Neivel, så er man faktisk ikke viktig da.

En person uten betydning her i livet.

Det eneste man lærer,

er at det ikke nytter å si i fra.

Hjelper ikke å snakke for seg.

La oss snakke om selvmord…

  1. September – Verdensdagen for selvmordsforebygging.

Psykisk helse, selvmordstanker og selvmord er viktig å snakke om. Ingen skal måtte sitte i mørket og føle at døden er eneste utvei. Det finnes håp, det finnes hjelp og man kan få det bedre.
Jeg burde vite! Jeg har selv levd i nesten ti år i et mørke med selvdestruktive tanker og handlinger, selvmordstanker og forsøk. Der og da så jeg ingen lys fremtid, alt føltes håpløst. Jeg hadde noen små lysglimt, som gjorde at jeg kjempet for å holde ut. Vesle jenta mi var et av de 🤍 jeg søkte hjelp, og tok i mot den. Jeg husker ei helg jeg skulle være helt alene, og var redd for meg selv. Jeg hadde tenkt ut måter å ende alt på, og fryktet det. Den helgen var jeg innlagt på psykiatrisk, som forebygging.
Vendepunktet kom da jeg ble tobarnsmor. Da tok jeg virkelig tak i livet. Flyttet for meg selv med barna, begynte å studere sykepleien, og opplevde mestring, glede og egenvekst. Nå er jeg firebarnsmor, har mitt å stri med (fysisk helse), men elsker livet.

I den mørke tiden brukte jeg mye tid på Internett, og ble kjent med mange i lignende situasjon som meg. Mange av de er ikke med oss lengre, de så ingen annen utvei enn døden. Vivian husker jeg best. Vi hadde mye felles, hun var også mor. Vi chattet mye, og plutselig en dag var hun ikke mer. 💔
Mange av de andre har utallige selvmordsforsøk bak seg. Noen av dem er det virkelig et under at er her i dag. Jeg hører om hjelp som ikke er til hjelp, følelse av å ikke føle seg verken sett eller hørt. Noen som skriker så høyt etter hjelp, og ikke får den hjelpen de trenger og har rett på.

Som ei venninne som ved et mirakel overlevde i vår, som sier at «skulle det virkelig et så alvorlig selvmordsforsøk til, for å endelig bli hørt?»

Tidlig i sommer fikk vi selvmord tett på, da Julianne mistet en av sine – om ikke DEN – nærmeste venninne. 💔😢

Så i kveld tenner vi lys for de vi har mistet til selvmord, de som har selvmordsforsøk bak seg, de som sitter med selvmordstanker, og alle de 658 som tok sitt liv i 2021, og deres nærmeste.

Og spesielt et lys for Milla. 🕯💜