Repost: Jeg er ikke lenger en selvskader

Dette innlegget skrev jeg i juni 2010. Og siden den gangen har jeg ikke skadet meg selv en eneste gang! Jeg visste det nok den gangen, at jeg var ferdig som selvskader. Jeg husker jeg printet ut dette innlegget, og leverte til psykologen min. Vi hadde aldri noen god kjemi, og hans reaksjon på dette innlegget var å mistro meg. Stilte spørsmål om hvorvidt jeg var ærlig i det jeg skrev, om jeg hadde funnet det på for å skjule problemene mine for han. Det var vel noe av det verste han kunne si til meg, for aldri var jeg ærligere enn når jeg skrev. Tidligere behandlere visste dette, de tok skrivingen min på alvor. Men uansett, jeg skrev dette den gangen – og det er godt å se tilbake på det, og faktisk se at jeg klarte det!
Telleren min sier: 5 år og 112 dager! Har da tatt utgangspunkt i nyttårsaften, da selvskadingen mai året etter var kun et par små overflatiske risp.

Her er innlegget:

 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er 100% sikker på at jeg aldri igjen kommer til å dra et barberblad eller lignende over huden min, for å bevisst skade meg selv!

Jeg har følt meg sikker før også, men aldri SÅ sikker. Jeg har lenge følt for å skrive dette innlegget, men vært redd for å;
a) virke hovmodig
b) ikke klare å holde det
c) få feil reaksjoner

Men det føles riktig å skrive dette nå. Siden nyttår har jeg skadet meg èn gang, og det var bare et par små risp – og det var den gangen jeg mistet min beste venninne. Det var veldig vondt for meg. I 2009 selvskadet jeg også veldig lite. Det gikk lang tid mellom hver gang, og som oftes var ikke kuttene spesielt dype.

Før hadde jeg en TRANG til å skade meg. Jeg hadde gjerne LYST til å gjøre det. Jeg MÅTTE gjøre det. Nå har jeg ingen slike følelser igjen for selvskadingen. Det er noe jeg gjorde før, noe jeg er ferdig med. Et sted jeg ikke vil gå tilbake til.

Det er vanskelig å forklare hva jeg føler i forhold til selvskadingen nå. Men jeg klarer ikke se for meg megselv sitte å lage kutt i armen min. Jeg kjenner jeg gremmes ved tanken. Jeg kjenner at smerten ved å selvskade kommer til å være mye mer vond enn de smertene jeg har inni meg (smerter som ikke lenger er så intense som de en gang var!). Selvskadingen er ikke verdt det. Selvskadingen gjør bare livet hundre ganger verre – og jeg har det såpass fint nå, at jeg ikke vil fucke til livet mitt ved å skade meg igjen. Jeg trenger det ikke, jeg ønsker det ikke, jeg vil ikke og jeg skal ikke!

Det føles deilig å være ferdig med tiden som selvskader. Det er deilig å se arrene bli bleikere. Noen av de vises nesten ikke lenger, og man må se godt etter for å se dem. Jeg har enda noen store, som vises ganske godt – men de er ikke lenger røde og «selvlysende». I sommer skal jeg ikke være redd for å gå med armene bare, og jeg skal la arrene få masse sol, så de bleikes enda mer! Jeg er ikke lenger redd for å vise dem fram, da alt dette er fortid. Det er noe jeg gjorde før, fordi jeg hadde en vanskelig periode i livet mitt. Jeg er ikke redd for å si at det var slik jeg var før. Og det føles som en befrielse!

Jeg har kommet sykt langt siden 2006-2007. Da skadet jeg meg selv nesten hver dag, noen ganger flere ganger om dagen. Utstyr ble handlet inn veldig ofte. Strips.  Barberblad. Bandasjer. Plastertape. I tillegg til at det ble brukt noen kroner på legevakta. I 2008 hadde jeg 8 måneder i strekk uten selvskading, 2009 var litt tøffere pga behandlerbytte og en del tull der. Men jeg har vokst mye, jeg har blitt sterkere. En liten filleting er ikke lenger verdens undergang. Selvmord har jeg ikke tenkt på, på mange år (typ 2007 sikkert..) – det er ikke lenger et alternativ! ALDRI!

Jeg har sett flere skrive at de bruker ord istedenfor selvskadingen. I og for seg så gjør jeg også det, på bloggen min. Men egentlig bruker jeg ikke ord istedenfor selvskadingen heller. Jeg føler meg bare helt ferdig med selvskadingen. Jeg har ikke lenger bruk  for den, selv ikke på en dårlig dag. Det er så enkelt å la være å skade meg, jeg tenker ikke på det lenger, drømmer ikke om å gjøre det, lengter ikke lenger.

Neste steg er å kaste de barberbladene jeg kjøpte, som jeg enda har liggende i kommodeskuffen. De har ligget der lenge, ubrukt. Synes bare det er surt å kaste dem, det er så mange – og jeg betalte jo litt for dem. Men det er ikke vanlige barberblad, så jeg kan ikke bruke dem i høvvelen min liksom – så jeg har jo ikke bruk for dem! Dessuten vet jeg ikke om jeg bare kan kaste dem i vanlig søppel heller. Men får finne ut av det.

Farvel selvskading.
Farvel barberblad.
Farvel kutt, blod og bandasjer.
Farvel legevakt.
Farvel skam og redsel.
Farvel – jeg er ferdig!!

Advertisements

973 dager siden

Et stort steg fram. Vaklende. Mot en utrygg hverdag. Hvordan skulle jeg mestre dette? Livredd. Men også nysgjerrig, spent. Jeg skulle studere, på høgskole.
Jeg hadde ikke troen den gangen. Det tror jeg ingen hadde. Men jeg var nødt til å forsøke.

Det er nå 973 dager siden, og i går leverte jeg hovedoppgaven. Bachelor. Jeg mestret det! JEG, lille utrygge, usikre, selvdestruktive jenta, med null selvtillit.

Tilbakemeldingene gjennom studiene har alltid vært gode. Jeg har en forståelse. Jeg ser sammenhengene. Jeg har kunnskap. Jeg er god nok, jeg er bra nok! Jeg har håndlaget. Evnene. Egenskapene. Jeg har gode utsikter for å bli GOD.
Tilbakemeldingene til oppgaven har vært over all forventning. Oppgaven som ble levert har god kvalitet, og de aller fleste tror det blir en god karakter. Jeg er fornøyd uansett resultat, fordi jeg faktisk har KLART DET! For det var ingen selvfølgelighet før jeg begynte. INGEN i verden hadde trodd det, for bare 5 år siden.

Om litt over 50 dager tar jeg sommerferie, som ferdig utdannet. Jeg står med autorisasjon som sykepleier. Det er lite som tilsier at jeg ikke skal komme dit nå. For første gang siden jeg startet studiene, har jeg faktisk fullstendig troen på at jeg greier fullføre. Det er en merkelig følelse, en uvant følelse. Jeg, som alltid mislyktes i alt jeg gjorde. Jeg har lyktes!

Hvem hadde trodd det?

The dark side of the week

Når du i løpet av en uke går fra å være på toppen,  til å synke langt langt ned.

Gode tilbakemeldinger, som gir deg selvtillitsboost opp til himmelen. Ferdighetstest som ikke bare er godkjent, men veldig godkjent. Ord som «perfekt» kommer fram, under andre test. Og du kjenner at du faktisk mestrer noe, at du er god på noe – og at andre også ser det. En fantastisk deilig følelse. Du kjenner at du har valgt riktig, og får stor tro på at det kan gå bra. Du tror du kan leve lenge på slike gode dager, helt til et par dager senere…

 

… når du sitter der, og plutselig kommer djevelen fra fortiden rett i mot. Du har ingen steder å gjemme deg. Hjertet dunker så hardt, at du er sikker på at alle i rommet kan høre det. Du ser ned, gjemmer deg bak håret og fokuserer på henne som er med deg. Forsøker å ikke vise din frykt. Når han går puster du lettet ut, du slapp unna denne gangen også. Helt til han kommer tilbake, og setter seg rett ovenfor dere – to meter unna. De følelsene som strømmer gjennom deg, er følelser du ikke har kjent på lenge – de verste følelsene du noen gang har kjent. Du er redd for at alle skal se frykten din, men mest av alt er du redd at han skal se… At han skal se frykten din, at han skal se DEG. Når dere ropes inn, famler du deg vei og ser ut som bambi på glattisen der du stabler deg av gårde. Endelig inne, endelig! Når dere kommer ut er han borte, og du kan slippe pusten og puste normalt. Men han er der igjen, og kommer nærme – så alt for nærme. Det er nesten så du kan kjenne lukten av han, nesten så du kan føle pusten hans. 1 meter er ikke langt unna, når du aller helst hadde sett at han aldri mer fantes. Men du kan ikke vise frykt, du kan ikke knekke nå! Hun snakker til deg «kom da mamma» – og du vet du må enda nærmere for å komme forbi. Ser motsatt vei, og håper han ikke ser at det er deg. Så går han, forsvinner ut og bort. Men dagen er ødelagt, alle tanker kretser omkring han nå. Og når han dukker opp tre ganger til i løpet av den dagen og dagen etter – så er det et faktum at dette ble den verste uken på lenge, og du føler du nesten ikke kan leve godt mer.

Du innser at du er på hans territorium nå, og at han alltid vil være her. Du må bare finne en måte å vinne over han på, vinne tilbake tankene dine, vinne tilbake følelsene. Ta tilbake makten. For du vet at det er ikke riktig at bare synet av han, hans tilstedeværelse, skal kunne dytte deg så langt ned i mørket at du nesten ikke ser lyset mer. Det er ikke riktig. Du må lære deg å se mot lyset, holde fast i det. Holde fast i «perfekt» og gode tilbakemeldinger. Holde fast i følelsen av å mestre noe. Holde fast i godheten i livet.

Så tørk tårene og vær stolt. Du har kommet langt, og alt går deg godt. Han er bare en ussel dritt, som ikke fortjener makten. Makten er din, du har makt til å gjøre hva du vil med livet ditt. Det er DITT liv, han er bare en skygge fra fortiden, djevelen fra fortiden – men nåtiden er din, og nåtiden er lys! Fortiden var i går, fortiden er over og forbi. Så se frem! Skriv nye kapitler i boken om ditt liv!

Jeg mistet han ikke …

De blå lysene gjør at alle andre viker for oss, det går fort – veldig fort. Og det er glatt. Til vanlig hadde jeg nok vært redd, jeg er en pyse på vinterføre! Men aldri har jeg følt meg mer trygg i bil. «Ta det rolig, vi skal komme fram alle fire», sa han – og jeg tar det overraskende rolig. Det er så tydelig at de virkelig kan jobben sin.

Han sover hele veien, og jeg må stadig sjekke om han egentlig lever. Uroen er i meg enda, selv om vi er i trygge hender. Men to hendelser på 2 timer er vel ikke vanlig, og det er vel en grunn til at vi blir sendt med blålys videre. Jeg er fortsatt redd for å miste han.

Det føles godt å komme frem, samtidig som jeg er usikker på hva som møter oss. Han er våken nå, og de vil undersøke han – men han klamrer seg til meg. Han liker ikke alt som skjer, og han er sliten og trett. Han har vært gjennom helvette, og det tar på for en liten kropp. Han vil bare hvile i de trygge armene til mammaen sin. Men han må vente. Det er ikke mye de kan gjøre enda, så vi får rom og må vente. Froskerommet blir vårt.

Til min store overraskelse kvikner han til, og vi begynner å utforske plassen vi er kommet på. Vi finner leker, og han er plutselig seg selv igjen. Så glad og leken. Og mammaen må smile. Men jeg tar ikke øynene fra han, det tørr jeg ikke, og jeg tenker på at det kommer til å bli lenge til jeg tørr å slippe han ut av syne…

Plutselig stopper han opp. Setter fra seg leken. Han ser så utrolig sliten ut, som om alle kreftene bare ble sugd ut av han. «Er du sliten lillevenn? Skal vi gå til rommet» spør jeg, og i det jeg skal løfte han opp, nesten segner han sammen. «Åh, ble du plutselig så sliten?» sier jeg – så blir han tung i armene mine, jeg trenger ikke se på han for å forstå hva som skjer. Jeg løper bortover gulvet, mot korridoren. Det ser nesten ut som de står å venter på oss, som om de visste det de også. Jeg trenger ikke si noe, før de kommer mot oss. De er veldig rolige, og sier jeg må gå inn på rommet å legge han i senga, jeg er grepet av panikk – men det at de er så rolige gjør meg også roligere. Dessuten – og det er nesten rart å si det – har jeg nok blitt litt vant med dette nå… Men det betyr ikke at jeg ikke er redd. Tårene triller, men jeg er rolig. Han får medisin, og etter en stund sover han igjen. Den dype søvnen av utmattelse og medisiner. Jeg vet det er normalt nå. Jeg står å stryker på han, bare for å vise han at jeg er der.

Så skjer det ting rundt oss. De er mange der, de er engstelige. 3 ganger på 6 timer. Han har ingen feber, har ikke hatt det på hele dagen. De påskynder blodprøver, og ikke lenge etter kommer de for å stikke. Han er våken nå, han merker uroen rundt seg. Han sitter i fanget mitt, og tre andre står over han. En skal stikke, de to andre hjelper meg med å holde han. Han sloss som om det står om livet, og øynene mine renner over, mammahjertet gråter. Prøvene må tas, jeg må være sterk og hjelpe med å holde han. «Snart er det over lille venn, snart er det over!» – jeg tror ikke trøsten min hjelper, han er sint, roper og skriker, sparker, slår, vrir seg. Men de får til slutt stukket, og tatt de prøvene de må. De mangler bare CRP, så de må stikke i fingeret også. Men det er fort gjort, og snart er det over.

De snakker om en annen prøve, spinal-ett-eller-annet, jeg får ikke med meg hva de kaller det. (De skal spinalpunktere, ta prøve fra ryggmargen). «For å utelukke…» sier legen. Jeg tørr ikke spørre hva de skal utelukke, jeg er redd for svaret. Alle mulige farlige sykdommer farer gjennom hodet mitt, jeg vil ikke vite! Men det er en risiko når han er så krigersk, så han får medisin – som skal gjøre han rolig. Det er en mild form for narkose.

Han skal liksom sovne, men den slår ut feil – han blir mer urolig, faller ikke til ro. Nye vurderinger tas, og vi skal avvente prøven. «Han er så våken mellom krampene» sier legen, og det er et godt tegn. Men skjer det en gang til, så blir det en annen form for narkose, for da MÅ spinalprøven tas!

(I ettertid har jeg forstått det er hovedsaklig hjernehinnebetennelse de ville utelukke).

Tilbake på rommet blir han koblet opp til antibiotika. Og med veneflon på foten, bør han helst være mest mulig i ro. Men har har så mye uro i kroppen sin. Medisinen har gjort dette med han, og det er vanskelig å holde han rolig. I fler timer holder vi rommet, og han kjemper i mot. Vil ikke hvile, vil ikke noe. Jeg er sliten og engstelig, skulle ønske vi kunne få sove litt begge to.

Det blir ganske seint før han endelig sovner.

Jeg teller timene. Fra første til andre gikk det 2 timer, fra andre til tredje gikk det 4 timer – når kommer neste? Jeg drar sengen hans helt inntil min, legger meg å ser på han – jeg er så trøtt og sliten, men tørr jeg sove? Noen ganger lager han noen lyder, det stikker i meg – men det skjer ingenting, han sover videre. Helt vanlig. Sekundene, minuttene og timene går. De sier jeg bare må sove, jeg trenger hvile sier de. Jeg trenger krefter for morgendagen, uansett hva som skjer da. Jeg dupper litt, men det er ikke mye søvn i løpet av natten.

Han sover lenge dagen etter, og når han våkner er han i mye bedre form. Det blir en rolig dag for oss, ingenting som skjer. Annet enn at han er i bedre form, og vi utforsker avdelingen. Han er av antibiotikaen intravenøst, og får nå bare dose via sprøyte et par ganger i døgnet – så vi kan bevege oss ganske fritt.

Dagen etter er CRP sunket bra. Vi får resept på antibiotika og stesolid, og vi får hjem. Det er nyttårsaften, og vi får hjem! Kunne ikke vært mer glad! Men samtidig så utrolig engstelig: Klarer vi dette? Hva om noe skjer?

Men ingenting skjer. Formen blir bedre og bedre. Han blir mer og mer seg selv. Og etterhvert kan jeg la meg selv hvile. Henvisning til EEG, som viste normale verdier. Nå er alt vi kan gjøre å observere han, ser vi noe unormalt? Jeg merker ingenting unormalt med han, han er en livlig gutt på 2 år. Jeg er vel blitt litt mer hønemor. «Joda, han kjennes litt varm ut?!», «Har du vondt noe sted, vennen??» – måler tempen unødig mye, men da er det kjekt med thermoflash, så det ikke er til plag for han.

Han må ikke komme for langt bort fra meg. Barnehagen er greit, de vet om hendelsene. De vet hva de skal gjøre om noe skjer, de vet de skal ringe meg om han er i dårlig form. Vi må ta en del forhåndsregler, være mer obs ved forkjølelse og feber. Han er også trygg hos mormor, der har vi stesolid liggende i kjøleskapet. De er fullstendig oppdatert på alt sammen, de vet hva de skal gjøre.

Jeg mistet han ikke, og jeg kommer ikke til å miste han. Men der og da, var jeg helt overbevist om at mitt største mareritt var i ferd med å skje. Det var det aller verste jeg har vært med på, og jeg er så evig takknemlig for alle de flinke og gode menneskene vi møtte – som tok vare på både han og meg. Jeg er takknemlig for at jeg ikke mistet han – lillehjertet mitt ♡

Nå mister jeg han vel?!

(fortsettelse fra forrige innlegg … )

…inn kom de. To menn i uniform, og aldri har jeg følt meg mer trygg. Nå skulle alt bli bra!Jeg får holde ham hele veien, tett i armene mine. Kjenne pusten hans, føle pulsen hans. Han lever. Jeg mistet han ikke likevel. Og nå skal alt bli bra.

Han unge passer på oss, og tar de prøver han må. Jeg får all den informasjon jeg trenger, for å føle meg trygg. Og jeg føler meg trygg, de tar vare på oss. Og snart får vi mer hjelp. Men tiden går tregt, turen er lang. Han sover hele veien, og jeg må stadig vekk sjekke om han puster. Det gjør han.

Så er vi fremme. Og blir godt tatt i mot. Nå er han våken, begynner å bli seg selv igjen. Liker ikke å bli stukket, eller sett på i halsen og ørene.

Kort tid etter sitter vi å venter på skyss hjem, med resept i hånden mot kraftig ørebetennelse og halsbetennelse. Han er som vanlig, leker med en bil. Feberkramper/infeksjonskramper var diagnosen vi fikk, helt ufarlig. Hvem skulle tro at noe så ufarlig, skulle være så skremmende?

Så stikker det i mammahjertet nok en gang. Jeg tror jeg kjenner det på meg, før jeg ser det. Noe er galt. Han ligger på stolen, helt borte. Jeg river han med meg, og roper alt jeg kan «HJELP!! HJELP MEG!!» Og de strømmer til og tar over. Jeg går å plukker med meg sakene våre, og finner mobiltelefonen min liggende midt på gulvet. Den betydde ingenting da, men jeg er glad den ikke ble knust – og blir sint på meg selv for at jeg i det hele tatt kunne tenke dette. En knust telefon hadde ikke hatt noe å si, så lenge jeg ikke mister han!

De tar han med seg, løper inn på et annet rom og legger han i en seng, og plutselig er de mange der. Jeg blir stående i et hjørne og observere. Nå mister jeg han vel?! Så ser de meg, ber meg komme fram. Han sover igjen nå, helt borte – vi får ikke kontakt. Men de sier det er vanlig, han er utslitt og medisinert. Tårene bare triller, jeg er så redd, så utrolig redd.

Han ligger der, og da er det ikke noe de kan gjøre med han – bare følge med. Nå er det plutselig meg de konsentrer seg om. De ser meg, hvor redd jeg er. De beroliger, trøster, forklarer. Jeg føler meg sett, jeg føler meg ivaretatt, jeg føler meg trygg. De er så rolige, så trygge – og da kjenner jeg at jeg blir roligere jeg og. Det er ingenting i øynene deres, som tyder på at han skal bli borte fra meg. Alt ved dem sier meg at dette går bra.

Det skjer mye rundt oss. Telefoner, mennesker, avgjørelser. Vi skal kjøre bil igjen. Men først forberedelse. Veneflon. Han våkner, protesterer. De bruker makt, holder han fast. Mammahjertet gråter, men det er til det beste – jeg vet det. Maktbruk igjen, han må spennes fast i båren, han protesterer. Jeg er der, trøster, stryker og beroliger. Vi forlater dem med en haug lykkeønskninger og smil, og jeg takker så mye – jeg er så takknemlig!

Det blir en lang tur igjen, selv om farten er stor. Vi er en akutt-tur, alle viker for oss. Det er han som er viktig nå, han må frem, og andre må bare finne seg i det. Han sover hele veien, er helt borte – og jeg må sjekke om han fortsatt er her, palperer pulsen på arteria radialis. Det er ikke vanskelig å finne den, den er sterk – og jeg tenker at den slår litt ekstra for meg.

NÅ skal det iallefall gå bra, denne gangen går det bra. Nå kunne det vel ikke skje noe mer?

…Eller???

Da jeg mistet han, første gangen.

(Hendelsen vår nyttårshelga, skrevet på en litt annen måte… Redselen er der fortsatt når jeg tenker på det, så må skrive om det og få det ut av systemet!)

Jeg forsto med en gang at noe var galt. Jeg kunne høre det på stemmen hennes… En skjelvende redsel; «mamma!» Urolighetene på andre siden av veggen bekreftet mistanken min, noe var hendt! Jeg kastet på meg noen klær, kom meg raskt ut av rommet – selv om jeg fryktet hva som ville møte meg. Da så jeg ham, i armene hans – og jeg visste at nå mister jeg han. Jeg har ingen kontroll over meg selv lenger, jeg går rundt meg selv – roper og skriker, tårene strømmer i elver nedover kinnene mine. «Ta han med ut!» Roper jeg, men han vil ikke høre. Han bare siger ned på gulvet, med ham i armene sine. «Hva skal vi gjøre? Hva skal vi gjøre?» Skriker hun andre. «Ring!! Du må ringe» svarer jeg. Men hun klarer ikke tenke klart, hvor skal hun ringe? Panikken river i meg, men forstår at jeg må ta ansvar. «Ambulanse » svarer jeg henne. Han ligger der fortsatt i armene hans, og jeg tørr nesten ikke se på han. Vil ikke at det siste jeg ser av han er dette. Han sier det går bra, men jeg tror han ikke. Jeg ser jo at det ikke går bra!

Jeg hører henne i telefonen, med oppskakket stemme forteller hun alt, det hun glemmer spytter jeg i. Vi må komme sier dem, kjøre inn til byen. Nå er han bare rolig, helt rolig. Jeg snakker til han, «Hører du meg? Det er mamma!» Men han svarer ikke. Rører ikke på seg. Jeg tror ikke han puster en gang.

Jeg ber henne ringe igjen, vi må ha bil NÅ!

Han sover tungt i armene hans, og tiden står helt stille! Kommer de ikke snart? Jeg haster rundt sammen med henne, må ordne meg klar – mens hun pakker bag.

Så er hun lille der, henne jeg hadde glemt. Så redd og liten. Jeg forsøker å trøste henne… Hun ser nok hvor redd jeg er, og plutselig er hun som den voksne – den som trøster. Det er roligere nå, og når bilen kommer begynner han å våkne. Men de tar oss med, og vi er endelig i trygge hender. Nå skal alt bli bra!

…trodde jeg!

Time flies!

Skal si tiden går fort. Nå er det snart 2 mnd siden forrige innlegg… Hvor jeg lovet å komme med en oppsummering på hvordan det står til med meg. Jeg har vært veldig opptatt disse to månedene, og rett og slett ikke hatt tid til å innom bloggen.
Jeg startet på sykepleierutdanninga i høst. Jeg tok med meg begge ungene og flyttet inn til byen. Vi leier et lite hus, med tre soverom – og her trives vi veldig godt. Jeg føler meg trygg her, og det er så godt! Ungene trives godt de også.

Det er en travel hverdag dog. Datteren min går nå i 4. klasse, og gikk fra å være 2 i klassen til å være 2 klasser – med 20-25 elver i hver klasse. Hun går også på SFO. Hun trives godt, selv om hun savner sine gamle venner også. Sønnen min har begynt i barnehage, vi var kjempeheldig med å få plass i en barnehage som kan utvide åpningstid etter behov – så feks når jeg var i praksis nå nylig, kunne de åpne 06:30 så jeg rakk å levere ungene før jeg skulle på «jobb». Han trives kjempegodt i barnehagen, blir glad når han kommer dit, og noen ganger vil han helst ikke være med hjem – fordi han leker så godt der.

Å være alenemamma til to unger, og i tillegg heltidsstudent er litt utfordrende – men jeg føler jeg mestrer det veldig godt. Og til jul besto jeg Anatomi, Fysiologi, Mikrobiologi og Ernærings-eksamen!! Jeg er så fornøyd!! Jeg er også nettopp ferdig med 5 uker i praksis – som var første praksisperiode i første fokusområde, og jeg som alltid har sagt jeg ikke ville jobbe med eldre, STORTRIVDES med det! Så mange søte, gode, kloke, flotte gamle mennesker! Jeg savner noen av dem allerede… Neste praksisperiode er 5 nye uker etter påske.
I forbindelse med praksis er det også mye å gjøre, for man skal skrive logg og arbeidskrav. Det var en slitsom tid, fordi jeg følte at jeg nesten ikke så ungene – til tross for at jeg hadde mest dagvakter ( 07:15-15:00). Men det er da man lærer seg å bruke de dagene man har muligheten – til å være sammen med ungene.

Det er mye å gjøre på skolen framover nå. På mandag er det psykologi-eksamen. Og jeg som trodde at psykologien skulle bli enkel, jeg som satt med så mange egne opplevelser og erfaringer. Men psykologi i praksis (ved å være psyk selv, og ha venner som er psyke), og psykologi i teorien – er to helt forskjellige ting. Og det jeg trodde psykologi var, med læring innenfor ulike diagnoser osv – er det ikke. For her er det kun snakk om utviklings teori,  psykodynamtisk teori og lignende. Altså veldig teoretisk! Men gjør mitt beste, så satser vi på at det er nok denne gangen også!
Ellers har vi to arbeidskrav som skal levere i forbindelse med praksis. Det blir også praktisk prøve om ikke lenge, hvor man må bestå for å få fortsette i praksis. I tillegg til et arbeidskrav som er prøveeksamen, for så å ha en muntlig framføring i gruppe som eksamen. Alt dette skjer i løpet av de 6 ukene vi har teori nå mellom praksisperiodene.

For å komme inn på min psykiske helse. Jeg har ikke vært i behandling siden sommer 2010, men jeg har hatt noen samtaler med studieveileder på skolen. Mest for å få tips og råd om hvordan å forholde meg til klassen (og evnt lærere) og deres reaksjon på arrene mine.
Jeg har ikke selvskadet på over 3 år. Jeg er ikke lenger deprimert, langt i fra suicidal, og har heller ikke angst lenger. Og jeg er så STOLT!  … over hvor langt jeg har kommet!
Jeg kan fortsatt ha dager hvor jeg er trist og lei, men det går over! Jeg kan bli trist over hvordan jeg ser ut, hvordan fortiden min har vært, hvor mye jeg har mistet og hvor mye tid jeg har rotet vekk på å være psyk. Jeg kan fortsatt føle meg usikker og redd, jeg kan fortsatt føle redsel for å mislykkes. Jeg synes det er skremmende å være frisk, og ta valg selv, ta ansvar over mitt eget liv, være en voksen med alt som hører med. Men det går over! Alt i alt er hverdagen min uten negative og vonde tanker og følelser! Deilig!

Men det er en ting som fortsatt kan få meg helt ut av spill, og trigge veldig på alle gamle tanker og følelser. Nå som jeg har flyttet til byen, er mulighetene for å treffe på en viss person ganske stor. Vi bor i samme område, ungene våre går på samme skole – og jeg har sett han på parkeringsplassen ved skolen et par ganger. Da er det bare å fokusere på å puste, se bort og håpe på det beste. Men dagen kan være ødelagt, og jeg blir redd og går å ser meg over skulderen resten av dagen. Jeg har også sett han i butikken fler ganger, og det har satt meg helt ut. Jeg har fått angstanfall, vanskelig med å puste, vondt i magen og vanskelig å holde gråten igjen. En gang var sønnen min med, og da gjorde jeg alt jeg kunne for å fokusere på han, og det gikk greit. Men følte liksom at jeg var på vakt hele tiden da…
Jeg VET at han ikke kan gjøre meg noe, men jeg er redd for det likevel. Jeg er redd for hva han kan finne på å gjøre, om han kjenner igjen meg. Jeg ønsker ikke at han skal ødelegge meg mer, han har tatt nok fra meg! Men bare det å se han, eller høre navnet hans eller lignende – kan fortsatt sette meg ut av spill. Andre tidligere triggerpunkt, er heldigvis ikke så triggende lenger. Det er nå ord jeg kan høre/se – uten å bli trigget, det er nå ting jeg kan se uten å bli trigget. Så fra at ALT som omhandlet han  eller voldtekt (eller minnet meg om han eller voldtekt på noe vis) trigget meg, så er det nå bare selve han som trigger. Så det blir da bedre… Sakte men sikkert.

Men det står til bra med meg og ungene. Vi har en travel, men fin hverdag.